Blogg > Redaktørens blogg

Denne uken gikk jeg rett inn i den (ikke så) berømte nettveggen. For en som setter sin ære i å skulle takle det meste var det en brutal opplevelse. Resultatet var at sykehuslegenes diskusjonsforum på facebook ble lagt ned.

For de uinnvidde så opprettet jeg for et år siden en lukket diskusjonsgruppe primært for sykehusleger på facebook. På slutten hadde gruppen 3000 medlemmer med flere daglige innlegg og lange diskusjoner. Vi diskuterte helsepolitikk, arbeidsforhold, overordnede behandlingsprinsipper og prioriteringer. 

Tonen var god, men debatten naturlig nok preget av en utbredt frustrasjon som råder blant landets sykehusleger. En frustrasjon som følger av følelsen av at «faget» sklir ut mellom fingrene hos dem som besitter spesialistkompetansen, og over som en del av driftens tellekanter. Diskusjonen var spontan og fri for tillært akademisk kodespråk. Selv professorer kunne legge igjen en «rykende bæsj»- eller en «skrik»-emoji.

Det var ingen sedvane med sjikane eller hets i gruppen, men debattanter kunne bli møtt med heftige motargumenter og litt av et trøkk! Ble ytringer oppfattet å være på tvers av etiske normer eller komme som følge av liten klinisk erfaring, ble det ikke forbigått i stillhet. Leger mener mye om sitt fag og virke, om fagforeningen og sykehusene. 

En naiv diskusjonsarena

Gruppen var en naiv plattform for meningsutvekslinger. De fleste sykehusleger har nok med å være sykehusleger, og det er svært få som har erfaring med å delta i den offentlige debatten. Selv hadde jeg skrevet bare to avisinnlegg før streiken for litt over ett år siden; en om behandling av pasienter med hoftebrudd, og en om forebygging av nye brudd – ikke akkurat brennbar materie.

Kun et bitte lite mindretall av Norges leger er komfortable med å hive seg ut i en akademisk polemikk i Tidsskriftet som pga trykketid gjerne varer over flere uker. Diskusjonsforumet på Legeforeningens nettside fungerer ikke bra nok. Offentlige kommentarfelt overvåkes av arbeidsgiversiden. Den lukkede diskusjonsgruppen på facebook samlet derimot etter kort tid en av fem norske sykehusleger. 

Et barn nr fire

Mange satte pris på gruppen og at ingen spørsmål eller innspill var for dumme. For meg ble gruppen et lite barn nummer fire. I løpet av det siste året har jeg vært inne flere ganger om dagen for å sjekke at debatten har vært god. Jeg har lagt igjen spor i de fleste kommentarfelt for å varsles om nye kommentarer. Med tanke på gruppens størrelse og aktivitet har det vært forsvinnende lite trøbbel. Jeg skulle riktignok av og til ønsket meg en alkosperre på lørdagskvelden.

Gruppen hadde en klart formulert hensikt og målgruppe. Likevel, og ettersom gruppen vokste, mente leger som hadde forsvinnende lite med sykehusene å gjøre, men med årelang erfaring i offentlig meningsutveksling, at de også hadde rett til å være med. Noen var aktive debattanter, andre mer som fluer på veggen. Uansett ble lav kollegial lojalitet fra ikke-sykehusleger til slutt det som ble diskusjonsforumets endelikt onsdag denne uken. 

Dagen det var nok

I dagene før jeg kastet inn håndkledet kom kritikken mot meg som administrator og moderator tett som hagl fra en liten håndfull debattanter. Onsdag morgen fortsatte kjøret og på vei inn på operasjonsstuen rant det bokstavelig talt over og det var ikke lenger mulig å stoppe. 

Jeg ble ikke utsatt for åpenbar sjikane og personangrep, men jeg opplevde at det jeg gjorde og skrev ble vridd på og forsøkt tillagt en annen hensikt. Jeg hadde visst ikke rukket å bli tykkhudet nok.

For litt over et år siden var jeg sykehuslege og trebarnsmor. Så begynte jeg å skrive og ble en offentlig meningsytrer i tillegg. Så kom diskusjonsgruppen og så ble jeg redaktør for Yngreleger.no. Skuldrene har blitt høyere og høyere. Jeg har ingen politiske ambisjoner. Jeg vil bare at jeg selv og de jeg jobber med skal ha gode arbeidsforhold og at vi fortsatt skal ha et godt helsevesen for alle. Mitt mål er å være en god kliniker. Det er i klinikken jeg har det best, men nå ble klinikken ødelagt av «alt det andre».

Onsdag ettermiddag la jeg ned diskusjonsgruppen. Etter dette har jeg prøvd meg inne på en annen diskusjonsgruppe, men jeg er fortsatt frynsete og irrasjonell, så det ble med et mislykket forsøk. Nå er SoMe-appene avinstallert fra telefonen og sånn skal det få være en stund. Jeg var visst ikke så tøff i trynet som jeg hadde begynt å tro.

Sykehusleger i Norge har åpenbart et behov for en arena der man kan diskutere saker som angår arbeidshverdagen. Nå må andre ta over stafettpinnen. Jeg hjelper gjerne fra sidelinjen. Men først er det advent. Da skal jeg prøve å være like storhjertet som alle dem som sto opp for meg da det var som kjipest! God førjul!

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer

  1. Velkommen tilbake i SoMe-manesjen (for det er jo et sirkus) når du har fått hvile og kosteffektive og blitt mindre sårbar. (Jeg synes ikke du skal kalle deg selv frynsete og irrasjonell) Jeg blir ikke å savne det som gruppa ble tilslutt men det som gruppa var i begynnelsen. Kanskje man får det til en annen gang. Så «ses» vi ved neste korsvei!

  2. En naiv diskusjonsarena sa du, Trude. En arena som vi trengte, avskjermet og i ly av nysgjerrig oppmerksomhet og lange ører som ikke alltid hadde til hensikt å fare fint eller forstå hva det dreide seg om i et doktorhode eller - hjerte. Hva som her vederfartes deg vet jeg jo ikke, men du gjord et ærlig forsøk som sikkert mange var glade for og hvor de kunne få lette på byrden de følte på skuldrene. Hadde ditt forum eksistert for 30 år siden hadde jeg hatt god bruk for det! I så henseende har du gjort en jobb mange har satt pris på. At andre kom inn fra sidelinjen og viste manglende kollegialitet førte til at du sa stopp. Dette fant du selv ut og terminerte øyensynlig en diskusjon som hadde sklidd ut og som andre ønsket å føre på sin arena. Selv vil du finne glede og mening i din kliniske hverdag. Lykke til!

  3. Takk for innsatsen Trude! Jeg kommer til å savne gruppen.