Blogg > Ylf-lederens blogg

Vetle Lid Larssen har rett når han sier at leger ikke viser nok følelser.

Vi ba Vetle Lid Larssen om å skrive om sin erfaring med helsevesenet og aller helst yngre leger. Det resulterte i kronikken «Hvorfor jeg flykter fra yngre leger» som ble publisert på yngreleger.no i begynnelsen av juli. Det er ikke rent få som har lest det innlegget. Allerede de første dagene hadde 100.000 klikket seg inn på nettsiden. Aftenposten snappet også opp artikkelen og ba oss om å få trykke den i nettavisen. Det resulterte i at historien om Lid Larssens erfaringer med yngre leger ble spredd landet rundt.

Og artikkelen har skapt reaksjoner. Noen hevder at Lid Larssen sier det «som de skulle sagt det selv». At det er det beste de har lest på lang tid. At artikkelen er morsom, velskrevet og sann. Andre mener det er et nedlatende innlegg. At de ikke kan si seg enig det han skriver. Og en føler for å kommentere at leger befinner seg i et «helt umulig krysspress».

Hva er det så Vetle Lid Larssen har truffet for å sette så mange følelser i sving hos leserne? Lid Larssen sammenfatter det selv fint mot slutten:

«Så kom igjen nå, yngre leger: Dere driter dere ut hvis dere tror dere er guder. Men dere er like dumme hvis dere tror dere er helt vanlige. Dét er dere ikke. Dere må eksponere to ting på én gang: følelser og intellekt.»

God stil

Faren min var kirurg, og han snakket alltid om at man som lege enten har god eller dårlig stil. Den som har dårlig stil er mest opptatt av å operere, av å være teknisk flink i noe eller kunne viktige artikler på rams. En slik lege nedprioriterer kontakten med pasientene sine til fordel for  selve faget. Den som har god stil, derimot, er interessert i pasientene sine ikke bare som medisinske objekter, men som mennesker. En slik lege følger opp pasientene helt til de går ut døra, selv om det betyr at han/hun må jobbe utover vanlig arbeidstid.

"Jeg hørte en gang noen si at de heller ville bli operert av en arrogant kirurg som var ekspert på det han gjorde, enn en empatisk kirurg som kun var middels god til å operere."

Det er ikke nødvendigvis sånn at den som viser mest følelser er den beste legen. Kanskje snarere tvert i mot. Det å klare å balansere både fagutøvelsen og det empatiske aspektet er vel så viktig. Pasienten skal tro på deg og samtidig ha en opplevelse av å bli sett, hørt og forstått. Vi snakker her om en rolletolkning. En lege er en auteur. Å være en flink auteur er en kunst. Derav også uttrykket legekunsten.

Empati gir ikke status

Legekunst, stil eller følelser og intellekt - uansett hva man kaller det er det en kjensgjerning at vi leger godt kan fokusere mer på dette. Og reaksjonene på Lid Larssens kronikk, bekrefter i stor grad det. Det er for så vidt gammelt nytt. Det er ikke de myke sidene ved medisinen som skaper status. Jeg var en gang på et europeisk kurs i nevrokirurgi da en tysk professor ble rasende fordi vi, de yngre legene, ikke kunne svare på hvilke større multisenterstudier som var førende for dagens behandling av subarachnoidalblødninger. Han så hånlig ut over forsamlingen og ramset studiene opp etter tur, før han utbasunerte at vi aldri kom til å bli gode nevrokirurger om vi ikke holdt oss oppdatert på evidence-based-medicine.  

Han hadde selvfølgelig rett i at vi burde kunne det siste innen faget, men jeg syns jeg ser den samme professorene stå og skjelle oss ut fordi vi ikke kan beskrive Byrne og Longs seks faser. De fasene tar for seg essensielle steg i en pasientkonsultasjon. Hopper man over den ene, kommer man ofte skjevt ut og pasienten får en dårlig opplevelse av møtet. Det er med andre ord ikke hvordan du håndterer pasientene som gir status – verken i nevrokirurgi eller de fleste andre medisinske spesialiteter. Det er hva du vet om faget. Og blant kirurger spesielt er det hvor god du er til å operere som er avgjørende for ryktet ditt. Den kjente finske nevrokirurgen Juha Hernesniemi er kjent for å være en racer på intrakraniell aneurismer – og opererer gjerne ett på under en time, noe som er en tredjedel av hva som er vanlig. Hvordan og hva han forholder seg til pasientene sine, aner jeg ikke. Det er ikke engang sikkert at han prater med dem for alt jeg vet. Og sånn må det kanskje være, eller?

