-Det hadde nok vært bra for deg å gå ned i vekt

I beruselsen etter gullfangsten i Sør Korea med dertil beundrende oppmerksomhet fra det store utland, med ferske Birkenmerker til kolleger og med påskefjellet like der fremme, er det lett å gjemme valkene i stillongsen og tenke vi er et sunnhetens folk.

En tweet fra en amerikansk forsker blandet seg irriterende inn i lørdagsgodteriet. På en grafisk fremstilling basert på tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) dukket det norske flagget opp som nummer sju på listen over verdens ti feteste land.

Grafikken må tas med en smule skepsis, men Folkehelseinstituttet forteller på sine nettsider at bare en av fire voksne menn i Norge er normalvektige. Det står bedre til hos damene, men også her er bare 40 % normalvektige.

Når en av fire menn og en av fem kvinner mellom 40 og 45 år har fedme (kroppsmasseindeks over 30) har vi et stort folkehelseproblem.

Mine pasienter har smerter i rygg, hofter, knær, ankler og føtter. Hoften belastes omtrent det dobbelte av kroppsvekten under normal gange så det er ikke rart det blir vondt. Og det er ikke sikkert at en operasjon da er den beste løsningen.

Der en operasjon kan være et alternativ, er operasjonen ofte teknisk mer vanskelig, operasjonssåret blir større, operasjonstiden forlenges og infeksjonsfaren kan øke. Dette må jeg ta med i regnskapet om pasienten synes det er fornuftig eller ikke, og selv om det er pasientens helsevesen.

For en som meg som sitter på en poliklinikk og vanligvis ikke vurderer livstruende tilstander, er sannsynligvis overvekt det som oftest gjør at konsultasjonen blir tung som en sten. For det er ikke lett å være tung, men det trenger jammen meg ikke være lett å ta opp overvekt med en pasient heller.

Det enkleste på en travel poliklinikkdag hadde vært å la overvekten forbigå i stilhet.

Jeg prøver å ta tak i overvekten når dette er relevant, men skulle helt sikkert vært flinkere. Jeg hopper glatt over alle med kulemage og normale bein. Jeg glir unna de fleste som i et statistisk øyemed er del av flertallet – altså dem som bare er overvektige. For pasienter med åpenbar fedme morsker jeg meg opp og tar sats.

Etter noen års erfaring med mer og mindre suksessfulle diskusjoner rundt emnet dytter jeg nå temaet til slutten av timen. Jeg har opplevd å gå fra likandes lege til Cruella de Vil opptil flere ganger. Det er greit å utsette det i det lengste for å komme til målet med resten.

-Det hadde nok vært bra for hoftene dine å gå ned i vekt

*Taushet*

-Har du tenkt på dette selv?

-Ja, men jeg klarer ikke trene fordi jeg har så vondt i hoftene.

-Hvis du skal gå ned i vekt er det lurt å begynne å se på hva du spiser, for du skal trene veldig mye for å gå ned i vekt hvis du spiser for mye.

-Jeg spiser nesten ingen ting.

-Det kan være lurt å skrive ned hva du spiser.

-Jeg spiser bare knekkebrød og litt middag. Noe må jeg få lov å spise.

-Tror du at du kan legge en plan med fastlegen din for å gå ned i vekt?

-Fastlegen min har ikke tid.

-Har du noen andre du kan prøve sammen med da?

-Vil du ikke operere meg?

-Jeg vil gjerne at du forsøker å gå ned 20 kg først. Det er godt mulig at du blir mye bedre i hoftene av det.

Og etter en blikkveksling sitter jeg der med en følelse av å ikke bare være vanskelig, men også diskriminerende i andre potens og svært lite forståelsesfull.

Så da har jeg etter boka gjort en god jobb som vurderende kirurg, men det er åpenbart noe jeg gjør helt feil. Det vil si, av og til går det jo kjempefint og heldigvis har jeg også hatt pasienter som takknemlige kommer tilbake på kontroll en påskesekk lettere. Og noen er så mye bedre av smertene at de ikke ønsker operasjon.

Generelt sett synes jeg det er relativt enkelt å tolke hvordan pasientene ønsker at jeg skal være som lege. Men det er her det skjærer seg når jeg må ta opp overvekt. Pasienter jeg tror kommer til å ta imot råd og anbefalinger med åpne armer går i vranglås. Pasienter jeg antar vil bli krenket tar det på strak arm.

For mange tror jeg det er vanskeligere å snakke om egen overvekt enn om andre tema man oftere forbinder med tabu som for eksempel ereksjonssvikt, avføringsmønster eller alkoholmisbruk.

Uansett, under halvparten av befolkningen har en kroppsvekt som er bra for kroppen. Politiske virkemidler har feilet. Folkehelseinstituttet har feilet. Skolehelsetjenesten, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten har feilet.

Det er mulig dette er enkelt for alle andre, men jeg har i hvertfall feilet mange ganger. Men selv om jeg hadde blitt fortere ferdig med poliklinikken hvis valkene fikk fred i stillongsen, så får jeg vel bare fortsette å prøve.