Trenger vi leger i fremtiden?

Generelle indremedisinske avdelinger erstattes av nyremedisinske avdelinger, lungemedisinske-, infeksjonsmedisinske osv. Begravelsen er planlagt for generellkirurgen. Hjertespesialisten ler av ortopedens EKG-kunnskaper, og ortopeden fniser og fnyser over at hjertespesialisten ikke kan putte skalpellen inn i en overfladisk verkebyll.

Sykehusene har partert og fordelt ansvaret for menneskekroppen ned i minst mulig bestanddeler. Da kan det være en besnærende ide å ha helsepersonell som hopper rett inn i det som nå er siste del av legespesialiseringen.

Trenger man virkelig å lese tung faglitteratur i seks år og deretter bruke nye seks år på å bli spesialist for i all hovedsak å bruke resten av yrkeskarrieren på å perfeksjonere et fåtall prosedyrer? Og hvor bred utdanning trenger man egentlig ha for å ta rutinemessige celleprøver? Hva med en treårig utdanning i urologi? Ettårsstudium i høyre hofte?

For litt siden fant en medisinstudent meg over en pasient i akuttmottaket. Jeg fikk lurt han med meg videre for å få hjelp av et ekstra par hender til å manøvrere senga og for å få lagt en god gips. I heisen spurte jeg hva slags lege han ville bli. Nevrolog, kom ganske kjapt, men så smilte han og sa at han alltid vil jobbe med det siste faget han ble introdusert for.

En medisinsk grunnutdanning er det lengste lerretet å bleke innen høyere utdanning i Norge og nåløyet for å komme inn på legestudiet er det trangeste. På legestudiet lærer man at sykdommer i hoften kan kjennes i knærne, at smerter i foten kan komme fra ryggen, at skuldersmerter kan komme fra galleblæren og at brystsmerter kan komme fra hjertet, lungene, luftveiene, spiserøret, magesekken, brystveggen, hovedpulsåren, ryggen og psyken.

Man lærer ikke at blodsukkeret er høyt fordi apparatet viser 11. Man lærer hvorfor blodsukkeret blir høyt, hva det gjør med kroppen og hvorfor man skal behandle det som man gjør. Og for å forstå dette må man først ha lært hvordan energi omsettes i kroppen hos friske.

Alle kan gå på nettet for å google egne symptomer, men min erfaring er at dette oftest etterlater flere spørsmål enn svar hos pasientene. Legestudiet er ikke et studium av referanseverdier, pasient- eller behandlingsforløp. Legestudiet er et tungt akademisk studium i den friske og den syke menneskekroppen. Hele kroppen - hodet og. Ingen andre har denne kompetansen.

Etter ti år som lege – og de fleste av dem i en ortopedisk avdeling - blekes kunnskapen om nyrenes samlerørsystem, om binyrebarksvikt, bipolare lidelser og grønn stær. Men hodet er fullt av alle mulige røde, oransje og grønne flagg som jeg lærte på studiet, i turnus og i tiden etter dette.

Fordi jeg har en bred fagmedisinsk grunnutdanning vet jeg hvilke flagg jeg skal se etter og jeg kan langt på vei si om noe er innenfor normalen, om noe haster, eller kan vente. Enten ordner jeg opp selv, eller så ringer jeg en venn med riktig kunnskap.

Men for å få øye på et flagg må det være innen rekkevidde. Det er jeg ofte ikke. Jeg er helt avhengig av sykepleierne på sengepostene og av fysioterapeutene på kontrollpoliklinikken.

Jeg har en seks år lang helsefaglig utdanning, men legestudiet er ikke som to andre helsefaglige utdanninger satt oppå hverandre.

Jeg har ikke kompetanse til å gå inn i en sykepleierjobb i morgen. Ikke ifølge loven, og ikke i praksis. Jeg kan ikke starte som fysioterapeut heller. Eller vernepleier, bioingeniør, ergoterapeut eller farmasøyt. Selvfølgelig er det overlapp, det skulle bare mangle.

Men like lite som jeg kan det de andre helseprofesjonene kan, kan de andre helseprofesjonene gjøre min jobb. En leges kompetanse er å utrede, beslutte behandling, behandle selv eller å delegere den praktiske behandlingen. I denne prosessen involveres selvfølgelig andre helsearbeidere for å dra nytte av deres kompetanse og erfaring. Men selv som fersk lege er man i kraft av sin profesjon og kompetanse ansvarlig for egne vurderinger, for tiltakene som blir iverksatt og for å se sin egen begrensning og innhente hjelp. I pasientbehandlingen er det legen som er leder.

Helseledere og politikere mener helsetjenesten vil endres radikalt innen kort tid med inntoget av robotteknologi og kunstig intelligens. Jeg kjenner ingen leger som bekymrer seg for egne jobbutsikter på grunn av dette. Jeg kjenner mange leger som er forbløffet over den voldsomme entusiasmen utenforstående viser for at medisinsk teknologi vil redde oss fra den nære fremtidens demografiske utfordringer.

Det er nok lett å stemple leger som bakstreverske og profesjonsbeskyttende pga denne skepsisen. Men skepsisen er erfaringsbasert og jeg synes det er helt greit å ta den defensive hatten. Vi har ikke anledning til å planlegge fremtiden ut ifra fremtidsvisjoner man ikke vet om blir realisert. Vi må planlegge fremtiden utifra dagens praksis og basert på fremskrivinger av økonomi og befolkning. Vi prøver hver dag å yte best mulige helsehjelp innenfor gitte rammer. Hvis dagen kommer da roboter med kunstig intelligens gjør jobben min bedre enn meg, gir jeg den med glede videre.

Ett eller annet sted på veien ble det vanskelig å kommunisere til omverdenen hvilken spesiell kompetanse og rolle leger har i helsevesenet. Som yrkesgruppe er det nå flere tiår siden vi ble hentet ned fra pidestallen. De fleste som jobber som leger i dag har aldri sittet oppå den heller. Det er kanskje på tide å summe seg og stå opp for faget vårt.

Hvis man ser for seg at de ulike delene av menneskekroppen også i fremtiden er avhengig av hverandre, så trenger vi leger med spiss- og breddekompetanse på samme tid. Fragmentering av det medisinske faget og pulverisering av det medisinskfaglige ansvaret vil gi dyrere helsehjelp, mindre helhetlig helsehjelp og dermed dårligere helsehjelp.