Det perfekte er det bestes fiende

Villa Sana på Modum Bad tilbyr kurs og behandling for leger som trenger hjelp og støtte i kriser. De siste årene har ressurssenteret fått en ny brukergruppe. Lederen for Villa Sana forteller om unge, kvinnelige leger som synes livet som lege ble alt annet enn de så for seg. De strekker ikke til. Ikke på jobb og ikke hjemme. Jeg er sykehuslege og fikk tre barn på 4.5 år. Jeg strekker ikke til på jobb, og jeg strekker ikke til hjemme. Det går helt greit!

I bokhyllen står en pent brukt bok om «mitt kompetente barn». Der står den godt ved siden av «mathjelpen for foreldre» og strikkeoppskriftene fra «Nøstebarn». Nederst står en loslitt Netter og på hedersplass den ene klassikeren etter den andre jeg venter på tid og overskudd til å lese.

Jeg har løpt det beina kunne klare for å rekke en forestilling i barnehagen. Jeg druknet nesten i tårene til eldstejenta da jeg endelig kom frem - for sent. Jeg har bannet og grått i bilen da jeg forsto at jeg mistet enda en forestilling fordi den siste pasienten tok så lang tid. Jeg hadde krysset ut for avspasering ut dagen i timeplanen.

Jeg har skrevet under på at jeg har gjort det, men sjelden lest femten minutter hver dag med småskolebarna. Jeg har møtt spørsmål fra læreren om hvorfor vi ikke stiller to foreldre på kontaktsamtale. Jeg lærer bort matte på feil måte. Jeg har glemt pølser til turdag og jeg har glemt foreldremøte. Ungene er levert først og hentet sist.

Jeg har hatt vakt på alles bursdag. Jeg har feiret juleaften og nyttårsaften på sykehuset. Jeg er sur og lite omgjengelig etter nattevakt. Det står en pose med utvokste klær ved trappa som har stått der i ukesvis. Vi ligger snart tre år etter med familiebildene, og omtrent like lenge etter med vindusvasken på baksiden av huset. På fredagene åpner vi en flaske vin, og så sovner jeg på sofaen.

På jobben melder jeg meg sjelden til å operere hvis jeg ser at det vil gå langt over arbeidstid. Jeg ser at kolleger som står igjen fyller operasjonslister og får kred fra kolleger. Jeg har, synd og skam, overlatt skalpellen til en kollega ved arbeidsdagens slutt, fordi mannen min var bortreist, og ungene måtte hentes. Jeg har nettkurs jeg skulle ha gjort. Jeg tømmer ikke den digitale arbeidslisten så ofte jeg synes jeg burde. Jeg skulle ha søkt om prosjektmidler og jeg burde vært en mer tilstedeværende veileder.

Jeg strekker ikke til på jobb, og jeg strekker ikke til hjemme. Forventningene til foreldrerollen er ikke helt forenelig med sykehuslegelivet, og forventningene fra sykehuset passer ikke veldig godt med foreldrerollen. Det går helt greit.

Vaktlivet har sine klare fordeler. Når jeg mistet forestillingen i barnehagen kunne jeg bruke en fridag før vakt på å invitere hele barnehagen hjem på boller og da fikk jeg ønskereprise på «Bukkene bruse». Jeg fikk aldri med meg hvordan jeg skulle lære bort matte, men jeg kunne bruke en annen fridag på å undervise et helt årskull om «kroppen». Jeg har aldri vært på juleverksted, men vi hadde klassen hjemme på Halloweenfest.

Jeg har ringt til ungene på juleaften, men de hadde det for travelt til å snakke med meg. Jeg glemte foreldremøtet, men verden besto. Jeg baker ikke ta-med-kake, men twisten spises opp først. Jeg betaler for vaskehjelp og serverer pølse i lompe. Jeg sovner på sofaen og gubben får sjokoladen og rødvinen for seg selv. Han leser klassikerne i hylla og vinner i TP.

Ungene har blitt selvstendige. De lager seg god mat og rydder i huset hvis det trengs. Av og til er de sinte på jobben min og på meg, men jeg tror de også er stolte over at jeg har en viktig jobb. Jeg er stolt over å ha en viktig jobb.

I går hadde jeg vakt med tre gode venner. Over en ihjelstekt laks og to porsjoner stekte kjøttpølser slo tre av oss fast at vi tross alt har den beste jobben. Dagen før fikk jeg en klem av en pasient på poliklinikken. Operasjonslistene fyller seg jevnt og trutt. Nettkurset løper ikke sin vei. Prosjektmidlene får jeg søke om en annen gang.

Voltaire sa at «det beste er det godes verste fiende». I bruddkirurgiens fragmenterte verden lærer de erfarne oss at «det perfekte er det bestes fiende». Ingen kan være et supermenneske. Og det er helt greit!