Dette er et kjærlighetsbrev

Rød og medforfattere konkluderte treffende i en nylig kronikk i Tidsskriftet at leger motiveres av «læring, mestring av vanskelig arbeid og av samarbeid med kolleger».

Som kliniker er lite vakrere enn når over halvparten av fagflokken din møtes for dele forskning, kvalitetsarbeid og egne erfaringer på godt og vondt. Denne uken var det høstmøter for de fleste kirurgiske fag, anestesilegene, kardiologene og sikkert mange flere.

Norsk ortopedisk forening har i underkant av 1000 yrkesaktive medlemmer. På årets høstmøte møtte på det meste 640 ortopeder som fordelte seg på opptil fem parallelle sesjoner. Og midt i det hele et eget symposium for å diskutere hvordan vi som fagpersoner kan harmonisere ny spesialistutdanning på kryss og tvers av regioner og helseforetak helt på kryss og tvers av Helsedirektoratets tidsmatriser.

Dette er mitt niende høstmøte i rekken. Første året var like etter turnus og jeg ble sendt sørover fra St. Olav som ny stipendiat fra Ortopedisk forskningssenter tre uker etter at jeg tiltrådde stillingen. Jeg kjente ingen og tuslet hvileløst omkring i pausene. Jeg følte meg likevel utrolig heldig og privilegert og gikk samvittighetsfullt på foredrag og møter fra tidlig til sent.

Preget av salgsfremstøt ved ungdommens årlige martnadsboder visste jeg ikke hvor jeg skulle feste blikket gjennom korridorene med utstillere av skruer og nagler og proteser og teknisk utstyr. Det var uaktuelt å plukke med seg en twist av frykt for å bli stående og avsløre egen inkompetanse. Hva som var opp og ned på en nagle var faktisk ikke helt selvforklarende. Og jeg hadde ingen snøring på viktige geometriske faktorer ved hofteproteser.

Den sosiale redningen det første året ble en møtemiddag i regi av damer i ortopedisk forsking. En midlertidig uformell gruppe med særdeles flat struktur som oppsto etter en utlysning av rekrutteringsmidler fra forskningsrådet. I dag har alle fra gruppen doktorgrad og møtepengene er brukt opp for lengst. Fra å ikke kjenne noen er høstmøtet nå mest som en årlig reunion. Det er folk som har vært på sykehuset mitt i gruppe 1-tjeneste, det er samarbeidspartnere fra forskning og det er folk jeg har trent kirurgiske tilganger med på kurs og det er andre tillitsvalgte.

Det meste er holdt ved det gamle gjennom dette tiåret, men noe er endret. De store middagene finansiert av industrien er borte, men det virker ikke som at dette er et savn. Folk synes det er helt fint å betale maten sin selv. Den formelle kongressmiddagen er med suksess erstattet av en uformell og festlig minglekveld under lysekronene med stående tapas, jazzband og utdeling av stipendier og hederspriser.

I år var det overlege Lars Sandberg ved Sykehuset Innlandet som fikk heder og ære for sin innsats for LIS-utdanningen på Lillehammer, og Knut Fjeldsgaard ved Haukeland som ble beæret med æresmedlemsskap i ortopedisk forening. Takketalen benyttet han til å fremsnakke takhøyde og nødvendigheten av at kolleger stiller spørsmål og sier ifra.

Kirurgisk høstmøte melder om en betydelig reduksjon i innsendte arbeider for presentasjon og det spekuleres i om økt driftsfokus med mindre tid til forsknings- og kvalitetsarbeid kan være en av årsakene. Mye som presenteres på høstmøtene er retrospektive kvalitetsarbeider mer enn klassisk forskning, og det er sterkt bekymringsverdig hvis ikke klinikere har tid til å systematisk kvalitetssikre egen praksis.

Når man er et lite land blir fagmiljøene også veldig små. For sykehusspesialitetene i Norge kan man grovt si at det er de nasjonale kursene og arrangeringen av disse som sammen med høstmøtene og lignende arrangement som holder flokken samlet. Og den faglige flokken er uvurderlig for å holde på kvalitet og engasjement!

Det er et overordnet politisk mål at hele befolkningen skal ha tilgang til likeverdige helsetjenester. Det er derfor strålende at de aller fleste avdelinger i landet, dessverre med noen få unntak, ser verdien av dette og sender en delegasjon til høstmøtene for faglig påfyll og nettverksbygging.

No man is an island og det gjelder sykehusavdelinger også. Tusen takk for i år!