Intervjuet: Ylf 115 år

I år fyller Yngre legers forening 115 år. Hvorfor er dette viktig å markere?

- Å være en fagforening handler ikke om det vi som sitter sentralt driver med fra dag til dag, men det vi sammen får til. For skal vi lykkes i arbeidet vårt, så må man være et lag. Runde år, eller halvrunde som nå da, er en fin anledning til å se oss i speilet og hva vi sammen har fått til.

- Det er lett å ta rettigheter og goder i arbeidslivet for gitt, og å tenke at det vi ser på som en selvfølge som fem ferieuker i året, sykepenger og betalt spesialistutdanning, er en menneskerett – også er det ikke det. Vi har disse rettighetene i dag fordi noen har gått den veien og kjempet den kampen foran oss. Det er det viktig å minne oss selv på. Fagforeningen kom jo i en tid med økonomisk depresjon hvor man underbød hverandre og ingen hadde noen rettigheter. Det å ha et uorganisert arbeidsliv hvor hver enkelt skal gjøre avtaler med sin leder, det tror jeg hadde skapt et dårlig arbeidsliv. Vi kommer lengst av å stå sammen. Og så er det, ikke minst, en god anledning til å samle laget; nå er det faktisk vi som går på den veien og legger grunnlaget for arbeidslivet for de som kommer etter oss.

Som du er inne på er jubileet også en fin anledning til å vende blikket bakover. Ylf har en rik historie, og var faktisk den første yrkesforeningen i Legeforeningen, som ble etablert bare 25 år etter Legeforeningen. Hva opplever du at er det viktigste Ylf har oppnådd historisk sett?

- Ylf er i dag, som da, den yrkesforeningen som kanskje mener litt andre ting og utfordrer mer i Legeforeningen. Og med det har vi fått til mye. Jeg vil likevel trekke frem særlig fire temaer som har vært helt sentrale for gode arbeidsvilkår og god spesialistutdanning.

- Det første er lønnet arbeid. Ved Ylfs start fikk man faktisk ikke betalt som LIS; man var heldig som fikk jobb, men lønn var ingen selvfølge. Dette var det viktigste som førte til at Ylf ble etablert. At man kom dit, tidlig på 1900-tallet, var en veldig viktig start. Og så er jo noe annet utenkelig i dag, for selv om vi ikke er spesialister og ikke kan gjøre helt selvstendig arbeid, er vi likevel en ressurs som helsetjenesten trenger – det skal selvsagt vise igjen i lønnen. At vi i nyere tid har fått etablert lønnssystemet vårt på en måte hvor kompetanseutvikling gir uttelling i lønn, har vært en nødvendig og viktig utvikling.

- For Ylf som gruppe er også vaktfritak i tredje trimester under svangerskap og uten tap i lønn sentralt. Dette var ingen selvfølge da jeg var ferdig utdannet i 2010, det er ganske nytt. I tillegg opprettholder man lønnsutvikling under foreldrepermisjon, som også bare siste årene har blitt enda tydeligere. Fra et likestillingsperspektiv er dette helt sentralt. Det er kjempeviktig for at arbeidslivet skal ha plass til oss også i den fasen av livet, og for at gravide særlig skal kunne både stå i jobb under svangerskapet og være i permisjon uten å sakke akterut lønnsmessig.

- Og så er det spesialistutdanningen, som var det andre store temaet som bidro til opprettelsen av Ylf. At den fungerer er vi helt avhengig av. Og da er vår stemme sentral i å si noe om hva som må bli bedre eller endres, og å jobbe for at spesialistutdanningen skal være satt i system som både ivaretar oss og det behovet helsetjenesten har.

- Sist, men ikke minst, vil jeg trekke frem stillingsvern. Etter norsk lov er leger i spesialisering praksisarbeidere. I dette ligger det at vi ikke har rett på fast stilling, og vi er sånn sett ganske dårlig stilt i arbeidslivet etter arbeidsmiljøloven. I mer enn 50 år var dette en viktig sak i Ylf før vi for 11-12 år siden fikk sikret yngre leger stillingsvern gjennom tariffavtalen. Det var en stor seier for oss, både som forening og som yngre leger. Samtidig viser den saken hvor lang tid ting kan ta, men det viser også at det er verdt å ta kampen. Stillingsvernet er en forutsetning for egen trygghet i arbeidshverdagen. Vi vet at det fortsatt kan være vanskelig å si i fra om alt som ikke fungerer, og at det kan være tøft å ta opp kritikkverdige forhold, men med dagens stillingsvern har vi likevel en helt annen trygghet enn for få år siden. Dette er kjempeviktig både for at vi skal ha det bra på jobb og for pasientsikkerheten. 

