Er du HELT sikker på at du vil søke medisinstudiet?

Sitter du med et strøkent vitnemål etter å ha jobbet deg gjennom full fordypning i realfag på videregående? Har du lagt inn medisin på toppen av søknaden til Samordnet opptak? Foran et sivilingeniørstudium for eksempel? Det er et par ting du bør vite om før du sender av gårde søknaden.

Autonomi i arbeidslivet handler om å få tillit til å kunne påvirke sin egen arbeidshverdag. Tidligere var legen var en knapphetsressurs med høy grad av autonomi. Det etablerte seg en uskreven sannhet om at det er umulig å lede leger, for legen gjorde som legen ville.

Påvirkningen av egen arbeidshverdag fikk man i bytte mot sin ettertraktede kompetanse og ofte en høy grad av tilgjengelighet for sykehuset. Det utviklet seg en kultur der mye av jobben ble gjort på tiden andre ville anse som fritid. Ikke ulikt slik mange ledere og andre i såkalte uavhengige stillinger også har det i dag.

Men hvis du er lege i dag har du ikke en uavhengig stilling. Tvert imot har den økonomisk motiverte omstillingen i sykehusene de siste to tiårene langt på vei fjernet friheten og fleksibiliteten som må til for å føle at man har mulighet til å påvirke arbeidshverdagen. Arbeidsplanene fra dag til dag er detaljert planlagt, ofte noen måneder frem i tid.

Som lege i dag er du en ressurs som skal utnyttes best mulig gjennom et ressursstyringsprogram. I og for seg ikke et problem, og helt forståelig ut ifra driftsmodellen man har valgt for sykehusene i dag. Men så er det et problem likevel.

Hvis du vurderer å søke medisin er sannsynligheten høy for at du er både flink, pliktoppfyllende, hardtarbeidende og ambisiøs. Alle arbeidsgivere ønsker seg slike arbeidstakere. Sykehusene også, men de vil ha i pose og sekk. De ønsker seg flinke, pliktoppfyllende, hardtarbeidende og ambisiøse nye leger. De vil ha kompetansen din og kunne disponere tiden din, men i motsetning til i svunne tider, tilbyr de ikke autonomi tilbake. Physician fatigue var det ikke mange som snakket om for bare noen år siden. Nå diskuteres det i de virkelig store tidsskriftene (JAMA, BMJ)

Med svært få unntak basert på spisset spisskompetanse, geografi og enkelte spesialiteter med rekrutteringsproblemer av ymse slag, og selv om det alltid føles som at man er for få på jobb, er leger i dag ganske så erstattelige. Det står en kø bak deg som gjerne vil ha jobben. For å sette det på spissen er du en ressurs i et ressursstyringsprogram som fortsatt lever i kulturen fra den gang man kunne påvirke sin egen arbeidshverdag i større grad.

Egen fritid brukes for faglig oppdatering, timelange forberedelser for internundervisninger, forberedelser og gjennomføring av pålagte kurs, og faktisk også forberedelser til pasientbehandlingen. Sånn blir det når arbeidsdagene allerede er fylt opp før dette kommer til. Dette er ikke påbud som kommer fra øverste ledelse. Denne kulturen mellom sykehusleger er så satt og så forventet at ingen hever et øyebryn. Det er som at man skal være litt stolt over å bruke fritiden for gjerningen (og dessuten takknemlig fordi man har jobb).

I dag er det mange som har både høy og lang utdanning. Det er mange som tjener godt og bedre enn leger. Moderne teknologi, spesielt moderne kommunikasjonsmetoder, gjør at mange opplever økt grad av frihet og fleksibilitet i jobben. Hvis dette er faktorer som er viktig for deg, ville jeg endret litt på listen til Samordnet opptak.

Jeg vet ikke om studierådgiverne rundt om på skolene poengterer dette, men for at det skal føles greit, eller til og med topp, å bruke mye mer tid på jobben enn naboen, må det være lystbetont. For at det skal være lystbetont må man være motivert. For å holde på motivasjonen er mulighet til påvirkning av arbeidshverdagen veldig viktig. Det er mer i livet enn jobb, og jeg tror ikke man får lønn i himmelen.

Ellers har jeg veldig mye fint å si om å være lege. Det kan vi ta en annen dag.