Spesialiseringshodepine

Helt ærlig så begynner jeg å bli litt sliten av å kritisere og av å rope. Etter at kollektivt vern var i boks med den nye tariffavtalen, gikk hjernen over i en slags pappmodus og jeg ble veldig trøtt. Men så kom læringsmålene i ny spesialistutdanning for sykehusspesialister. Fader heller!

Ny spesialistutdanning skal være en kvalitetsreform. Tanken om en tettere og mer strukturert oppfølging av veileder er god. At noen må gå god for at du behersker operasjonene, og ikke bare har gjort nok av dem, er bra. Det er bra at fagmiljøene har blitt hørt under utforming av læringsmål – 4638 til sammen - og det er bra at helseforetakene sier de vil satse på kvalitet!

Men, fader heller! Tiden det tar fra man er ferdig på medisinstudiet til man kan kvittere ut spesialistgodkjenningen er nå for min spesialitet kuttet fra 7.5 år til 6.5 år, for hjertemedisin er den kuttet ytterligere et halvår. Krav om 1.5 års tjeneste ved et universitetssykehus eller spesialsykehus har bortfalt, minimumslistene for ulike operasjoner eller prosedyrer og totalt antall operasjoner eller prosedyrer blir ikke forskriftsfestet for noe fag, men kommer som en anbefaling som kan fravikes uten noen bestemt konsekvens.

Og så er det de nasjonale kursene som har samlet fagmiljøene på tvers av regioner som nå kan gjøres regionale, evt tilbys som nettkurs, hvis helseforetakene ønsker det. De regionale helseforetakene har forsøkt å roe gemyttene og sagt at kursene skal videreføres. I første omgang i tre år.

Ny utdanning av legespesialister har vært under utforming i lange tider med flere høringsrunder, beskjeder og kontrabeskjeder under hele prosessen. Det har vært vanskelig å følge med og ha en slags oversikt. Det rapporteres om tretthet og til dels resignasjon av enkelte i fagmiljøene.

Ny spesialistforskrift angår ikke min egen utdanning. Jeg nærmer meg slutten på et spesialiseringsløp som startet i 2010 etter fullført turnus. Det er fortsatt masse å lære og det er fortsatt mye å se. Det fins folk som er flinkere enn meg i alt. Men nå føler jeg meg klar og er trygg på at jeg har lært det som forventes av meg som spesialist. Jeg kan sendes til gokk og håndtere det meste man må håndtere der og da.

Jeg husker svette hansker de første gangene jeg sto alene på operasjonsstuen. Jeg husker min egen puls da blodet tilsynelatende vellet frem fra steder som var vanskelig å finne. Jeg husker bruddene som nektet å la seg fiksere på en akseptabel måte og at jeg gruet meg til å se røntgenbildene. Jeg sliter fortsatt med å ville få til alt med en gang, men har akseptert at øvelse gjør mester. Mine pasienter har fått komplikasjoner, noen måtte opereres på nytt.

Det tar tid å bli kompetent i alt man må ha kompetanse i for å være en kirurg som er duganes på generell basis. Man skal ha sett en del for å kunne ta en kvalifisert beslutning. Kirurgi er modningsfag. Jeg tror alle medisinske fagretninger er modningsfag.

Hadde man snudd opp ned på den travle, daglige driften i sykehusene, og tilrettelagt for kontinuerlig og målrettet opplæring av utdanningskandidater, hadde ikke kutt i tid til spesialist vært et problem. Men driften kommer først. Jeg tror driften kommer til å komme først også etter ny spesialistforskrift.

Hadde alle avdelinger vært like opptatt av å følge gjeldende praksis for anbefalt behandling av grupper av pasienter, hadde det ikke vært et problem med bortfall av tjeneste ved et universitetssykehus eller et spesialsykehus. Men alle avdelinger har ikke samme praksis. Pasientene får ikke samme behandling.

Hadde det vært satt av flust med operasjoner som leger i spesialisering kunne utføre alene eller under veiledning, hadde man ikke trengt minimumslister på hva man i det minste skal ha gjort før man får papiret. Men det er ikke flust av operasjoner som utdanningskandidatene får gjennomført. Hvilke inngrep man får mengdetrening i og hvilke man knapt er borte i, varierer fra avdeling til avdeling. Prosedyrelistene er også noe man kan slå i bordet med i dag – for å få erfaring med bestemte inngrep.

Hvis vi skulle gjort som i enkelte søreuropeiske- og kontinentaleuropeiske land og ventet med å trene opp kirurgiske ferdigheter til etter at man var spesialist, trenger man ikke generelle operasjonslister. Men strukturen i norske sykehus er bygd opp slik at en spesialist skal være bakvaktskompetent og dermed kunne håndtere det aller meste.

Og hadde alle som jobber på sykehus i dag stolt på at de regionale helseforetakene i fremtiden vil betale for store nasjonale kurs som arrangeres på ukesbasis rundt omkring i landet, hadde vel ingen orket bryet med å protestere. De nasjonale kursene sikrer at leger fra hele landet får tilgang til den samme, oppdaterte kunnskapen. Denne kunnskapen tar alle med seg hjem til sine egne miljøer. Mange kurs har etter sigende absolutt forbedringspotensial, men et fremtidig bortfall av felles nasjonale kurs vil være et stort tap for fagmiljøene. Og det som er et tap for fagmiljøene blir i neste vending et tap for pasientene.

Det er et overordnet mål at befolkningen i landet skal ha tilgang på likeverdige helsetjenester. Hvorfor skal det da være så vanskelig å få en garanti for at prosedyrelister og nasjonale kurs også vil leve videre i ny spesialistutdanning – ved alle sykehus? Hvis ingen sykehus eller regionale helseforetak har sett sitt fremtidige snitt til å kunne fjerne enkelte inngrep fra den generelle utdanningen, eller til å kunne splitte opp felleskursene, hvorfor har myndighetene da protestert mot å forskriftsfeste dem?

Følgende spesialistkomiteer har sagt at de ikke kan stå inne for en utdanning uten operasjons- og prosedyrelister:

• Anestesiologi
• Ortopedi
• Plastikkirurgi
• Gastroenterologisk kirurgi
• Gynekologi
• Generell kirurgi
• Patologi