Arbeidsretten ga oss rett – det var ikke en dårlig spøk!

De gode tekstene handlet om hva sykehuslegene skulle finne på nå etter det forsmedelige tapet i Arbeidsretten. Arbeidstakerrettighetene våre har fått så mange skudd for baugen de siste årene at jeg har gått over til å ta alle sorgene på forskudd.

Legger man seg langt nok bakpå blir ikke fallet så høyt når Arbeids- og sosialdepartementet for første gang i historien leverer et partisk upartisk innlegg i en Arbeidsrettssak. Og når FAFO-forskere med feit skrift levner Legeforeningen små vinnersjanser, kan jeg nikke selvtilfreds og tenke at jeg hadde gjort meg som arbeidslivsforsker.

Med denne strategien var det mulig å forholde seg til at Rikslønnsnemnda gjorde det til legenes problem at det ville bli kaos hvis de skulle begynne å jobbe som andre. Jeg kom meg også gjennom uten varige mén da retorikken ble snudd i polemikken og Legeforeningen ble beskylt for å true den Norske arbeidslivsmodellen.

I går satte Arbeidsretten en stopper for arbeidsgiversidens higen etter full styringsrett over sykehuslegenes arbeidstid. På en eller annen måte hadde arbeidsgiversiden klart å forsvare for seg selv at det bare var rett og rimelig at de ensidig skulle styre arbeidstiden, selv om både vaktene og ukentlig arbeidstid er mye lenger enn det Stortinget gjennom lov har fastslått er helsebringende i lengden.

Det er ikke sånn det skal være, mente Arbeidsretten. Ingen fagforening kan tvinges til å videreføre frivillige unntak fra arbeidsmiljøloven hvis premissene for avtalen endres og man ikke lenger er enig. Der satt den! Og i sofaen satt jeg. Etter hvert begynte jeg å le. Ikke sånn «Øigarden er hysterisk komisk som Jarl Varg», men mer sånn «nå er det noen som kødder med meg ehee ehee».

Men det var sant. Ungene ble lovet gaver (helt ut av det blå) og så kjøpte jeg Napoleonskake. Og jeg er ikke egentlig så veldig glad i Napoleonskake, og det er sikkert tjue år siden sist.

Etter Napoleonskaka dro jeg til byen for å henge med gode kolleger. Der ble det high-five og lykkeønskninger fra «Trønderopprøret» på nabobordet. På facebook spredte Christer Mjåset sin «skrevet-sammen-i-en-fei» artikkel seg som ild i tørt gress. Denne saken har skapt et enormt engasjement. Engasjementet har overlevd streiken med over ett år.

For Norges sykehusleger er ikke dette en prestisjesak. For Norges sykehusleger er det ramme alvor; det handler om frykten for at arbeidsbelastningen skal overgå alt som er bra og givende ved å være offentlig ansatt sykehuslege.

Det handler om rettigheter andre tar for gitt som at man skal slippe å jobbe inn sin egen ferie og foreldrepermisjon, og at man skal få godtgjøring for merarbeid. Og det handler ikke minst om at legene selv, som vet hvordan arbeidsbelastningen er i akkurat sitt vaktlag, får være med å sette grenser for hva som er en forsvarlig vaktplan for legenes egen helse, og for pasientene de har ansvar for.

Vi har fortsatt ikke tariffestet rett til kollektive arbeidstidsordninger og dermed et kollektivt vern. Men vi er ikke bundet i den gamle avtalen om unntak.

Arbeidsgiver kan ikke lenger automatisk gjennomsnittsberegne arbeidstiden vår over ett år hvis de finner det for godt. Og hvis ikke arbeidsgiver kan komme oss i møte med en avtale som sikrer jevn og passende arbeidsbelastning over tid, og mellom kolleger, vil ikke unntakene videreføres som i dag.

Vi har ikke kollektivt vern, men Legeforeningen kan gå til forhandlinger uten å drive en ren forsvarskamp. De som skal forhandle i vårt navn, har fått et mye større spillerom for å finne de gode løsningene.

Selv om guarden er senket, og jeg ikke orker å ta alle sorgene på forskudd akkurat nå, må jeg vel putte fingeren i jorda og innse at det fortsatt er mange skjær i sjøen. Vi er ikke i mål. Men vi skal i mål!