Vi må tørre å snakke om de vanskelige prioriteringene

Da Håkon Lund gikk på scenen siste dag av Yngre legers forenings vårkurs, var det for å snakke om totalberedskap i helsetjenesten. For hva innebærer en alvorlig krise eller krig for leger i praksis?

Spørsmålet, og svarene Lund gav på det, gjorde inntrykk på forsamlingen.


– Vi har vært innom mange nyttige temaer i løpet av vårkurset, men jeg tror beredskap har vært det viktigste. Det gav oss en bevissthet rundt ansvaret vi har som både privatperson og som lege i en krisesituasjon, sier Augusta Vildershøj Bjørnholt, hovedtillitsvalgt ved Diakonhjemmet sykehus.

Lund mener at selv om beredskap får mer oppmerksomhet i offentligheten enn tidligere, så mangler samtalen fortsatt et viktig perspektiv.

– Norge planlegger for at krig kan ramme oss, med svikt i tjenester, forsyninger og kapasitet, men vi snakker for lite om hva det faktisk vil innebære for den enkelte pasient og helsepersonell, sier han.

Han peker på at den offentlige samtalen i stedet domineres av planer, struktur og økonomi.

– Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Helsetjenesten vi har i dag er effektiv i fredstid, men det gjør den også sårbar. Sannheten er at vi ikke har nok ressurser i en krisesituasjon, og vi må prioritere hardt. Noen vil ikke få behandling, og mange vil få et dårligere tilbud enn det vi i dag anser som forsvarlig.

For å illustrere poenget la Lund frem et umulig valg: Fire tenkte pasienter – men bare to intensivplasser. Hvem skal få hjelp?

Dette skapte stort engasjement blant kursdeltakerne, både under foredraget og i samtalene i etterkant. Lund tror dette handler om hvor konkret beredskap blir når antallet pasienter overstiger tilgjengelige intensivplasser.

– Da handler det ikke lenger om planer, men om ansvar og valg man må kunne stå i. Det handler om å velge det som er minst galt. Fokuset flyttes fra enkeltpasienten til å skape mest mulig helse for flest mulig.

Han mener det er avgjørende at unge leger tar dette innover seg og deltar i diskusjonene allerede nå.

– Leger som engasjerer seg i beredskap i dag, vil også påvirke hvordan helsetjenesten utvikles i morgen. Det er de som kommer til å stå i disse situasjonene og ta beslutningene når det gjelder. I en krise er det ikke planer eller systemer som avgjør, men helsepersonellet som er på jobb.

Han påpeker også at beredskap ikke er valgfritt.

– Helsepersonell kan bli pålagt å jobbe, flyttes eller få andre oppgaver enn til vanlig. Samtidig kan man påvirke mer enn man tror på egen arbeidsplass. Det kan starte med enkle spørsmål: Hva gjør vi hvis strømmen går? Hvis IKT faller ut? Hvis vi får langt flere pasienter over tid?

Ylfs leder, Ingeborg Henriksen, er takknemlig for at Lund prioriterte å komme til Ylfs vårkurs.

– Å sette beredskap på agendaen er dagsaktuelt. Derfor har det vært viktig for oss å bringe dette perspektivet inn til de tillitsvalgte, ikke bare med tanke på eventuell krig, men også for andre uventede katastrofer, sier hun.

Hun påpeker samtidig at Lund setter beredskap inn i en større sammenheng.

– Akkurat som at helsetjenesten trenger reservekapasitet, så trenger også samfunnet det. For oss som innbyggere handler det om at vi må bry oss og ta ansvar for fellesskapet og hverandre, slik at vi kan bevare samfunnet vi har. Om en katastrofe først inntreffer, er det nettopp det som holder oss sammen. Det forutsetter at vi er villige til å prioritere fellesskapet, også når det ikke kjennes umiddelbart viktig. Det er også et viktig budskap fra denne delen av kurset.