Vær snill med flokken din!

Å være engasjert i jobben beskytter mot utbrenthet og bare prester er mer engasjert i jobben enn leger. Høyt arbeidspress og høy grad av selvråderett - på organisasjonsnivå - ser ut til å hemme engasjementet hos leger. Det kan være tøft å være lege og et ettall i helsevesenet.

I legeyrket kan en feilvurdering eller en komplikasjon få alvorlige konsekvenser for pasienten. For legen kan det slå beina under både selvtillit og selvbilde. Avstanden mellom stor arbeidsbelastning på den ene siden og den legen man ønsker å være for sine pasienter på den andre, gir en følelse av utilstrekkelighet. Mange er ansatt i midlertidige stillinger og det ene sykehuset i byen er ofte den eneste arbeidsgiveren som etterspør spesialkompetansen din. Denne høsten har også løftet på lokket som tidligere holdt boksen med historier om trakassering i helsevesenet, hermetisk lukket.

Det er lett å la seg imponere over kollegers spisskompetanse, og pasienter med nære historier og eksotiske diagnoser krydrer hverdagen. Men leger flest er som folk flest og trenger å være en del av flokken. Jeg tror de menneskelige egenskapene til dem man jobber med er viktigere enn både imponerende kolleger og spennende pasienter for å bevare gløden som er nødvendig for å gjøre en god jobb.

Det er ganske enkelt. Små ting som gjør at man gleder seg til å gå på jobb er å bli hilst velkommen i garderoben. Det er smilene som utveksles mellom dem som konkurrerer om å hoppe inn i arbeidstøyet på kortest tid. Det er at noen tar med en ekstra kaffekopp til morgenmøtet, eller ringer etter deg og matpakka di til lunsj.

Det er at noen tar med kake når du har runddag og er glad for å se deg komme på vakt. Det er at noen gidder å høre på hvordan det var på Luciafrokosten dagen før, at det var trått føre i marka, at poden hadde sluttet med bleie eller hvordan det går med barnebarna.

Det er ikke drømmen om St. Olavs Ordenen som gjør at man gleder seg til å gå på jobb. Det er de hverdagslige små tingene man ikke tenker så mye over, men som viser at du hører til og regnes med.

Livet går i faser med sine gleder og skuffelser og det å legge stolthetens lokk på seg er farbar vei bare et kort stykke. Det er min påstand at sykehusleger jobber i en kultur der man, sannsynligvis med god hjelp av egne forventninger til seg selv, forventes å takle det meste. Men ingen kan takle alt. Selvmordsraten for leger er betydelig høyere enn for andre yrkesgrupper, for kvinnelige leger opp til dobbelt så høy. Ved legenes ressurssenter Villa Sana ser de en sterk økning av henvendelser fra yngre leger som har kommet i en vanskelig situasjon og fryktelige historier om maktmisbruk og trakassering ble nylig lagt på bordet under #utentaushetsplikt.

Det viktig å ha noen på jobb som får det med seg når noe ikke er som det skal. At det blir lagt merke til at du er borte, og at du får høre du var savnet. Det er uvurderlig å ha noen som blottlegger egne dyrekjøpte erfaringer når du har tatt mot til deg for å snakke om noe som gikk galt. Noen som gjentar at alt som kan skje kan skje, men at du nå er en erfaring rikere slik at det kanskje ikke skjer igjen. Alle burde få jobbe et sted der komplikasjoner ikke sender deg i gapestokken, men i en konstruktiv retning. At du har en leder som vil vite hvor skoen trykker og som prøver å finne gode løsninger når livet skjer. En leder som ser deg, og som står opp for deg og tar litt av børa di hvis du har blitt gjort urett.

Det er ikke heiagjengen som gjør at man trives på jobb. Det er støtteapparatet som er der når du trenger det, det er å få føle seg verdsatt og ivaretatt.

Og så kommer basalbehovene, balansen mellom jobb og fritid og arbeidsbelastningen. For å ha lyst til å gå på jobb den ellevte dagen i strekk må man ha fått nok søvn og nok mat, nok bleieskift, fotballkamper og Netflix. Man må ha fått hjelp og veiledning når behovet har meldt seg, og man må ha hatt tid nok til å føle seg som en god doktor for pasientene med nok folk på jobb til å rekke over det man har ansvar for.

For å ha lyst til å gå på jobb den ellevte dagen i strekk må man ha fått oppgaver og ansvar sånn at man godt må strekke seg, men uten at strikken tøyes for langt. Alle trenger å føle seg dugelig og trygg.

Det er ikke nødvendigvis de faglige enerne eller pasientene som gjør at folk gleder seg til å gå på jobb i 30 år. For å gjøre en god jobb, må man ha det godt på jobb.

De fleste leger kan ikke, vil ikke og klarer ikke være et ettall på sykehuset. -Ta en kaffe, la en kollega få vite han er savnet, se på hverdagsveiledningen som en ære og stå opp mot urett mot kolleger. Ikke trekk på skuldrene og hast videre. Bry deg om flokken din. Vær en god kollega! God jul!