Dag 2 av arbeidsrettssaken sett fra sykehuset

Jeg sparkesyklet i gang denne viktige andre dagen av arbeidsrettssaken til vanlig tid, kvart på sju. En km nedi bakken ventet en overlege med bilen full av elgkjøtt og nyheten om en nyinnkjøpt, aldrende traktor.

Det tar oss førti minutter å kjøre ut til sykehuset. I Arbeidsrettens sal formoder jeg at lysene fortsatt er slukket. Over eteren har tallrike lykkeønskninger fra sykehusleger over hele landet tikket inn til dem som skal tale vår sak senere i dag. De går inn i retten og vet at vi som holder hjulene i gang står bak og heier.

Jeg treffer en trøtt, men smilende avtroppende indremedisinsk LIS på vei til rapport etter nattevakt. Hun har vært på jobb siden klokken tre i går ettermiddag. Det ble ikke noe soving, sier hun, så det blir deilig å komme hjem.

Via Helsenettet kopler vi oss til storsykehuset i byen og får en halvtimes undervisning om medfødte misdannelser i armer og hender. Hun som foreleser er av de beste vi har og jobber med disse barna ukentlig. Hun løser ut fingre, flytter opp tær, forlenger og omrokerer sener. Hun gjør om en funksjonsløs klump til en hånd som kan plukke opp perler.

Nå lærer hun bort hva som er viktig for oss å vite når vi treffer disse barna og foreldrene, nå eller når de har blitt voksne. Noen forsøkte å ta bort kravet om felles internundervisning for leger i norske sykehus. De har ikke fått det til enda. Klokken har passert åtte og jeg tenker at lysene er i ferd med å tennes i Arbeidsretten.

Skjermen slås av og vi går videre til hver våre rapporter om siste døgn. Turnuslegene og LIS1ene som hadde pasienter til kontroller dagen før, eller la inn pasienter sist døgn går gjennom pasientene sammen med oss som har flere år i manesjen. En for en.

Pasienter som treffer yngre leger i starten av sin yrkeskarriere skal være sikre på at de får kvalitetssikret behandling. Et helsevesen som ikke satser på dem som skal overta har tapt. Noen steder gjør de ferske legene som har mest å lære, mer og mer rutinearbeid de ikke blir noe som helst mer erfarne av. Pengene rår. Ressursene skal utnyttes for maksimering av driften.

Med dagbakvakttelefonen i lomma går jeg bort til dagkirurgen. Det er ikke jeg som opererer. Det er den nye traktoreieren. Han viser meg hva han gjør så jeg kan gjøre den neste. «Kirurgi er overlevering av relikvier», sa en av avdelingens mest erfarne. Kirurgisk erfaring og kunnskap som går av med pensjon ved 67 år er tapt. Sykehus er opplæringsinstitusjoner.

Private sykehus trekkes frem som eksempler til etterlevelse for de offentlige. Private sykehus utdanner ikke nytt helsepersonell. Private sykehus kan i mange tilfeller velge bort ressurskrevende pasienter og egne komplikasjoner. Det finnes alltid et offentlig sykehus som kan ta over når det blir komplisert. Når offentlige sykehus begynner å leke private sykehus taper alt med unntak av produksjonsvolumet: Undervisning, spesialistutdanning, forskning, kompetansebygging.

Etter første operasjon går jeg til akuttmottaket for å hjelpe en LIS1 med en pasient. Tilbake på kontoret på dagkirurgen finner jeg 45 uleste meldinger på min private telefon. Spekter har tydeligvis trukket en presentasjon ment for internt bruk overfor Legeforeningens medlemmer opp av hatten. Vi kan ikke være nok paranoide, sier mange. Ikke bruk jobbmail. Logg alltid av privatmail på jobb-PCer. Hold informasjonen tett. Topp stemning! Tynnslitt tillit.

Jeg har fortsatt ikke sett presentasjonen det ble henvist til, men så vidt jeg forstår dreier det seg om en slags diskusjon om videre strategi etter Rikslønnsnemnda. Jeg tenker at jeg er glad for at Legeforeningen gjorde vurderinger om hva som var den mest hensiktsmessige veien videre. Jeg tror ingenting på at Spekter ikke også gjør slike vurderinger.

Det er bare at Spekter er en gjennomprofesjonell organisasjon der informasjonen holdes hermetisert. Vi er en organisasjon som ved siden av fast ansatte på Legenes hus, består av 35.000 medlemmer med tillitsvalgte leger som i de aller aller fleste tilfellene jobber for kollegers rettigheter ved siden av det som for andre yrkesgrupper er langt over full stilling. Jeg er redaktør for Yngreleger.no og føler jeg egentlig skulle holdt medlemmene oppdatert. I stedet går jeg lettere agitert inn til en ny operasjon.

Arbeidsrettssaken forsvinner fra bevisstheten med den gode stemningen på operasjonsstua. LIS1-legene veiledes per operasjonssykepleierholdt telefon. Vi opererer og diskuterer John Deere versus Massey Ferguson, og sola titter inn gjennom persiennene. Vi spiser medbragte brødskiver i ett-tida.

Det har vært full aktivitet på telefonen igjen. Arbeids- og sosialdepartementet har skrevet brev om at Rikslønnsnemnda må ha kompetanse. De innleder med at de ikke tar part i saken, men det er vel ikke helt dette inntrykket legene som følger saken sitter igjen med. Jeg tenker at ingen blir mer kompetent av at noen sier man er det! Jeg er en like elendig pianist selv om Leif Ove Andsnes skulle kjøre en kampanje om hvor god jeg er.

Resten av dagen forløper på samme måte - i skyttel mellom akuttmottaket og operasjonsstuen og med ett og annet gløtt innimellom på det som foregår i hovedstaden. På telefonen koker engasjementet. På telefonen er det veldig klart at dette ikke er en maktkamp mellom Legeforeningen og Spekter. Dette er en kamp mellom sykehuslegene og Spekter.

På telefonen er det klart som høstsola at folk frykter hva arbeidsgiver vil finne på neste gang. Det er i grunnen mer enn god nok grunn til å bli desillusjonert. Det kan vi ikke tillate oss, og stemningen er god idet vi kjører innom Felleskjøpet på vei hjem for å beskue den nyinnkjøpte Massey Ferguson.

I morgen onsdag skal Kristin Utne fra Yngre legers forening vitne for Arbeidsretten. Hun har tusenvis i ryggen! Livet er for kort til å være desillusjonert og alt går bra til slutt. Og er det ikke bra, så er det ikke slutt!