Blogg > Redaktørens blogg

Nå har helsevesenet stelt seg slik at man ikke får gjort seg ferdig med det man burde verken på fastlegekontorene eller i sykehusene. Halvgjort arbeid her og halvgjort arbeid der blir ikke i sum like mye arbeid. Det blir mye mer arbeid, dårligere pasientbehandling og sannsynligvis – unødvendig kostbart.

Befalende sykehusleger og henvisningsglade fastleger

«Jeg blir forbannet når sykehuslegen ber meg om å bestille en MR av et kne på en pasient jeg har henvist», skrev nylig Kari Løvendahl Mogstad som er allmennlege i Trondheim på NRK Ytring. Jeg jobber sannsynligvis på sykehusavdelingen som etterspurte undersøkelsen. Hun skrev kronikken som en reaksjon på rekrutteringssvikten til fastlegestillinger rundt om i landet, blant annet i byen vi begge bor i.

Historier om sykehusleger som ber pasienten oppsøke fastlegen neste dag for sykemelding, har jeg hørt flere ganger. Fastleger vil ikke være sykehuslegenes sekretærer. Kontroller vi på sykehusene tidligere utførte selv er delegert til fastlege eller fysioterapeut. I de mest effektiviserte delene av spesialisthelsetjenesten, følger for eksempel kirurgen bare opp de pasientene det ikke har gått bra med.

På en kirurgisk avdeling utredes de fleste pasientene med tanke på operasjon. Mens fastlegene svetter over oppgaver de får delegert fra sykehusene, sitter vi på sykehuset og drukner i henvisninger og rister på hodet over at pasienter henvises uten at det vi mener er et minimum av utredning er utført.

Av de 12-16 pasientene jeg vurderer på en dag med poliklinikk, melder jeg vanligvis bare to til tre til operasjon. Mange pasienter sier at de slett ikke er interessert i et nærmere bekjentskap med skalpellen. Noen vil vite hva plagene skyldes, mens andre igjen ikke vet hvorfor de er henvist. 

Pasientens helsevesen

Mange av dagens potensielle pasienter vet å kreve sin rett. Det er ingen sammenheng mellom dem som krever sin rett, og hvem som har størst behov. Man skal ha en sterk rygg, overskudd og god nok tid for å stå imot krav om diverse tiltak fra påståelige brukere av helsetjenesten.

Pasientenes vurderinger av fastlegene ligger offentlig tilgjengelig på nett, og sosiale medier viser ingen nåde. Pasienter som er misfornøyd med hvilke beroligende medisiner fastlegen skrev ut, eller med at de ikke ble henvist til MR eller spesialist, kan usensurert formidle sin vrede. 

I tillegg går verden fremover. For bare noen år siden hadde legen en slags allmektig rolle ovenfor sine pasienter og øvrig helsepersonell. I dag lærer leger allerede på studiet om viktigheten av pasientens rett til informert medvirkning av egen behandling. Det er ingen tvil om hvilken av disse to tradisjonene for møte mellom lege og pasient som krever mest tid. I samme periode har ironisk nok sekretærfunksjoner forduftet og den avsatte tiden per pasient er mange steder halvert.   

Samhandling anno 2017 - hvem betaler?

For å sette det på spissen så har samhandling mellom fastlegene og kommunehelsetjenesten på den ene siden og sykehusene på den andre, kokt ned til kommunal betaling for sykehusoppholdet mens pasienten venter på kommunal døgnplass. Og til utbygging av enkelte distriktsmedisinske sentra der heldige uvalgte kan komme å få behandling.

Når man iverksetter tiltak som ernærings- og fallutredning under sykehusoppholdet som kommunen ikke har ressurser til å følge opp, er dette rett og slett bortkastet arbeid. Det samme gjelder tidlig mobilisering hvis det tar et halvt år før pasienten får tilbud om fysioterapi etter utskrivelse. Og så er det fastlegene som nå skal ta kontrollene vi tidligere gjorde på sykehuset uten at deres arbeidsdag og finansiering er endret for å imøtekomme dette.   

