Sykehusstreiken har i skrivende stund vart i 4 uker. Det er rekord. Akademikerne har aldri mobilisert så kraftig og så lenge noen gang i norske sykehus. For oss som sitter sentralt og organiserer arbeidet på fjorten ulike uttakssteder rundt omkring i landet, er vi ikke noe mindre enn imponert over alle medlemmene som har stilt opp den siste måneden. For det er tøft å stå i en streik. Man hives ut i en uvant hverdag som i stor grad består i å selge et budskap som man vet mange utenforstående ikke nødvendigvis forstår eller vil høre om. I tillegg står man der i en kronisk uvisse om hvor lang tid streiken kommer til å vare.
Likevel har samtlige av våre lokale streikeutvalg tatt grep om situasjonen og vært både innovative i forhold til egne aktiviteter og samtidig vist et voldsomt engasjement. Ta for eksempel alle kronikkene som har nådd mediene. Vi begynner å nærme oss opp mot hundre ulike tekster om streiken i ulike aviser skrevet av både tillitsvalgte og vanlige medlemmer. Det er blitt laget streikerap i Stavanger to ganger, blitt holdt appeller og arrangert markeringer på flere bytorg. Den såkalte streikevideoen – ”Kan du høre legers sang” – dokumenterer all denne aktiviteten på en måte som får de fleste til å synge med. Over 500.000 ganger er videoen blitt vist på Facebook de siste to ukene. Den har bidratt til å formidle at Akademikerne ikke streiker for høy lønn, slik Spekter gjerne vil ha det til, men et #kollektivtvern og fortsatt forutsigbare og forsvarlige arbeidsplaner.
Hele fagbevegelsen har vært ute med sin støtte til dette kravet – fordi det handler om grunnleggende prinsipper i norsk arbeidsliv, nemlig trepartssamarbeidet og bevaring av den norske modellen.
- Legene forsvarer prinsippet som hele det organiserte arbeidslivet hviler på – kollektive forhandlinger, sa Rødts leder Bjørnar Moxnes til Dagens Medisin i dag. Nettopp derfor kunne forhandlingsdelegasjonen ikke gå med på det individuelle oppsettet som Spekter hele tiden har fastholdt at de trenger for å drive norske sykehus. Med individuelle arbeidsplaner står medlemmene våre alene mot en mektig arbeidsgiver, og vi som fagforening mister muligheten til å sikre at det jobbes forsvarlig.
Nå fortsetter streiken for fullt.
Det er ikke bare lengden på streiken som gjør den historisk. Akademikerne har bevist at Spekter aldri mer kan undervurdere en mobilisering som strekker seg over det ganske land. Man kan ikke vinne en streik i media, som det heter, men man kan tape den. Når Anne-Kari Bratten åpner sin kronikk i Stavanger Aftenblad med at det ”er direkte feil at Spekter vil ha individuelle arbeidstidsavtaler som skal inngås med hver enkelt lege”, beviser hun bare for omverdenen at hun er bakpå. For kronargumentet hennes er at det eneste individuelle ved Spekters løsning er at ”arbeidstakeren i større grad kan påvirke sin egen arbeidstid og fritid.” Det vet vi er feil takket være modige bekjennelser og rapporter fra både Nordlandssykehuset og Sykehuset i Østfold. Med en individuell plan er du prisgitt arbeidsgiver, og alle skjønner at det ikke blir noen drømmeturnus på deg om en representant fra Price Waterhouse Coopers sitter på andre siden av bordet og det er de økonomiske rammene som blir styrende for når du skal jobbe. Denne formidable maktforskyvingen mot arbeidsgiversiden minner mer om forhold tilbake til 1890-tallet, slik arbeidslivsforskere har påpekt, heller enn et nytt og moderne arbeidsliv.
Nå må vi ikke gi opp, men fortsette kampen i sykehusene. Det vil bety mye jobb i tiden som kommer, men også utholdenhet og standhaftighet.
Enhver som har kommet seg gjennom medisinstudiet har nettopp disse egenskapene. Derfor er jeg ikke nervøs. Nettopp derfor skal vi fortsette å rope:
Vi gir oss aldri!
Eller:
#vigirossaldri