Sommerjobb i klinikken

For akkurat som at tiden som Ylf-leder går veldig fort, så er det også mye som skjer i den medisinske verden på to år. Hvor mye av faget har jeg glemt? Hvor mange rutiner er nye? Får jeg til dette? Og vil jeg føle meg fremmed i de hvite klærne igjen? Jeg tror alle som har vært borte fra jobb en periode kan kjenne seg igjen i følelsen.

Volda sjukehus – et lite, stort lokalsykehus i nydelig Vestlandsnatur. Der startet jeg å jobbe i informasjonsskranken i vestibylen da jeg gikk på videregående, deretter videre som pleieassistent gjennom studietiden, jeg hadde turnustjenesten min der, og jeg startet spesialistutdanningen i indremedisin der. Og nå var jeg tilbake der jeg startet, for å jobbe sammen med godt kjente og helt nye kollegaer i en hektisk sommerferieperiode. Og det kjentes godt å komme hjem. Selv om det var nesten 10 år siden sist.

Sykehusgangene hadde samme farge, i hvert fall de fleste. Sengepostene var akkurat som før. Morgenmøtet hadde bare flyttet seg til naborommet. Rommet med klær var på samme sted – der lå "lækjarbrok" og "lækjarkåpe" – altså legebukser og legefrakker – klare til bruk. Callingen var akkurat den samme. Til og med de som lager adgangskort var de samme, bare noen år eldre siden sist.

Intensivavdelingen var nesten som før bortsett fra et større vaktrom for sykepleierne, og det var nødvendig. Og akuttmottaket, hjertet i huset der alle møtes, lå like godt plassert. Det hadde imidlertid blitt helt nytt, med mange flere arbeidsstasjoner og dagslys – det hadde vi ikke for 10 år siden!

Etter noen timer var det ikke rart i det hele tatt å se meg selv i hvite klær i sykehusgangene. Og morgen nummer to var det den mest naturlige ting i verden at jeg skulle være akkurat der. Ja, det er en del som er nytt. Men pasientene, samtalene, de kliniske undersøkelsene og vurderingene – de er ikke nye. Jeg kjente det veldig godt: Jeg er lege. Dette er det jeg har i min ryggmarg. Og det består, selv om medisiner, rutiner og retningslinjer endres.

Helseplattformen, derimot, den var ny for meg. Velkommen inn i "hyperspace" liksom, som det fint står når man logger seg inn: "Epic Hyperspace". Jeg er usikker på om jeg vil kalle opplevelsen episk. Neppe. Ganske kronglete, faktisk. Og en utfordring å skulle lære seg selv. Hadde det ikke vært for gode kollegaer som villig viste og svarte på spørsmål når jeg stod fast, så hadde jeg vel fortsatt lurt på hvordan jeg kunne lage en lesbar medisinliste til pasientorienteringen, eller hvor jeg kunne finne oversikt over hvilke medisiner som er gitt. Eller pasientens blodtrykk for fire dager siden. Selvsagt var det også gode funksjoner i Helseplattformen, men de var for små og beskjedne sett i forhold til alt som var tungvint, ulogisk og uoversiktlig – og sett i forhold til kostnaden.

For det er ikke helt til å forstå at man har brukt, bruker og skal bruke milliarder av kroner på et journalsystem i all overskuelig fremtid. Til sammenligning kostet det nye sykehuset i Nordmøre og Romsdal omtrent 6,5 milliarder, og Narvik sykehus omtrent 2,7 milliarder. Ikke langt unna det Helseplattformen så langt har kostet. Og de som betaler prisen er pasientene og de ansatte. For kostnaden må dekkes inn fra den samme potten som skal gå til pasientbehandling, fagutvikling og arbeidsmiljø.

Jeg brukte altså noen timer de ti dagene jeg var i Volda på å knote med journalsystemet. Som kollegaer som har brukt dette lenger enn meg også har gjort. Mer tid foran skjermen, blir mindre tid til pasientene. Eller behov for flere timer i arbeidsplanen. Det går ikke opp med økende mengde pasienter, ønske om kortere ventetid, og et behov for å sikre forsvarlig arbeidsbelastning. Ikke nå, ikke i fremtiden. Og en helsetjeneste som sårt trenger alle ressurser brukt riktig for å ivareta både kapasitet og arbeidsglede, har ikke råd til at helsepersonell skal bruke IT-systemer, uavhengig hvilket, som ikke legger våre behov til grunn.

