Vi som jobber når andre tar fri

Snøhetta sto der stolt, stødig og skimrende hvit mot en dypblå himmel. Parkeringsplassene langs E6 bulte av nedstøvete biler med en verdensutstilling i skibokser. Folketomme skispor forsvant inn mellom fjellbjørk og opp på viddene, eller kanskje bort til en brunbeiset hyttevegg med en pils halvveis begravet i naturens fryseboks.

Selv hadde jeg pakket mann og barn inn i bilen og satt på Radioteaterets påskekrim i seks deler etter at den yngre generasjon la ned veto mot Viggo Valle. Jeg forbannet meg selv og mitt eget yrkesvalg. Og jeg forbannet det enda mer intenst i slalåmløypa mellom hytteturistene i den helligdagsåpne matbutikken på Oppdal. Hele verden skulle ut i sola. I bakken. Vi skulle hjem.

Kjipe mamma har vakt fra langfredag til andre påskedag. Tidenes fjellpåske i Rondane var ikke nok. Mye vil ha mer gjelder også for påskefjellet. Den stille uke byr på stille veier for dem som er oppe før påskekyllingen piper. To varebiler med noe jeg på tre sekunder tolket som utenlandske håndverkere passerte motsatt vei. Jeg kan ikke huske at jeg møtte flere biler på kjøreturen ut til sykehuset som tar en drøy halvtime. Til og med NRK hadde sendt mannskapet ut i påskelabyrinten. BBC fikk låne sendeflata og kunne oppdatere meg om situasjonen i Senegal.

På kontoret sto en tom, uoppredd, etter sigende ganske ubrukt seng igjen etter nattens kirurgisk- ortopediske dronning. En pakke Gjendekjeks hadde ikke fått bli med på skitur, men sto pent i giv akt, halvspist på pulten hennes. Dronninga selv var på vift – i sin 17.arbeidstime. Kanskje var hun i akuttmottaket hos en som hadde våknet av en betent blindtarm? Eller på post for å vurdere en aldrende herre med brystsmerter?

Jeg trakk frem nøkkelkortet og gikk inn i akuttmottaket uten egentlig å ha noe der å gjøre. Det var her jeg alene tok imot 19 dårlige medisinske pasienter på en av mine første nattevakter som turnuslege for ni år siden. På vei hjem etter den vakten trodde jeg at jeg hadde tatt livet av alle. Jeg ville ikke være lege. Turnusleger har ikke nattevakt alene på medisinsk avdeling her lenger. Deler av verden går fremover.

Akuttmottak er noe av det beste jeg vet. Ingen vet hva som kommer, om det kommer et snøskred med dårlige pasienter, eller bare et bittelite takras. I dag tidlig hadde den stille uke også sneket seg inn i akuttmottaket. Ingen pasienter, men god påskestemning blant sykepleiere som tittet frem fra hyller og skap. På langfredag står det helsearbeidere rundt om på sykehusene og fyller opp med utstyr som noen trenger hvis påskefeiringen skulle få et annet utfall enn forventet. På sengeposten er det fullt hus og absolutt ingen stille uke. En av sykepleierne på vakt kjører 50 mil fra påskefjellet for å jobbe to vakter, men ikke et sukk å høre. Kantine og kiosk er stengt, men man kan leve lenge på påskeegg plassert ut av sykepleiere som sannsynligvis er yrkesgruppen med aller størst teft for hygge. Og siden leger like sannsynlig er yrkesgruppen som er dårligst på hygge, er det jammen godt at påskeeggene er åpne for alle.

For noen bød påsken på et nærmere bekjentskap med operasjonsstuen. Noen har kanskje fått vite at de er svært syke, andre er mest opptatt av når de kan få dra tilbake til hytta. Alle pasientene har fått spolert påsken, men det er ingen sure miner å spore. Noen må bli lenger fordi andre instanser har tatt påskeferie, men alle er enig i at sånn er det jo bare. Jeg opererer tre av dem i dag.

Det er absolutt ingen jeg jobber med langfredag 2018 som klager sin nød over å være innestengt på jobb mens verden utenfor bader i sol og kvikklunsj. Anestesisykepleieren er glad det ble operasjoner når hun nå likevel har beredskap. Imellom småbarnslyder, kanskje barnebarnbesøk fabulerer jeg, svarer anestesilegen entusiastisk at han hadde ventet på operasjonstelefon fra meg.

På visitten treffer jeg kjentsfolk over telefon. Yngve jeg hadde turnus med har vakt på øre-nese-hals. På nevrokirurgen har Tonje som jeg har blitt kjent med gjennom et utall traumemottak invitert på kaffe. I Kristiansund sitter Marianne som jeg også ble kjent med i turnus, og i Levanger og i Molde tar de med glede imot overflyttinger.

Før teksten ble klar i går kjørte jeg tilbake til sykehuset for en kveldsoperasjon, det ble sent, jeg fant en seng og sov over. Å være klinisk sykehuslege spiser en god del av livet. Men hvis man snur det på hodet, så er det et privilegium å ha et yrke som er så viktig for så mange, at å stenge ned og sende oss ut i påskelabyrinten, ikke er et alternativ.

Fortsatt god påske til alle! Spesielt god påske til alle sykepleiere, hjelpepleiere, radiografer, bioingeniører, helsesekretærer, fysioterapeuter, renholdere, ambulansepersonell, ansatte i politi, brannvesen og transportnæringen, bønder, brøytemannskaper, vakthavende journalister og meteorologer, ansatte i den helligdagsåpne detaljhandelen, i turistbransjen og til alle legekolleger som stiller vekkeklokka tidlig og sent gjennom påsken for at resten skal kunne trekke ut i skisporene som forsvinner inn mellom fjellbjørk og opp på viddene, eller kanskje bort til en brunbeiset hyttevegg med en pils halvveis begravet i naturens fryseboks.

Noen må gjøre disse jobbene. Det kan godt være meg!