Refleksjoner etter en arbeidsrettssak

Da er det foreløpig over! Akademikerne Helse og Legeforeningen har i fire dager prosedert sin sak i Arbeidsretten der Spekter er motpart.

Spørsmålet som ble håndtert, er om Rikslønnsnemnda (RLN) hadde kompetanse til å videreføre legenes unntak fra Arbeidsmiljøloven (AML) i etterkant av fjorårets streik. Disse unntakene er de videste i norsk arbeidsliv, og RLN har i sin 70 år lange historie ikke behandlet en lignende tvistesak.

Likevel fikk, som vi alle vet, Spekter medhold i at tariffavtaleteksten skulle få bestå slik at arbeidsgiversiden kan fortsette sin innføring av individuelle planer. Og det er nettopp dette punktet som er inngangen til Akademikerne og Legeforeningens søksmål: RLN har til vane for å være konservativ. Det vil si – den forlenger virkningen av en oppsagt tariffavtaletekst og prolongerer dermed den arbeidstidspraksisen som har vært ført tidligere i en gitt sektor.

RLNs kjennelse fra februar i år representerer derimot en tvungen og varig arbeidstidsreform for sykehuslegene. Tvungen fordi vi ikke lenger får sette betingelser for å måtte jobbe 60-timers uker og 19-timers-vakter. Varig fordi RLNs kjennelse gjør det vanskelig for oss å komme ut av unntakene. Går vi til streik i 2018-oppgjøret for å beholde kollektive, rullerende planer, kan arbeidsgiver sitte på gjerdet og vente til det blir tvungen lønnsnemnd. Og da vil tariffavtalen igjen bli videreført uendret.

Det er i selve rulleringen av tjenesteplanene våre at det kollektive vernet ligger. Unntakene i seg selv – dvs 60-timers-uker og 19-timers-vakter – representerer ikke noe annet en utvidelse av arbeidstiden vår. Vår tariffavtale er skrevet ned basert på at vi har rullerende planer. Det er nettopp det som gjør denne ”reformen” så skummel. Eller det advokat Hansteen sa i Arbeidsretten, til en ”betydelig inngripen” på legers arbeidshverdag.

Våre argumenter kan høres åpenbare ut når de står slik alene. Derfor var det knyttet spenning til hva Spekters vitner ville si i løpet av rettsaken. (Alt kan og anbefales sett på nettsiden til Dagens Medisin) Ikke overraskende argumenterte både Spekters Lars Haukås og Cathrine Hennig mot Akademikerne og Legeforeningens virkelighetsbeskrivelse da de fikk ordet.

Hennig mente hun ikke hadde hørt om rullerende tjenesteplaner før den såkalte Hjelpeplandommen i 2012 – to år etter at hun ble ansatt i Spekter. Lars Haukås gjentok sine kollegers påstander om at begrepet ”kollektivt vern” var et politisk begrep som ble skapt under streiken og som han rett og slett hadde vanskelig for å forstå.

Både Haukås og Hennig mente det ikke var sannsynlig at Anne-Kari Bratten kan ha sagt at ingen skal tvinge sykehuslegene til å jobbe med unntak, slik vår jurist Hanne Gillebo-Blom hevdet.

Haukås hadde også vanskelig for å ta ordet ”medbestemmelse” i sin munn. Han mente heller at Legeforeningen ville ha ”beslutningsrett” knyttet til arbeidsplanene de gikk i, og la til at arbeidsgiver hadde ”systemansvar” for forsvarlig drift av sykehusene. Nettopp derfor må arbeidsgiver ha full styring over arbeidstiden til egne ansatte.

Dette syntes selv dommerne å reagere på. For det er da vitterlig slik vår tidligere forhandlingsdirektør, Anne Kjersti Befring, sa til retten: ”Du kan ikke styre deg til forsvarlighet.” Forsvarlig behandling er noe som avklares mellom lege og pasient og er hjemlet i Helsepersonelloven. Det er legen som holdes ansvarlig dersom noe går galt, ikke direktøren.

Når leger skal jobbe med vide unntak, må de kunne ha ”en hånd på rattet”, som vår nåværende forhandlingsdirektør, Hanne Gillebo-Blom, sa. Hvis ikke, kan ikke leger jobbe med unntak overhodet.

En annen sak som illustrerte avstanden mellom partene i retten, var gjenfortellingen av hva som skjedde på Sykehuset i Østfold i forbindelse med innføring av individuelle planer på kirurgisk avdeling.

Foretakstillitsvalgt, Kristin Utne, fortalte opprivende om tap av kontroll som tillitsvalgt og om LIS som ble tvunget til å jobbe inn sin egen foreldrepermisjon i en individuelt oppført plan der målet var ”å spare penger”.

Spekters Cathrine Hennig mente det ”emosjonelle” vitnemålet til Utne ikke var representativt for det som hadde skjedd og skulle gjerne sett at noen fra arbeidsgiversiden vitnet i retten. Ikke syntes hun at innføringen av individuelle planer endret noe på arbeidsbelastningen heller og viste til at interne bytter innad i et vaktlag fullstendig utvannet det rullerende prinsippet uansett.

Det er, må jeg få si, uhyre sørgelig å sitte og lytte til arbeidsgiverrepresentanter som ikke tar på alvor sine egne arbeidstakere. For å kunne levere god pasientbehandling er vi avhengig av tillit langt utover de avtalerammene vi inngår. I dette landet har vi derimot en motpart som tviholder på at de alene har tilretteleggingsansvaret for all drift i en kunnskapsbedrift.

Ordet partssamarbeid er blitt en fasade der fagforeningen leverer dokumentasjon på tariffstridigheter som arbeidsgiversiden i neste omgang avfeier med at det ikke er gjort noe tariffstridig fra arbeidsgiversiden i den aktuelle saken. Så er det på´n igjen med å grave fram mer dokumentasjon for så å bli møtt med nye avvisninger til det hele blir tvistesaker som forfølges videre juridisk.

Denne runddansen opplever vi i alt fra diskusjon om faste stillinger for LIS til vern av tillitsvalgte. Det virker som om arbeidsgiver ikke vil komme til enighet. Og som følge av det har vi nå blitt tvunget til å ta arbeidstidsordninger til Arbeidsretten.

Har så nemnda kompetanse til å videreføre legenes unntak? Vel, det gjenstår å se. Det som er sikkert er at konsekvensen hvis de har det, er større enn for bare legene som yrkesgruppe. Legene er som sagt da låst til en avtale vi ikke vil ha og blir tvunget til å forfølge et nytt rettslig spor. Men i arbeidslivet forøvrig, vil enhver forening med litt forstand kvie seg for å inngå nye avtaler om AML-unntak som de da åpenbart ikke vil kunne komme ut av. Det er ikke spesielt bra for et arbeidsliv som vil møte mange utfordringer i mer krevende økonomiske tider.

Men det er også et tredje aspekt som denne saken berører. Og det er den harde styringskulturen som har fått lov til å utvikle seg i norsk offentlig sektor. I sykehusene har den ført til dårligere produktivitet, dårligere pasientsikkerhet og nå også tillitskrise mellom legene og helseforetakene. Vi har en felles interesse i å gi god pasientbehandling. Det burde kunne være forenende nok i seg selv.