Det er ingen tvil om at vi har fått til mye. Men med dagens situasjon og et presset helsevesen, preget av dårlig sykehusøkonomi, økte forskjeller i samfunnet, legemangel, tidstyver og sykehusflukt er det fortsatt mye å jobbe med. Hva tenker du er det viktigste for Ylf fremover?

- For Ylf tror jeg at å fortsette med å klare å rekruttere tillitsvalgte og å sikre en stor og sterk medlemsmasse som står samlet er helt sentralt. Og det kan være vanskelig. Alt i alt tror jeg vi har det ganske fint som arbeidstakere i Norge. Det å beholde engasjement og å være en del av et slikt fellesskap hvor man skjønner at det ikke er alt som skjer som er det beste for den enkelte, men som fortsatt er riktig og viktig for fellesskapet, og derfor verdt å kjempe for, er et perspektiv det blir viktig å beholde fremover. Vi må klare å stå sammen som et lag.

- For arbeidslivet vi har foran oss må vi jobbe videre med god spesialistutdanning og sikre en trygg og god start på legelivet, for at vi skal bli trygge og kompetente spesialister. Da er det nødvendig at utdanning prioriteres og vektlegges som en del av den daglige driften. Helsetjenesten står i økende press, hvor fag, fagutvikling og perspektivet om å ta vare på ansatte og folk i helsevesenet, drukner i økonomiske mål og krav.

- Også tror jeg kultur, på mange måter, er viktig. Bare i tiden jeg har vært lege er det en endring hvor vi som gruppe har fått mindre opplevelse av å bli verdsatt. Vi har gått fra å være ressurspersoner til å bli personressurser.. Vi må jobbe for å komme tilbake til at vi blir sett på og opplever å være viktige ressurspersoner som bidrar. Man må skjønne at om man skal beholde en god helsetjeneste, så må man behandle folk på en helt annen måte enn det man gjør nå, og da trengs det en kulturendring i helsetjenesten. Det er de ansatte som bygger helsetjenesten, og kvaliteten er helt avhengig av at ansatte har det bra på jobb og er motiverte. Å fortsette å å løfte behovet for å ta vare på ansatte, og for å sikre at arbeidsvilkår og rammevilkår i helsetjenesten er gode, er helt sentralt i arbeidet fremover.

- Og så tror jeg vi som leger sammen også må jobbe for å bidra til å få de gode arbeidsplassene vi trenger. LIS-serien som har kommet nå viser kanskje litt hvor alene man kan bli i et stort system; det handler om rammevilkår, hvordan tjenesten organiseres og økonomiske rammer - men det handler også om hvordan vi møter hverandre i hverdagen. Vi må være et lag, og inkludere alle, slik at det er hyggelig og godt å være på sykehuset. Det er ikke vårt ansvar alene, men vi har et ansvar for å bidra til det.

Det er tydelig at Ylf har gjort mye viktig siden det ble etablert, og det er fortsatt mer å jobbe for. Men hvilken rolle tenker du at Ylf som fagforening spiller for yngre leger i dag?

- Jeg tenker vi spiller en helt sentral rolle for å skape trygghet for yngre leger. Vi har et helt annet utgangspunkt enn de landene hvor det organiserte arbeidslivet ikke står sterkt. Etter mitt syn trengs Ylf på ubestemt tid. Vi kan mye om det å være underordnet lege. Vi kan mye om veien fra å være helt fersk til å bli ganske erfaren lege. Og selv om man er erfaren og har fast stilling så skal vi også videre til en overlegestilling. Så å være i den utsatte posisjonen, hvor målet er å komme videre, det er vi ganske gode på Dette er et tema som vi må målbære, både internt i Legeforeningen, men også utad. Det å snakke yngre legers behov og sette på agendaen hva som trengs for at møtet med arbeidslivet skal bli godt og for at vi skal få den kompetansen helsetjenesten trenger, der er har vi en særegen rolle.

- I tillegg mener jeg det er viktig at vi engasjerer oss i arbeidshverdagen vår. Det handler egentlig om å være engasjert i samfunnet og bidra til et sterkt fellesskap. Vi trenger jo alle at vi har et samfunn som bryr seg, ikke bare for helsetjenestens del, men for fellesskapet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå ser at er i endring, og i det samfunnet vi lever i nå, så tror jeg ikke det er mindre viktig. Klarer vi å skape engasjement blant medlemmer og tillitsvalgte som stiller spørsmål og slår ring om hverandre, og som ser litt utover vår egen hverdag, er det et viktig bidrag.