Sykehusene er på stø kurs mot kanten

I Norge har vi kanskje en av verdens beste helsetjenester, som sikrer pasienter tilgang til likeverdig behandling på tvers av både bosted og privat økonomi, og som til nå har klart å samle den beste fagkompetansen – til det beste for pasientene og samfunnet. Helsetjenesten er en av de viktigste hjørnesteinene i velferdsstaten, og det er bred politisk enighet om at sånn skal det være. Skal dette være sannheten og historien også i fremtiden, trengs et taktskifte fra regjering og storting.

Det er mye å si om tallene og det økonomiske handlingsrommet i årets budsjett. Men den største overraskelsen fra regjeringen er knyttet til endringer i LIS1-ordningen. Fra å være en nasjonal ordning, med særskilt finansiering over statsbudsjettet og fastsettelse av antall stillinger, vil regjeringen avvikle de øremerkede midlene og overføre finansieringen til de regionale helseforetakenes basisbevilgning. Dermed flyttes også ansvaret, slik at det blir opptil sykehusene selv å prioritere LIS1-stillinger over andre behov. Begrunnelsen er at spesialistforskriften i fjor åpnet for at sykehus og kommuner sammen kan opprette LIS1-stillinger – en endring Ylf og Legeforeningen var sterkt kritiske til.

Spesialistmangelen i Norge er stor. Skal vi utdanne spesialister som er klare om 10 år, starter det med LIS1. Å overlate ansvaret for å sikre nok kapasitet i ordningen til det enkelte sykehus' stramme budsjett er spesielt. Å i tillegg fraskrive seg ansvaret for å sikre at den norske helsetjenesten har tilstrekkelig kapasitet og tilgang til nok spesialister er oppsiktsvekkende.

Inngangen til LIS1-stillingene er blitt altfor tøff. Studenter prioriterer bort studiene for å jobbe med lisens. Fordi sykehusene vektlegger antall timer lønnet arbeid som lege i ansettelsene. Intervjurundene minner noen steder mer om topplederjobber enn om en obligatorisk nybegynnerstilling for å starte spesialistutdanningen. Fokuset på å få LIS1-stilling overskygger det meste annet, og går også utover studentenes sosiale relasjoner. Å gjøre ordningen mer fragmentert, mer usikker og med et potensielt trangere nåløye vil ikke hjelpe.

Vi trenger en ny nasjonal framskrivning av behov for LIS1-stillinger, og vi trenger en evaluering av hvordan inngangen i LIS1-tjenesten fungerer – ikke en ansvarsfraskrivelse.

Dette sa helse- og omsorgsminister Jan-Christian Vestre da han besøkt Ylfs høstkurs i fjor, som samlet i overkant av 120 tillitsvalgte fra hele landet. Jeg kunne ikke vært mer enig.

I flere år har legers arbeidsbelastning og behovet for et godt legeliv – som både har plass til å være lege og å ha et liv, vært høyt oppe på dagsorden. Helsetjenesten skal ha døgnåpent tilbud om pasientbehandling, og leger skal ha forsvarlige arbeidsvilkår. Uten å prioritere det siste, vil det ikke være mulig å gi pasientene tilgjengelig, trygg og god behandling. Vi opplever imidlertid et økende antall leger, både LIS og overleger, som slutter i sykehusene eller bytter arbeidsplass. Nettopp fordi vi blir tatt for gitt, og kompetansen vi besitter blir i for liten grad verdsatt eller brukt på en hensiktsmessig måte. Vi er ikke lenger ressurspersoner som bidrar til at sykehusene kan yte god pasientbehandling, men verktøy som brukes for å løse et oppdrag.

Dette må endres hvis kampen om oss skal vinnes av den offentlige helsetjenesten. Og da må rammene til sykehusene være tilstrekkelig gode. Sykehusene er ikke lenger like attraktive arbeidsplasser som de har vært. Det må politikerne ta innover seg. Skal dette snu, krever det politisk vilje og handling.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026, foreslås det en økning i budsjettet til sykehusene på 3,1 milliarder kroner, når noen effektiviseringskrav er trukket fra. Det er mye penger. Og det er positivt at regjeringen viderefører lovnaden om å dekke 100 prosent av den forventede aktivitetsveksten som kommer som en del av den demografiske utviklingen. I mange år har det ikke vært slik, og det har vært et sterkt bidrag til underfinanseringen.

Utfordringen er likevel at det meste av de økte bevilgningene er bundet opp i øremerkede prosjekter og tiltak. Og når vi sammenligner hvor mye behovet for helsetjenester øker på grunn av demografisk utvikling mer aktivitet man forventer å få ut i fra demografisk utvikling, og bevilgningen til økt pasientbehandling, så er de tallene like store. Det betyr at sykehusenes faktiske økonomiske handlingsrom blir veldig smalt.

På toppen av dette kommer en betydelig økning i sykehusenes forventede kostnader til avdrag på lån og renter fordi stadig flere nye sykehusbygg er ferdige og tas i bruk. Det svekker sykehusenes økonomiske handlingsrom enda mer, og vil i praksis føre til ytterligere krav til effektivisering og innsparinger.

Det er vanskelig å se hvordan dette skal gjøre sykehusene til mer attraktive arbeidsplasser. Ansvaret regjeringen legger på seg selv i å gi sykehusene et oppdrag i oppdragsdokumenter i januar som samsvarer med den økonomiske rammen er dermed stort.

At regjeringen bevilger 3 millioner kroner til at "Gjør kloke valg-kampanjen" skal kunne videreutvikles er et lite lyspunkt. Det er faglig klokt å ikke overbehandle eller overdiagnostisere, og det er viktig at også pasienter og samfunnet får mer kunnskap om de faglige begrunnelsene for dette. Slik kan man stole på at det er til det beste for alle at man behandles riktig, og ikke for mye – for sikkerhets skyld. Men, det forutsetter også at vi har en helsetjeneste hvor legene vil være og hvor det er tid og kapasitet til å drive god utdanning av studentene, spesialistutdanning av legene og at leger får tid til å være leger sammen, slik at man kan utvikle seg faglig i fellesskap.

Når leger slutter i sykehusene, eller bytter avdeling, er det et kompetansetap som rammer pasientene, og det går utover både fagmiljøet og arbeidsmiljøet. At ledige stillinger fylles opp av studenter med lisens eller LIS1-ventere i mangel av mer kompetente søkere bidrar ikke til å opprettholde kompetansen. I tillegg er kostnaden av at leger slutter høy; både opplæring, videreutdanning og etterutdanning kommer med en kostnad som må gjentas når noen slutter. 

Statsbudsjettet er regjeringens og stortingets årlige mulighet, og privilegium, til å gjøre aktive valg for fellesskapets beste – og som kan snu situasjonen i sykehusene. Det handler i bunn og grunn om prioritering av hvilket samfunn og hvilken helsetjeneste vi skal ha. Hvis det ikke gjøres betydelige forbedringer i dette budsjettet, vil sykehusene være enda nærmere kanten av stupet, og samfunnet nærmere en todeling av helsetjenesten. Det krever politisk vilje og prioritering å unngå at det skjer. Statsbudsjettet som er lagt frem er dessverre heller ikke i år et budsjett for fremtiden.