Flere av sykehusene har heller ikke nok bemannede senger. Presset om å skrive ut pasientene så snart som overhodet mulig fører til at primærhelsetjenesten må håndtere dårligere pasienter. Det er den ikke alltid i stand til, og resultatet er at pasientene må legges inn igjen på sykehuset. De som kommer dårligst ut, er ofte de eldste med mange sykdommer. Det er ikke disse pasientene som vet å kreve sin rett.  

Skottene mellom nivåene i helsetjenesten er alt for tette. Kommunikasjonen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten skjer gjennom tynne, eller lange, men lite relevante henvisninger ifølge sykehuslegene, og elendige epikriser ifølge fastlegene. Journalsystemene er helt adskilt. Sykehuset har ett, sykehjemmene et annet, og fastlegene et tredje. 

«Når krybben er tom, bites hestene»

Mens svenske og finske primærleger behandler 13 pasienter hver dag, ser næringsdrivende fastleger i Norge 24 pasienter i snitt. Fastlegene jobber imponerende effektivt, men det må nødvendigvis av og til gå litt for fort. Det samme gjelder på sykehusene. Når kapasiteten på poliklinikken er sprengt og ventelistegarantiene lurer, krympes tiden som avsettes per pasient. Ingen kan trylle og det er klart dette må gå ut over noe, for ikke å si noen.  

I dag får både fastlegene og sykehusene betalt per besøk. Finansieringssystemet har ingen brems. I tillegg tillegges både sykehusleger og fastleger nye oppgaver uten at det tilføres ressurser. «Jobbe smartere», har blitt et mantra. 

Det er nok smart hvis både sykehusleger og fastleger går i seg selv for å finne ut hvordan man mest mulig hensiktsmessig kan legge til rette for den andre parten og for pasienten. 

Fastlegen skal ikke skrive sykemeldinger for en pasient sykehuslegen har på kontoret, og fastlegen skal ikke henvise til en fotvurdering uten å ha tatt av sokken. Dette skaper dårlig stemning, og det er ingen tjent med. Fastlege Kari Løvendahl Mogstad sa det fint selv etter en diskusjon på facebook: «Når krybben er tom, bites hestene».

Hvis sykehusene nå er med på å ta knekken på fastlegeordningen er det på høy tid for helseforetaks- og klinikkledelse over det ganske land å stoppe opp for å tenke seg om. De kan godt invitere med politisk ledelse i samme slengen. For uten en god primærhelsetjeneste kneler sykehusene. 

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer

  1. Har skrevet en del om dette. Undersøkelser viser at pasienter er godt fornøyd med behandling i de enkelte siloene (fastlege, sykehus, opptrening etc), men skårer totaliteten dårligere. Det gnisser i samarbeidet. IT-verktøy vil hjelpe enormt på flere av problemstillingene i denne artikkelen. For øvrig tror jeg at folk er glade for fastlegene sine, iallfall jeg. De blir stort sett evaluert positivt. Man kunne gjerne spare den enkelte fastlege for offentlig evaluering. Men, helse er så alvorlig at evalueringene kan vise fastleger som kanskje passer bedre i en annen rolle.

  2. Tips til fastleger når det gjelder å ta vare på de gamle med sammensatte lidelser: Jobb for å få midler til samarbeid med kliniske avanserte geriatriske sykepleiere (se http://www.uio.no/studier/program/geriatrisk-sykepleie-master/ )

  3. En ortoped som "vet hvor skoen trykker"! Bra! Hilsen fastlege

  4. Dette er godt skrevet! Fastlegene er i ferd med å knekke nakken, samtidig som vi sykehusleger får stadig mindre tid med pasientene. Samarbeid og rollefordeling må snarest på agendaen! Vi som står nærmest pasientene må komme med klare signaler til våre (for mange....) helsebyråkrater. Som sykehuslege i 20 år er jeg svært bekymret!

  5. Takk for en glimrende artikkel. Jeg deler den og håper så mange som mulig leser. Dette er det viktigste tema i helsevesenet fremover. Problemene må vi sykehusleger og dere fastleger løse sammen, det er den eneste muligheten. Vi må for all del ikke havne i hver våre skyttergraver.

  6. Godt og beskrivende innlegg!!