Ekspertfella

Jeg hørte en gang noen si at de heller ville bli operert av en arrogant kirurg som var ekspert på det han gjorde, enn en empatisk kirurg som kun var middels god til å operere. Leger er nå en gang satt til å gjøre folk friskere, men det er avgjørende for resultatet at pasienten er godt informert og føler at han/hun har blitt behandlet som et menneske og ikke en pakke på et samlebånd.

Jeg vil påstå at vi leger ofte er engstelige for å vise følelser. Vi har lært på studiet at det er feil å komme for tett på pasienten. Som lege skal man ha en profesjonell distanse til den man behandler. Aller helst skal vi innta rollen som den medisinske eksperten. Men la for guds skyld pasienten få snakke ut uten at han/hun blir avbrutt…

Sykepleierne er flinkere enn leger til å vise empati. Som et eksempel er det bare å titte på denne musikkvideoen på sykepleierforbundets sider: "Hjertetru" 

Slik sykepleierne fremstilles her, når de fram til folk. «Jeg skal bli sykepleier når jeg blir voksen», har en ung gutt skrevet i øverst i kommentarfeltet under. Noen vil kanskje si at Sykepleierforbundet spiller vel mye på følelser i denne videoen her, og kanskje har de rett. «Ikke gå i omsorgsfella», skal Spekter-leder Anne-Kari Bratten ha sagt i en tale under årsmøtet til Sykepleierforbundet. Sykepleiere er ikke bare omsorgsarbeidere, de er også representanter for et fag og en vitenskap og trenger kanskje gi det et større fokus. Legene, derimot, går gjerne rett i ekspertfella. Når vi uttaler oss, tar vi ekspertrollen. Vi snakker objektivt og bruker medisinsk argumentasjon. Vi viser så å si nesten aldri følelser. Er det rart man ikke blir likt og kalt «arrogant»?

Siden 90-tallet har andelen pasientrettet arbeid for norske leger sunket fra 60% til rundt 40%.

Hvordan bli bedre?

Det er ikke tvil om at Lid Larssen har rett. Leger befinner seg ofte i et krysspress, ja, men jeg tror likevel vi må bli flinkere til å vise følelser. Vi må bli flinkere til å premiere kolleger som viser følelser, som bryr seg og som gir av seg selv. Vi må hjelpe til å heve statusen til den empatiske legen.

Det kan gjøres på mange måter. Problembasert læring på medisinstudiet har nok hjulpet. Men også i LiS-utdanningen må de eldre legene som veileder, ha et større systematisk fokus på å lære sine yngre kolleger hvordan de bedre snakker med pasientene – med intellekt og følelser. Slik læring oppnås ikke best med e-læring, som Helsedirektoratet har vært så ivrige på å få integrert i ny spesialitetsstruktur. Det er i møte med pasientene man lærer om empati, ikke foran en dataskjerm.

Og så må framtidens leger få mer tid med pasientene sine – ikke minst for at Byrne og Longs seks faser skal bli ivaretatt. For det er grunn til bekymring. Siden 90-tallet har andelen pasientrettet arbeid for norske leger sunket fra 60% til rundt 40%. Helsesekretærene forsvinner pga effektivisering og digitalisering. Hverdagen legges ikke til rette for at legene skal jobbe best mulig – sykehusene bygges heller for små, de åpne kontorlandskapene gjør det vanskelig å ta med pasienten inn i et avlukke for en privat samtale.

Jeg har alltid drømt om å kunne gå fra behandlingsrom til behandlingsrom på poliklinikken – akkurat som en kiropraktor. Tenk om man kunne det? Tenk om sykehusene kunne bli bygget for at vi lettere og bedre skulle interagere med pasientene våre? Men vi kan ikke vente på at helsebyråkratene skal bygge riktige sykehus. Vi må begynne nå. Vi må fremheve at det like viktig med et godt konsultasjonsrom som en velutstyrt operasjonsstue.

Helt til sist er det en ting jeg vil innvende mot Vetle Lid Larssens tekst. Han skriver i det refererte avsnittet at vi leger ikke er «vanlige». Det er nettopp det leger er. Veldig vanlige A4-mennesker.

Og den vanligheten skal vi tviholde på – og ta med oss inn i pasientkonsultasjonen sammen med kunnskapen om faget.