At noe er lov, betyr ikke at det er rett

Avdelingsoverlege Arne Refsum ble nylig vurdert som inhabil av Arbeidsretten. Det er ikke konklusjonen, men metoden jeg reagerer på. I siste utgave av Dagens Medisin spør avisen om overvåkning av debattanter på sosiale medier er en vanlig arbeidsmetode for Spekter. Arbeidsgiverorganisasjonen svarer at «for oss er det blant annet viktig å følge med på utspill fra de ulike aktørene i arbeidslivet, slik at vi får forståelse for deres posisjoner og saker. Det gir et godt grunnlag for åpen og tillitsfull dialog i partssamarbeidet.»

Alle har en juridisk rett til å arkivere kommentarfelt på internett. Avisartikler og kommentarfelt under disse er åpenbart offentlige. Ytringer på sosiale medier regnes også som offentlige hvis du har en tilhørerskare på mer enn 30 personer. Dette gjelder også hvis de fremstilles i et lukket, eller hemmelig forum, som en facebookgruppe. Selv om ytringsfriheten står sterkt i Norge, kan du straffes med bakgrunn i slike ytringer. Heldigvis!

Trusler, sjikane og rasisme er ytringer som man med loven i hånd kan og skal begrense. Når noen blir kalt «søppelfylling» er dette åpenbart ikke greit. Det kan renne over i spontan frustrasjon for noen og enhver, men greit er det aldri. Ungene mine ville blitt knust.

Det er mange leger og annet helsepersonell som har deltatt i det offentlige ordskiftet de siste par årene. Dessverre er det forsvinnende få av våre administrative helseledere som deltar i de mediestyrte debattene og enda færre som ytrer noen som helst i sosiale medier. At en og annen skriver kommentarer og signerer med «rådgiver» eller «helseleder» åpner ikke akkurat for en konstruktiv debatt.

Å delta i samfunnsdebatten burde ikke være straffbart så lenge man følger spillereglene. Det spørs om ikke noen føler det som en straff at ytringer fremlagt i en debatt, arkiveres av dem som representerer sin egen arbeidsgiver. En arbeidsgiver som på toppen av det hele er ansvarlig for å bedre åpenhetskulturen i sykehusene. For hver gang avdelingsoverlege Arne Refsum, eller sikkert meg og for den saks skyld, uttrykker oss på facebook eller twitter eller under avisartikler, drar vi samtidig med alle andre fra samme kommentarfelt ned i Spekters arkiv.

Hvordan kan vi vite at disse kommentarene, som denne gangen ble fremlagt for retten, ikke blir børstet støv av i forbindelse med senere ansettelsesprosesser eller arbeidskonflikter?

Spekter har sitt på det rene med å fremlegge skjermdumpene som bevis i rettsalen. Bortsett fra etikken da. Fordi det at noe er lov, betyr ikke at det er rett. Og hvis dette er noe «alle» holder på med er det fortsatt ikke rett.

At Spekter hevder at skjermdumping av ytringer fremlagt fra sofakroken av helt vanlige sykehusansatte gir grunnlag for en åpen og tillitsfull dialog for partssamarbeidet, fremstår som et mysterium for meg.