Å bli tatt på alvor

(Tidligere publisert på www.dagensmedisin.no)

Jeg besøkte nylig Gjøvik sykehus for å snakke med ansatte om det som er blitt hetende Reinertsen-saken. Legelederen Even Reinertsen ble i vinter truet med disiplinærsak av divisjonsledelsen på Gjøvik fordi han hadde varslet helsemyndighetene om det han mente var uforsvarlige økonomiske kutt på avdelingen han ledet.

– Jeg anser Reinertsen-saken som en biopsi av det norske helsevesenet, sa en av de kvinnelige legene i salen. Hun fortsatte:

– Det Even har vært gjennom, skjer over hele Norge. Jeg har selv forsøkt å fortelle egen ledelse om at de økonomiske kuttene de har foreslått ikke er forsvarlige, at det ikke kommer til å gå. Jeg får til svar: Det skal det bare gjøre. Ledelsen anerkjenner ikke virkeligheten jeg står i. Argumentene mine, som fagperson, tas rett og slett ikke på alvor.

Det var et godt bilde hun mante fram, denne legen: Reinertsen-saken
som en biopsi – en vevsprøve – av et norsk helsevesen der de med viktig
kunnskap overkjøres og ignoreres. Som sentral tillitsvalgtrepresentant
for yngre sykehusleger, opplever jeg ofte det samme i møte med min
motpart på arbeidsgiversiden. Dette føles uvant. Som fagperson og lege
selv, er jeg vant til å rapportere et medisinsk funn etter en klinisk
undersøkelse og at min vurdering får en konsekvens for pasienten det
gjelder. Jeg blir tatt på alvor av mine kolleger. Skulle det være grunn
til noe annet

Ta et eksempel fra Dagens Næringsliv. Avisen publiserte i mai en artikkel som omhandlet de 924 årsverkene norske sykehusleger jobber gratis.

– Dette hevder Legeforeningen fra tid til annen. Jeg får ikke gjort noe med dette når jeg ikke vet hvor det eventuelt skjer, svarer Spekter-leder Anne-Kari Bratten i samme artikkel.

Ballen kastes tilbake til arbeidstaker til tross for at en undersøkelse for to år siden beskrev nøyaktig den samme situasjonen. Funnene burde ha ført til at HR-avdelingene undersøkte forholdene, i tråd med lovens bestemmelser. Men ingenting skjedde, og arbeidsgiver kan toe sine hender og avvise problemstillingen.

Dette hevder Legeforeningen fra tid til annen... Informasjonen blir ikke tatt på alvor. Til tross for at gratisjobbing nærmest har vært en rutine på hvert eneste sykehus jeg har jobbet på i min karriere. Alle vet at det skjer. Med vide unntak fra Arbeidsmiljøloven bør enhver leder ha oversikt over hvor mye egne leger jobber. Det er fristende å hevde at dette egentlig handler om det samme som i Reinertsen saken – at de økonomiske rammene trumfer ethvert kort fra arbeidstakersiden uansett om det er faglighet eller forsvarlighet som står på spill. For hvorfor skal arbeidsgiver skaffe seg en oversikt over de 924 årsverkene hvis de da må begynne å betale for gratisarbeidet?

Konflikten om gravide legers tap av rett til vaktfritak i siste trimester handler også om å ikke bli tatt på alvor – og om økonomi. Mange lokale arbeidsgivere ønsker ikke å gi yngre leger fritak fra vaktarbeid fordi de da må inn med vikarer. Noen må nemlig ta vaktcallingen om ikke den gravide gjør det, og sånt koster penger. Så enkelt er det. Da spiller det mindre rolle at det ofte kan være uforsvarlig for både mor og barn, og kanskje også pasientene som behandles. Dessuten får mange kvinnelige leger sykmelding når arbeidsgiver nekter dem vaktfritak. NAV betaler regningen som sykehusene skulle ha tatt. Og nesten alle er fornøyde, bare ikke den gravide selv. Hun må forlenge sin spesialiseringstid på grunn av sykmeldingen. De mannlige kollegene rykker fra i kampen om den faste stillingen på avdelingen. Folk flest synes dette er ugreit. Vår sentrale motpart Spekter derimot, vil ikke tro at det skjer.

– Hvis de mot formodning møter på en sjef som ikke vil tilrettelegge, så kan de personlig ringe til meg og så skal jeg ordne opp i det, sier Bratten i Dagens Medisin. Problemet reduseres til noe så bagatellmessig som at man er en telefonsamtale unna en løsning. Det er satt på et sidespor og er tilsynelatende dødt. Men hvem kommer til å ringe Bratten?

