Konstituering av LIS-leger er ikke nytt, men henvendelsene fra bekymrede tillitsvalgte angående dette har vært alarmerende mange siste tiden. Hvilken gruppe leger er det som konstitueres? Til hvilke oppgaver? Og hvorfor? Tidlig i debatten kom det frem at hull i vaktplaner og vanskelig rekruttering var en gjenganger. Dette er en sammensatt problemstilling og det ble en engasjerende debatt om hvordan dette påvirker pasientbehandlingen, arbeidsmiljøet og spesialistutdanningen.
Blogg > Yngreleger-bloggen
Mens nyutdannede leger står i kø for å starte som LIS1-leger, er det store vansker med å få dekket flere og flere LIS2/3-stillinger i det ganske land. Kan utstrakt bruk av konstituering være løsningen? Eller årsaken? Dette ble debattert under Ylf sitt høstkurs, og talerlisten ryktes å ha vært rekordlang.
Hvor er vi?
Hvis dette ikke skjer, er vi oppriktig bekymret for at det bare er et spørsmål om tid før flere avdelinger må stenges, etter hvert også hele sykehus.
Et eksempel som ble diskutert er LIS1-leger ved Stord sjukehus som systematisk konstitueres til LIS2/3-vaktsjiktet gjennom store deler av sin tjeneste. LIS1-legene har kort tid på sykehus og mange læringsmål som skal oppnås, samtidig som man er i starten av sin legerolleutvikling. Det var stor enighet blant oppmøtte at dette ikke skal forekomme i en slik utstrakt grad, men LIS2/3 er en mer heterogen gruppe og det er naturligvis en mer nyansert situasjon hva gjelder konstituering til overlegesjiktet.
Det var dog stor enighet om dette: Å konstituere LIS tidlig i karrieren til øvre vaktsjikt og med økt ansvarsområde uten en faglig evaluering og forsvarlighetsvurdering, er bekymringsverdig og bidrar til å senke kompetansen i aktuelle sjikt. Konstituering i et slik omfang som vi nå ser, dekker over store rekrutteringsvansker til sykehusene. Ylf er bekymret.
Jeg kom, jeg så, jeg ble konstituert
Vi begynner å nærme oss en svikt i rekruttering og evne til å beholde eksisterende LIS-leger. Hvor har det så blitt av alle legene? Man skal ikke mange år tilbake før det var vanlig med mange søkere til LIS-stillinger og arbeidsgiver kunne selektere de beste. Nå må man derimot håpe at man får nok kvalifiserte søkere. At deler av problemet skyldes sentralisering hvor unge leger i større grad vil bo i de største byene virker logisk, da sykehusene som sliter mest er de små og perifere. Dette har likevel ikke hindret steder som St. Olavs hospital i Trondheim og Haraldsplass Diakonale sykehus i Bergen å kjenne på samme utfordringer.
Å utelukkende skylde på sentralisering vil likevel bare fortelle deler av historien. Vi vet at sykehuslegers arbeidsdag er under et enormt press for å møte produksjonskrav - og det som viker er utdanning, kurs og fordypning i en presset driftssituasjon. Vi vet at mange unge leger står uten fast jobb og går på sekvensielle vikariater. Vi vet også at private helseaktører stadig ekspanderer i de mest sentrale områdene. Før eller siden vil bemanningsproblemer nå en kritisk masse - med en reell risiko for flere stengte avdelinger, som eksempelvis fødeavdelingen i Kristiansund.
Jeg kom, jeg så, jeg søkte en annen jobb
Hvor skal vi?
En økende rekrutteringssvikt har ført til forsterkende praksis med systematisk konstituering. Dette hemmer stabilitet i kollegiet, senker den totale kompetansen i gruppen og bidrar til merarbeid for de erfarne - noe som igjen gjør det vanskeligere å beholde erfarne LIS samt rekruttere nye.
På samme tid er det færre som vil jobbe perifert og flere jobbtilbud sentralt. Den offentlige spesialisthelsetjenesten er avhengig av et perspektivskift bort fra utelukkende fokus på produksjon og mot rekruttering, om den negative spiralen skal stanses.
Hvis dette ikke skjer, er vi oppriktig bekymret for at det bare er et spørsmål om tid før flere avdelinger må stenges, etter hvert også hele sykehus.
Kommentarer