Ta deg en bolle!

For lenge siden møttes kollegene til morgenmøte og der snurret de gjennom gårsdagens røntgenbilder. Rubbel og bit. Ikke veldig tidsbesparende, men muligens fornuftig ut ifra et utdanningsperspektiv og for den generelle kompetansen i avdelingen.

Etter røntgenmøtet gikk man i samlet flokk til røykerommet og hvis den generasjonen kirurger var sånn noen lunde samme slag som dagens ble det helt sikkert diskutert både pasienter og operative metoder. Når den første kirurgen ble ringt ned til operasjon, oppløste møtet seg og folk skred avsted til dagens arbeid. Har jeg blitt fortalt.

Samme hvordan man snur og vender på det, må det ha vært en arena som åpnet for faglige diskusjoner. Effektiv bruk av tid – neppe, og ingen vil vel egentlig tilbake til røykerommet.

Lenge etter at tjæra i vegg og tak hadde fått et strøk maling, hadde sykehuset fortsatt personalkantine. Her møtte man kolleger fra egen avdeling og kolleger for andre. Kirurgene visste hvem ortopedene var, anestesilegene så med egne øyne at røntgenlegene fantes. Hadde man vakt gikk man først i køen. Og ville man diskutere fag var det fritt frem. Når leger treffes snakker man ofte fag. Det har min mann oppgitt minnet meg på gjentatte ganger.

Jeg rakk heller aldri å oppleve personalkantinen på regionssykehuset. Den ble borte og forsvant. Ett eller annet sted på veien forsvant også tilbudet om en enkel sykehusmiddag for leger som skulle vokte hospitalet et døgn eller mer. Det rakk jeg å få med meg. Det er fascinerende hvor godt beinlause fugler og skinke-makaroni kan smake på vakt – og hvor mye det kan gjøre for resten av natten!

Så fikk vi nytt sykehus. Etter sentermodell. Hvert fagområde ble herre i eget hus. Dvs de fagene som feier over det meste ble spredd for alle vinder. Det nye sykehuset har flott arkitektur, lyse lokaler og herlig kunst. Det skal ikke stå på det! Personalkantina forsvant og opp spratt felles kafeer for personell, pasienter og pårørende i hvert enkelt hus.

Så satt man der med brødskiva. Side om side med pasienten man akkurat rektaleksplorerte, eller som i fortrolighet hadde fortalt deg at ektefellen, nå godt plassert i stolen ved siden av, hadde voldtatt seg. Og kanskje fortsatte pasienten du har hatt inne på dobbeltime, som du kanskje har operert feil, eller som har fått en alvorlig komplikasjon som har gått inn på deg, konsultasjonen i matkøen. Jeg er helt sikker på at det ikke bare er ansatte som har følt at brødskiven kan vokse litt i munnen.

Og for en som meg som ofte henger litt etter på poliklinikken, forsvant en stor del av lunsjpausen – eller det som skulle være det – i nevnte matkø som tidvis strakte seg godt ut på gangen. Ansatte og besøkende i skjønn forening. Og siden det er veldig ubehagelig å skulle snike seg frem, som om man tror man er viktig liksom, står man der i køen til neste pasient er på vei inn på kontoret borti gangen.

Faglige anliggende man ville ha avklart med en kollega i et rom sikret av taushetsplikt, gikk over til lett kodespråk, og gjerne krydret med en svært så dempet stemme. Eller, egentlig forsvant stort sett utveksling av råd og spontane faglige diskusjoner. Disse ble erstattet av diskusjoner om skiføret på hytta, om tidligere eller fremtidige ferier, om ungenes fritidsaktiviteter og annet koseprat som absolutt er positivt for arbeidsmiljøet, men som kanskje ikke fremmer den faglige ballasten.

Så ble det ferie og senterkafeen ble sommerstengt. I flere år skjedde det. Men i år åpnet den aldri igjen.

Folk kom hjem fra ferie, studentene trakk tilbake til auditoriene og plutselig var den alternative kantinen stapp full. Her var pasienter, pårørende, ansatte, studenter og kursdeltakere. Støynivået er til å ta og føle på og det er faktisk vanskelig å høre hva personen på andre siden av bordet snakker om.

Sist jeg var nede på storsykehuset ved lunsjtider var det ingen av kollegene oppe i det åpne kontorlandskapet, som på det meste huser 16 leger og to sykepleiere, orket å gå ned og over i nabohuset for å spise i kantina der. Bråk og trengsel gjør seg best på festival.

Men nå er det klart. Vårt spisested skal gjenoppstå. Som kaffe- og kakebar! Fra før har vi 7-eleven og Narvesen som eneste alternativ på lange vakter om sulten skulle melde seg på ukurant arbeidstid.

På et sykehus med åtte prosent sykefravær er det en anelse snodig når makroner og kaffe latte settes på bordet for å fremme de ansattes helse. Reduserte kantineutgifter er lett å synliggjøre. Uformelle møteplasser for faglige og sosiale utvekslinger mellom ansatte, sunn mat og et lite friminutt fra pasienter og pårørende har ingen verdi i regnskapet.