Sykehuslegene og akademikerne i sykehus har nettopp vært ute i streik.
Arbeidsgiversiden med Spekter i spissen argumenterer med kostnadseffektivitet, nødvendighet for økt fleksibilitet for sykehusledere og – at ledertrøya ikke kan deles. Jeg tror dere gjenkjenner noen av de uttrykkene der. Våre krav gjaldt retten til å forhandle kollektivt og ha medbestemmelse når unntak utover Arbeidsmiljøloven er gjort. Det burde være en selvfølge.
Akademikerne var ikke forberedt på den støtten vi fikk i fagbevegelsen under streiken. Jeg sto og holdt appell i Trondheim for 1500 mennesker og klarte ikke telle fanene fra ulike foreninger foran podiet – så mange var det. Blant dem var lokførerne. Bare noen dager senere var dere der igjen foran Stortinget, og dere kom enda en gang tilbake da vi hadde det avsluttende arrangementet 12. oktober på samme sted. Jeg vil at dere skal vite at den støtten betydde utrolig mye for oss. Tusen takk!
Den solidariteten som ble vist var og er en inspirasjon til å jobbe videre, og jeg har med meg en personlig hilsen fra Forhandlingsleder Rune Frøyland i Akademikerne Helse. Dere hjalp oss til å sette trykk og makt bak ordene, og vi skal love å fortsette kampen for et kollektivt vern og den norske modellen. Vi gir oss aldri!
Men nå handler det om dere. Dere har allerede stått på i flere uker. Og dere har nådd fram med budskapet deres. Dere kjemper for nødvendige kompetansekrav. Sikkerheten til passasjerer og personell på jernbanen ivaretas på best mulig måte gjennom en god og kvalitetssikret utdanning – det er ikke vanskelig å forstå. Det som er vanskelig å forstå, er hvorfor arbeidsgiversiden IKKE er opptatt av det.
La oss trekke parallellen til sykehus. Hva om det ikke skulle fantes noen nasjonal standard for hva en lege skulle kunne? Hva om det var helt opp til hver aktør i helsevesenet å bestemme hva det skulle til for å jobbe som kirurg, som røntgenlege, som narkoselege. Det sier seg selv at det ikke ville vært forsvarlig i lengden. For vi vet hvordan arbeidsgivere tenker i et anbudsmarked. Det blir press på fagligheten.
På samme måte kan man ikke akseptere en dumping av lokføreres utdanning. Det må standarder til. Og derfor er deres kamp også vår kamp!
Så hva driver motparten vår? Et av svarene er Spekter – personifisert av Anne-Kari Bratten – som med sin monopolistiske agenda ønsker å tilrane arbeidsgiversiden mer makt. Økt fleksibilitet synes å være svaret på alt. Og målet helliger middelet. Redelighet hives ut av vinduet. Det samme gjøres med intensjoner bak avtaler som tidligere er gjort.
Et fellestrekk ved Spekters måte å jobbe på er at man skaper mistillit mellom arbeidstagerne og ledelsen – tillitskriser rett og slett. For under kriser er det enklere å vinne terreng.
I Dagens Næringsliv i vår siterte Bratten Bjørnstjerne Bjørnson og brukte verselinja ”Dog fred er ei det beste, men at man noe vil” fra diktet Jeg velger meg april. Det skulle gi deg assosiasjoner til nasjonsbygging og 17. mai-flagg – alt for å rettferdiggjøre at vi må tåle litt rabalder for at Spekter skal oppnå noe. Men det avhenger av hva man vil, i april som alle andre måneder, og det Anne-Kari Bratten vil, er ikke greit.
Det er ikke greit å sparke til den norske arbeidslivsmodellen der kollektiv forhandlingsrett og medbestemmelsesrett har vært grunnprinsipper i en årrekke.
Det er ikke greit å ville fjerne fagfolkenes kontroll over egen kompetanse for å sikre seg mer makt over arbeidstakerne. ”Gjennomgående trekker fagforeningen sikkerhetskortet”, har Bratten sagt om dere. For en meningsløs ting å si!
Hun sier videre at: ”Det er arbeidsgiver, lederne som blir stilt til ansvar dersom sikkerhetssystemene ikke fungerer.”
På god medisinsk latin kaller vi dette for sprøyt!
Som kirurg er jeg ikke bare etisk, men også juridisk ansvarlig for pasienten som ligger på operasjonsbordet. Det er ikke administrerende direktør eller Anne-Kari Bratten som stilles til ansvar om pasienten får en skade etter en komplikasjon. På samme måte er en lokfører ansvarlig når han eller hun fører et tog på gud vet hvor mange tonn og som det tar en halv kilometer å stanse. Er ikke da forsvarligheten også din sak?
Spekter har bestemt seg for det motsatte, nemlig at forsvarligheten eies av ledelsen.
For hva skjer hvis vi gir styringen til arbeidsgiver? Alle vet at forsvarlighetsbegrepet er tøyelig. Og vi vet at driftshensyn og kostnadseffektivitet er det som får arbeidsgiver til å ville tøye enda litt lenger. Det kan gå greit, før det plutselig går galt.
"Når fagfolk prater, skal man lytte", sa Gerd Kristiansen sist jeg var her på Jernbanetorget. Det lyttes ikke nok til fagfolk i dagens norske arbeidsliv. Nettopp derfor er det avgjørende at fagforeningene har en finger med i spillet når det gjelder kompetansekrav og ikke lar ledelsen drive sitt eget solospill innenfor stramme økonomiske rammer.
Vi må tilbake på det sporet som er kalt tillit. Tillit til arbeidstakerorganisasjonene, tillit til fagarbeiderne, tillit mellom partene. Og der har politikerne et ansvar. De kan ikke sitte komfortabel i sine stortingsstoler og bare se på det som nå skjer. De må svare for hva slags arbeidsliv vi skal ha i framtidens Norge.
Om du er lokfører eller lege – det spiller ingen rolle. Vi kjemper for det samme, og dere har vår støtte helt fram og enda lenger.
Stå på! Vi gir oss aldri!