Legerollen i spagat mellom idealer og systemer

Da Karin Isaksson Rø, seniorforsker og lege ved Legeforskningsinstituttet (LEFO) gikk av scenen på siste dag av Ylfs vårkurs, var det fortsatt mange hender i været. Foredraget «Legerollen i endring? Samspill mellom en ny arbeidshverdag, nye rammevilkår og nye forventninger» traff helt klart en nerve hos lytterne.

Isaksson Rø ga et forskningsbasert og samtidig gjenkjennelig bilde av profesjonen: et yrke preget av stor mening, men også av et tydelig og økende press.

– Forskningen viser at leger i stor grad opplever arbeidet sitt som meningsfullt, og at de vurderer egen helse som god, sa Isaksson Rø fra talerstolen og fortsatte:

– Parallelt ser vi et tydelig mønster der leger jobber lange uker, rapporterer høyt stressnivå og opplever økende krav i arbeidshverdagen.

Så hvordan kan det ha seg at leger både trives og er stresset på jobb? Ifølge Isaksson Rø er det ikke ett enkelt svar på det. Hun peket likevel på én mulig forklaring.

– Det kan handle om at du som lege forventer mye stress. At du tror det må være slik.

Forventet eller ikke: Isaksson Rø var tydelig på at stress blant leger må tas på alvor.

– Kortvarig stress kan være skjerpende og nødvendig, særlig i akutte situasjoner. Utfordringen oppstår når stressnivået er høyt over tid, uten tilstrekkelig avlastning, støtte eller pauser.

Hun viste til forskningen som dokumenterer at vedvarende belastning øker risikoen for både utbrenthet og andre helseplager, og påpekte samtidig at mange leger først tar grep når belastningen har blitt så stor at de «treffer veggen».

Et sentralt poeng i forelesningen var nemlig at mange av de egenskapene som gjør leger dyktige i jobben, også kan gjøre dem sårbare.

– Vi ser at leger ofte er empatiske, pliktoppfyllende og grundige. Dette er sterke kvaliteter i møte med pasientene. Samtidig kan de også innebære en risiko for deg som er lege, forklarte hun.

De samme egenskapene som gjør leger dyktige og dedikerte, kan dermed bidra til at belastninger bæres for lenge, ofte med pasienter og kolleger i tankene heller enn egen helse.

Isaksson Rø satte også dagens diskusjon inn i et større historisk perspektiv. Tradisjonelt har det å ta hensyn til egen helse hatt liten plass i legerollen også normativt.

Frem til nylig var legeetikken tydelig rettet mot pasienter og kolleger, men uten å omtale legens ansvar for egen helse. Det var først i 2015 at Verdens legeforening (World Medical Association) vedtok en egen erklæring som slo fast at leger har rett til arbeidsforhold som forebygger stress og utbrenthet. To år senere, i 2017, ble legenes egen helse for første gang eksplisitt inkludert i legeeden, gjennom formuleringen om at legen skal ta vare på egen helse, kompetanse og fungering for å kunne gi best mulig behandling.

– Dette er en ganske grunnleggende dreining i hvordan vi forstår legerollen, sa Isaksson Rø, og understreket at ansvaret for legers helse ikke kan plasseres utelukkende på individet.

Når flere i befolkningen lever lenger og flere diagnoser behandles, øker også antallet pasienter. Og samtidig som legers helse har stått i fokus, har presset på legeyrket blitt forsterket gjennom omfattende endringer i arbeidshverdagen.

Isaksson Rø beskrev en utvikling der legerollen i stadig større grad påvirkes av økt standardisering og styring gjennom retningslinjer, prosedyrer og mål- og resultatkrav. Dokumentasjonskrav og digitalisering tar mer plass og tid, ofte på bekostning av pasientarbeidet. Effektiviseringskrav og økonomiske rammer påvirker kliniske prioriteringer, og den teknologiske utviklingen, blant annet innen digitale verktøy og kunstig intelligens, skjer raskt.

– Disse endringene handler ikke bare om arbeidsoppgaver, men om handlingsrommet i rollen som lege og opplevelsen av kontroll og autonomi i hverdagen, understreket hun. 

Forelesningen viste tydelig hvordan arbeidsmiljø, pasientsikkerhet og legers helse henger tett sammen.

Et gjennomgående budskap fra talerstolen var betydningen av både faglig og kollegial støtte. Ifølge Isaksson Rø er god veiledning, særlig tidlig i karrieren, avgjørende. Hun fremhevet også behovet for kollegastøtte, trygge arenaer for refleksjon og en ledelse som tar arbeidsbelastning på alvor.

– Sosial støtte gjør at vi tåler mer. Likevel er veiledning og kollegial støtte ofte vanskelig å få til for leger. Skal helsetjenesten være robust, må dette få en tydelig plass i organiseringen, sa hun.

Foredraget hennes ble avsluttet med et tydelig, men grunnleggende poeng: For å ivareta pasientene og helsetjenesten på lang sikt, må også legene ha det bra.