Blogg > Redaktørens blogg

For å være helt ærlig så var det ikke fordi jeg hadde et brennende ønske om å hjelpe andre jeg søkte medisinstudiet for snart tjue år siden. Jeg ville nok ikke passert en intervjurunde.

-Hva skal til for å bli en god lege da? En journalist hadde ringt for å få mitt syn på opptakskriteriene til medisinstudiet. Det politisk korrekte svaret hadde sikkert vært å fremheve gode empatiske evner og et genuint ønske om å hjelpe andre. -Det finnes ingen gullstandard for hva som gjør en god lege, svarte jeg.

Hvis jeg skal være helt ærlig så var det ikke fordi jeg hadde et brennende ønske om å hjelpe andre jeg begynte å studere medisin. Jeg ble sannsynligvis lege fordi jeg hadde muligheten til det og fordi jeg ikke hadde noen andre brennende interesser jeg kunne gjøre karrierevei av. Fornuften slo også inn. Jeg visste jeg ville få mange jobbmuligheter og en god inntekt etter embetseksamen. Og så bidro det nok en god del at det var stas i seg selv å skulle studere medisin. Noe skikkelig liksom. Respektert. 

Høye karakterkrav og studentsammensetting

Medisinstudiet svarte så absolutt til alle forventninger jeg egentlig ikke hadde. Der mine bekjentskaper på Blindern som hadde valgt andre fagområder gikk i skyttel mellom sporadiske fellesforelesninger og lesesalen, sjonglerte vi oppe på Gaustad ressurskrevende labøvelser, smågruppeundervisninger på sengepostene, problembaserte gruppeundervisninger og utplasseringer. Uten at jeg har så mye å sammenligne med, mener jeg bestemt at doktorskolen må være noe av det mest fantastiske man kan begi seg ut på som student.

Da som nå var det seksere som gjaldt for å komme inn på studiet gjennom Samordnet opptak. Men gode karakterer var vel også den eneste virkelige fellesnevneren blant oss studentene. Vi hadde gjengen med nittenåringer som kom rett fra foreldrenes lune hule, vi hadde gjengen med regelmessige bønnemøter i auditoriet, vi hadde dem som fortsatt håpet å bli popstjerner og idrettsstjerner, vi hadde dem det var forventet av skulle bli leger, vi hadde gjengen med dem som allerede hadde en yrkestittel og yrkeserfaring og småbarnsforeldregjengen jeg selv ble tungt involvert i etterhvert.  

Mange hadde garantert ikke kommet gjennom nåløyet ved et intervju. Deriblant meg selv og mine egne ikke spesielt noble motivasjoner for å studere medisin. Jeg er ikke fra en legefamilie. Jeg visste ikke så mye om yrket annet enn at det var en håndfull leger som jobbet nede på kommunehuset. 

Å plukke ut riktige nittenåringer

Intervjuer og motivasjonsbrev for opptak til medisinstudiet er jeg skeptisk til. Selv etter studiet har det vist seg problematisk å skille søkere til LIS1 (tidligere turnustjeneste) basert på kvalifikasjoner og intervju. Innslag av skjønn gjør at mange føler seg urettferdig behandlet. Enkelte føler seg diskriminert.

Se for deg oppgaven å plukke ut fremtidige leger blant en gjeng som alle har til felles at de har livs- og yrkeserfaring som andre 20-åringer? Den er god som kan se på en russ om han eller hun vil bli en dugandes doktor, eller om han eller hun har gode lederegenskaper.       

Så får det heller være at enkelte studenter som tas opp på bakgrunn av et tosifret antall seksere ikke er kjempeflinke på det mellommenneskelige plan. Men nå tror jeg heller ikke at de som er flinkest til å selge inn seg selv i en intervjurunde, nødvendigvis lever opp til det mellommenneskelige talentet de selv presenterer i prosessen. 

Empati og kompetanse

Det finnes ingen gullstandard for den optimale lege. Det er ikke mange som er nettopp det. Gode mellommenneskelige egenskaper er selvfølgelig en ønsket egenskap for alle leger, men et tykt lag med empati er ikke synonymt med høy faglig kompetanse.

Helsevesenet trenger også fagnerdene som elsker faget høyere enn alt. Det trenger de som pasientene ikke ser, men som sørger for kvalitet i alle ledd. Det trenger leger som løfter de andre, og det trenger hverdagslegene. Høy faglig kompetanse bør være standarden å strekke seg etter.  

Når barnet ditt blir sykt vil du at det behandles på avdelingen til kreftlegen som kan alt om barnet ditt sin sykdom. Du ønsker deg ikke den hyggelige kirurgen når det virkelig gjelder. Du ønsker deg den flinkest! Den som heller står timevis på operasjonsstuen enn i en visitt med langsom progresjon.

Opptak til medisinstudiet basert på karakterer er objektivt og rettferdig. En opptaksprøve kunne kanskje gjort opptaksprosessen enda bedre om den ble brukt som et supplement. Det kunne også være en vei ut av den heller meningsløse sekserjakten på privatgymnasene i årene etter videregående. Strenge karakterkrav tror jeg i seg selv er med på å sikre noen av de beste hodene til legeyrket. Pasientene tjener på det!  

Det var ikke fordi jeg hadde et brennende ønske om å hjelpe andre jeg ble medisinstudent. Det empatiske meg var helt sikkert mangelfullt utviklet da jeg tok trikken opp til PK første gang. For meg vokste ønsket om å være en dugelig doktor i takt med at det etterhvert gikk opp for meg at jeg faktisk kan en hel del som andre har veldig god nytte av.  Og når man kommer til den erkjennelsen, er det en ære å få være lege. 

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer

  1. Faglig kompetanse er selvsagt viktig. Kan man kalle seg lege uten faglig kompetanse? Jeg forutsetter og forventer at alle leger har faglig kompetanse! Det som skiller klinten fra hveten, er imidlertid hvordan man møter sine kunder. Førstelinjehelsetjenesten har et stort ansvar i møtet med pasienten: Respekt for opplevd anamnese. Våkenhet for psykiske vansker, suicidalitet. Oppmerksomhet på livssituasjon. Kjenne sine begrensninger, vurdere spesialisthenvisning. Snakke med ikke til. Snakke norsk ikke latin. Berolige ikke uroe. Med andre ord; forstå at man jobber i servicenæringen - og at kunden har krav på din fulle oppmerksomhet, dine beste råd og din empati. Rammes barnet mitt av alvorlig sykdom, forventer jeg at spesialisten ikke bare kan foreskrive adekvat medisin, men også at hen kan møte barnet på tillitvekkende og menneskelig vis. Det er ikke et spørsmål om enten-eller. Det er et krav om både-og. Kirurgene er ikke et argument i denne sammenhengen. I narkose spiller det liten rolle om legen gidder å håndhilse. Yrkestolthet derimot, er et godt argument ift legegjerningen. Yrkestolthet innebærer at man er inneforstått med hvilken funksjon man har i samfunnet.

  2. Gode poenger! Jeg mener også at universitetene må heve seg over en intervjuprosess det ikke finnes evidens for at gir bedre studenter. Alt for ofte investeres det i endringer man ikke aner effekten av, tilsynelatende fordi det høres så flott ut.