– Det er arbeidsgiver som skal ha siste ord, ikke tillitsvalgte, skriver den samme Bratten i Dagsavisen 9. juni – et svar på flere fagforeningslederes kritikk av Arbeidstidsutvalgets rapport om foreslåtte endringer for fremtiden. Begrunnelsen er at ansattes representanter verken har ansvar for arbeidsmiljø eller pasientbehandling. Alle skal alltid måtte spørre leder om lov – uansett hvor åpenbart et eventuelt behov er.

– Et angrep på den norske modellen, svarer Overlegeforeningens leder Jon Helle med rette og peker på hvordan pasientene påvirkes: – Det er solid dokumentasjon for at ansattes engasjement og medbestemmelse har en direkte effekt på kvaliteten i pasientbehandlingen.

Spekter, derimot, ser ut til å mene at medbestemmelse ikke er moderne nok.

– Hvilke arbeidstidsbestemmelser stammer fra en tid da forbrukere, pasienter og publikum hadde lavere forventninger til åpningstider og effektiv bruk av skattepengene? spør Bratten i sin DN-kronikk, ”Jeg velger meg april”, fra samme måned i år. Slik knytter hun dagens arbeidstidsordninger på snedig vis til bruken av skattepenger. Vi er tilbake til de økonomiske rammene. ”Dog fred er ei det beste, men at man noe vil”, siterer hun 1868-versjonen av Bjørnstjerne Bjørnson. For mange av oss gir sitatet assosiasjoner til både nasjonsbygging og selvstendighetsarbeidet fram mot 1905. Problemet er vel at viljen til å gjøre noe med norsk partipolitikk, ”snobberiet” og ”intelligensen” i 1860-årene, neppe kan sidestilles med Spekters monopolistiske agenda. Det avhenger av hva man vil, rett og slett, i april som alle andre måneder.

Også sykehusdirektørene sliter med å ta sine ansatte på alvor.

– Det fins ingen fryktkultur ved mitt sykehus, har jeg hørt tre av dem si nå på vårparten av 2016. Plutselig ble det uhyre viktig å fraskrive seg alt ansvar da fryktkulturdebatten nådde NRK der sykehusledere måtte stille ansikt til ansikt med de tillitsvalgte. Helse Nord-leder, Lars Vorland, kalte rapportene om frykt for ”påstander” og ville heller ikke tro. Ingen kunne likevel se bort fra pasientsikkerhetsrapporten fra januar hvor 44 prosent av avdelingene i Norge rapporterte om et klima som kan medføre økt risiko for pasientskader. Arbeidsmiljøet i sykehusene har haltet over lengre tid. Arbeidsmiljø og pasientsikkerhet henger tett sammen. Helseministeren har i motsetning til direktørene trodd, og fulgte opp med å stramme opp sykehusene. Det er unikt for en konservativ partipolitiker – samtidig hadde han kanskje ikke noe valg? Velgerne vil ha trygge sykehus, og helsearenaen blir viktig om de blå-blå skal vinne valget neste år. Det gjenstår for øvrig å se hva de regionale helseforetakene nå vil gjøre. For kan egentlig ministeren gjøre noe mer enn å komme med formanende ord? Foretaksmodellen gir god beskyttelse for ledere som ikke tar sine ansatte på alvor.

Vi trenger ikke kjede oss mens vi venter på svar. En ny
pasientsikkerhetstrussel er allerede her. På sykehuset i Østfold har man
det siste året rullet ut individuelle planer for legene på kirurgisk
avdeling. Med det kollektive vernet borte, bruker legene ord som ”
uforsvarlig” og ”overkjøring”, mens Spekter kaller det en suksess og
ønsker å innføre endringen i det ganske land. Ikke så rart. Individuelle
planer gir arbeidsgiversiden vidt spillerom til å utnytte den utvidede
arbeidstiden som leger har avtalt. Yttergrensene av denne
fleksibiliteten er rene pasientsikkerhetsbomber. Det er arbeidsgiver som skal ha siste ord, ikke tillitsvalgte. Brattens ord står godt til dette nye initiativet. Og de som sitter med den medisinske kunnskapen, skal ikke få lov til å definere sin egen virkelighet. Vi er tilbake der vi startet

Arbeidsgiversiden vil bare det beste for sine arbeidstakere, har jeg hørt uttalt flere ganger i løpet av mitt første år i norsk helsepolitikk. Mitt inntrykk er det motsatte – at arbeidsgiver ikke vil det nok, og at mange ikke fullt ut forstår at de beste løsningen finner vi sammen. Det kalles partssamarbeid, og det ordet klinger fint. Jeg trenger ikke henvise til verken diktere, filosofer eller hva verdenshistorien har lært oss for å forklare at samarbeid fungerer.

Det vet de fleste.