For det er ikke digitalisering eller andre kortsiktige løsninger som skal til for å skape en bedre helsetjeneste. Så langt har det i hvert fall ikke fungert, snarere tvert imot. Det som skal til er at vi får bruke tiden vår på å være leger. Vi må møte pasientene, ha tid til dem og å følge opp prøvesvar, henvisninger og annet for å ivareta hele pasienten. Vi må ha fysiske rom og tid til felles møteplasser, faglige diskusjoner og sosiale 5-minuttere på jobb hver dag. Vi må ha tid og rom til faglig utvikling, LIS må få supervisjon og veiledning, og både LIS og overleger må få reise på kurs. Bare slik kan vi drive god pasientbehandling, også i fremtiden.

Mangel på alt dette fratar oss faglig fellesskap, det skaper faglig usikkerhet og vansker med å stå trygt i den usikkerheten som kommer med legeyrket. For det er sjelden en absolutt fasit. Og symptomene stemmer ikke alltid med læreboka. Konsekvensen blir at det forbrukes mer prøver, undersøkelser og legeressurser, fordi man vil være sikker. Manglende faglig fellesskap går også utover arbeidsmiljøet. Det er en negativ spiral det er vanskelig å komme ut av hvis det ikke prioriteres.

Men til tross for frustrasjonen over dårlige IT-systemer og andre tidstyver, for lite tid til å gjøre alle oppgaver, ubesatte stillinger og knappe ressurser, er det pasientene som er i fokus. Jeg er overbevist om at politikere, helsemyndigheter og mange ledere på høyere nivåer ikke tar innover seg hvilken innsats som gjøres av den enkelte, eller hvor langt enkeltleger strekker strikken for at pasientbehandlingen skal bli ivaretatt. Selv den mykeste seigmann ville ha slitnet lenge før. 

Vi kommer til å møte veggen hvis politikere ikke hører på oss når det planlegges for fremtidens helsetjeneste. Oppdrag og ressurser henger ikke sammen, og et av de største problemene er det politiske behovet for å skylde på hverandre for alt som er galt i helsetjenesten, i stedet for et tverrpolitisk samarbeid om hvordan vi skal få de offentlige sykehusene opp på beina igjen.

Ti dager i klinikken i Volda føltes nesten ut som om de var over før de hadde begynt. Og det har vært fint å være en del av det fellesskapet igjen. Selv om jeg opplevde at jeg hørte til på sykehuset, så er jeg likevel nå bare gjest. Det er andre, nye kollegaer som er avdelingen og sykehuset nå. Men like fullt er vi ett team når vakten er der, og det er vi sammen som må løse problemstillingene som kommer – medisineren, kirurgen, anestesilegen, ortopeden. Enten det er jeg som trenger hjelp av kirurgen, eller ortopeden som trenger hjelp av meg.

Klokka var 01.30 den siste vakta før jeg kunne gå fra sykehuset, mange timer etter at den aktive delen av vakta var slutt. Seint den kvelden fikk vi inn en ung pasient med alvorlig lungesykdom med brå forverring. Så dårlig at det var nødvendig å intubere pasienten i akuttmottaket, og det var behov for flere hender enn de som hadde aktiv tid til stede. Lignende situasjoner utspilte seg helt sikkert på andre sykehus på samme tid. Jeg blir faktisk stolt av oss som kollegium, som sammen med dyktige sykepleiere, radiografer, bioingeniører og annet helsepersonell, henter frem alt som bor i oss når slike situasjoner oppstår. Det er dette som er gullet i helsetjenesten. Det er dette som redder liv.

Sykehusets andre hjerte er intensivavdelingen. Da jeg gikk hjem en nydelig julinatt og sola var vei opp, så visste jeg at der inne på sykehuset, der hvor lysene i andre etasje står på for fullt, der inne fortsetter mine kollegaer å jobbe med det vi sammen startet på noen få timer tidligere. Og der inne er det tryggeste og beste stedet å være for den pasienten akkurat da. Det lagarbeidet og fellesskapet er unikt i arbeidslivet. Og det er unikt for oss alle den dagen vi trenger det. Det er jeg både stolt, takknemlig og glad for å være en del av.