Når vi betyr noe for andre

"Vi betyr noe for de folka vi møter!" sa en erfaren kollega med tydelighet og stolthet på en stor faglig samling nylig. Det traff. Kanskje kan det høres litt voldsomt ut og noen vil kanskje også mene at det er å fremheve oss for mye. I mange yrker betyr man noe særlig for dem man møter. Likevel vil jeg si at det rommer noe av det helt spesielle, og fine, med å være lege. For vi har kanskje verdens beste jobb: Vi får møte medmennesker i helt spesielle og sårbare situasjoner, og ta del i deres liv en kort periode, for å kunne hjelpe dem videre. Noen møter vi én gang, andre flere ganger. Noen navn og historier bærer vi med oss hele livet, andre er mer flyktige. Men, gjennom jobben vi har, enten vi møter pasientene direkte eller er en del av kollegiet rundt, setter vi avtrykk i andres liv som de bærer med seg.

Vi møter pasienter med både vanlige og mindre vanlige symptomer og plager. For oss blir ulike problemstillinger raskt rutinearbeid. Vi vet stort sett hva vi skal spørre om, vi bestiller undersøkelser som kreves og vi setter i gang tiltak – vi utreder, diagnostiserer og starter behandling. Vi er leger. Men for pasienten og de pårørende er dette alt annet enn rutine. Kanskje har de aldri vært syke før, eller vært på sykehuset. Nå ligger de i en seng på sykehuset, helt avhengig av at nettopp du er der akkurat da for at de skal få hjelp, og kjenne på trygghet i en situasjon som oppleves både ukjent, usikker og kanskje også litt ubehagelig. Med det blir det ikke bare rutinearbeid, men et møte mellom mennesker.

For nettopp pasientmøtene og pasientbehandlingen, sammen med fagutvikling, utdanning og forskning, er kjernen av det som er legers oppgaver. Det fyller legerollen og profesjonen vår. Når vi får bruke tiden vår på å være leger, opplever de fleste at det gir legehverdagen mening. Å gjøre meningsfylt arbeid både motiverer og bidrar til at belastninger oppleves mindre belastende. For veien mellom at de oppgavene er meningsfulle og motiverende til at de i seg selv blir belastende kan noen ganger være kort.

Å oppleve å ikke strekke til som lege, at tiden til å følge opp pasientene slik vi mener er medisinsk riktig ikke er god nok, eller at vi blir usikre på hva som egentlig blir riktig når vi står med andres liv i hendene, er ingen god følelse. Og når utdanning og fagutvikling i tillegg blir stressfaktorer i stedet for det påfyllet det skal være, da blir også det å være lege mer krevende.

Legeyrket kommer med en helt påregnelig belastning, akkurat som at mange prosedyrer og behandlinger vi gjør, og å være pasient og menneske, innebærer en helt påregnelig risiko. Risikoen vet vi om, og prøver å håndtere den. Slik må vi også forholde oss til den forventede belastningen som kommer med å være lege. Vi møter mange mennesker, og på samme måte som at vi setter avtrykk i deres liv, setter de også avtrykk i oss.

I tillegg kommer usikkerheten. For det er mye vi ikke sikkert kan vite. Det er en uungåelig del av legelivet. Sjelden er det to streker under svaret, men oftest kommer vi likevel til mål. Skal vi klare å stå trygt i den usikkerheten trenger vi gode kollegaer og gode arbeidsmiljø hvor det er trygt å spørre, trygt å lære og godt å være, og der ryddige tilbakemeldinger er standard. Og vi trenger lege-til-lege-tid, der vi sammen kan utvikle fagmiljøene, og der mindre erfarne og erfarne leger kan lære sammen og av hverandre. Det handler om å skape sosiale og faglige møteplasser hvor vi kan møtes, bli kjent og diskutere både pasientkasus og ulike sider av hverdagen. Utvilsomt påhviler det myndighetene, politikerne og arbeidsgivere et stort ansvar i å legge til rette for slike møteplasser, og for å ivareta oss som fagfolk, der den påregnelige belastningen ikke gjemmes bort, men erkjennes. Men, samtidig kan vi selv også bidra til å skape de møteplassene, og takhøyden for å spørre, feile og lære i trygge omgivelser.

Mye starter med det helt enkle, som å ønske god morgen, si hei til en ny kollega, takke for innsatsen og hjelpen og møte hverandre med nysgjerrighet og et vennlig smil. Vi vet at vennlighet møtes ofte av vennlighet, og raushet møtes ofte av raushet. På jobb skal alle oppleve å være inkludert, og å høre til. Ingen skal måtte ufrivillig spise lunsjen sin alene eller aldri bli spurt om hvordan det går. Det er vårt felles ansvar. For alle har vi dager hvor vi opplever at det er litt mye, at vi kanskje har gjort en feil eller kjenner oss ensomme. Og det er hver sin gang å trenge hjelp av en kollega.

Tidligere i oktober var temaet for Verdensdagen for psykisk helse å styrke vår egen beredskap, blant annet ved å ha en beredskapsvenn. Jeg vil slå et slag for å ta det inn i legehverdagen; at alle har en beredskapskollega eller to. Noen man stoler på, som man kan dele både vanskelige og fine opplevelser med – en gjensidig ventil å lufte ut til. I full fortrolighet. Å ha en beredskapskollega, og å være hverandres støtte, er et av de viktigste hverdagstiltakene for å håndtere den emosjonelle belastningen vi står i som leger. Ikke som erstatning for andre tilbud, men som et nødvendig supplement. At vi som bruker hverdagen på å hjelpe andre, selv har det bra selv er helt nødvendig for at pasientene skal få et godt helsetilbud.

Jeg vet at dere hver eneste dag går på jobb og gjør en uvurderlig jobb for pasientene dere møter, og strekker dere langt for å gjøre det godt. Det er jeg stolt over, og det må dere være selv også. Vi er en del av en profesjon som setter pasienter og faget høyt, og som bygger på kunnskap andre har innhentet før oss, men som også verdsetter viktigheten av å ta vare på oss selv og hverandre. Det er en profesjon vi både skal være stolte og ydmyke over å være en del av.