Et alvorlig brudd

At det er fastlegekrise i Norge har vært en veletablert sannhet allerede en god stund. Det en gang så attraktive yrket er blitt en tung bør å bære. Rekrutteringen svikter, eldre kolleger vurderer å slutte. Det er bare 15% som sier de vil være i jobben om 5 år med samme rammebetingelser. Det har også helsepolitikerne fått med seg. Sjelden har legestanden blitt overøst mer med løfter om tiltak og ressurser. Den mest nøkterne har hele tiden vært Bent Høie. Kanskje ikke så rart, ettersom det er han som sitter på pengesekken. Men Høie har, som sine forgjengere i helseministerposten, forsømt allmennlegetjenesten lenge. Høies eneste løsning på det økte presset på ordningen har vært å foreslå innføringen av primærhelseteam, dvs team bestående av fastleger, sykepleiere og helsesekretærer som skal tilby et bedre helsetilbud til pasienter som ikke får god nok oppfølging i det nåværende systemet. Det hjelper lite når en kommune som Harstad faktisk har 6 hjemler stående tomme og like mange fastleger som snart går av med pensjon. Det er mangelen på leger som det prekære. Hvordan skal man klare å lokke flere leger til yrket?

Det er to enkle grunner til at fastlegene er kommet ut i krise. Det ene er at de helt ukontrollert har fått flere oppgaver tilført over flere år, og det andre er at det ikke har fulgt med noen midler. Det betyr at det er langt mer jobb å ha 1500 pasienter på listen sin nå enn bare for få år siden. 1500 er forøvrig normtallet myndighetene mener bør være førende for hvor mange pasienter en fastlege skal ha ansvar for. Problemet er at en gjennomsnittlig fastlege jobber over 55 timer i uka, og det sier seg selv at en ung lege med to barn vil kvie seg for å gå inn et slikt jobbinferno når det ikke er noen sosial stønad å hente når ungene blir syke.

Som sykehuslege har jeg selv vært med på å bidra til at fastlegene nå sliter. Min tidligere klinikk valgte helt uanmeldt å overføre alle langtidskontroller på hjernehinnesvulster til primærhelsetjenesten. Det var ingen fastleger som ble forespurt. Det måtte bare gjøres. Ventelisten til poliklinikken var for lang. Sånn sett henger problemene i sykehus-Norge sammen med krisen i primærhelsetjenesten. Vi har høye ambisjoner for hva helsetjenesten skal yte, men er ikke villig til å finansiere den deretter. Det går en stund når leger yter litt ekstra, strikken tøyes, men så ryker den til slutt. Spennet blir for stramt, og krisen er et faktum. Hva gjør man da?

Svaret til helsemyndighetene er i denne omgang en tilførsel på 100 millioner i friske midler. Det kan høres mye ut, men dette forsvinner fort i tapssluket når vi vet at hele ordningen lenge har vært underfinansiert – tilskuddene har ikke fulgt med aktivitetsøkningen.

Staten støtter fastlegenes utgifter til drift av fastlegekontorene via basistilskuddet – dvs en fast sum per pasient. I tillegg kommer takster for undersøkelser/konsultasjoner. Trekkes driftskostnader fra basistilskuddet viser Trønderopprørets fastlegeundersøkelse at fastlegene er 20.000-25.000kr i minus allerede. Og det er før utgifter til pensjon, sykeforsikring, tapt arbeidsinntekt ved fravær er kommet på bordet.

Og så er det dette med arbeidsbelastningen. Legene selv ønsker færre pasienter for å kunne gi bedre behandling, men da må det være mer lønnsomt å ha en liste på f eks. 1000 personer – 500 mindre enn normtallet. En åpenbar løsning er da å gi mer tilskudd for de første tusen pasientene, mindre for de neste. Dette har helsemyndighetene ikke villet være med på. Kanskje er det fordi Norge i så fall vil trenge flere fastlegehjemler – noe som igjen vil koste penger. Men skal fastlegene ha mulighet til å ha færre pasienter, må det økonomiske insentiver til. Det kommer man ikke utenom.

Denne uken ble det klart at forhandlingene om den såkalte normaltariffen mellom Legeforeningen og staten brøt sammen. Det betyr at staten vil legge ut sin løsning til forskrift nå på mandag 2. juli uten Legeforeningens støtte. Hva løsningen blir, er for tidlig å si, men det er signalisert nokså tydelig at ingen ytterligere midler kommer på bordet. Et utredningsarbeid som skal være ferdig i 2020, brukes som argument for at ytterligere midler uteblir. Legeforeningen har gitt et tydelig signal om at det er for sent.

Yngre legers forening vil med dette markere sin støtte til allmennlegene om at det må gjøres langt mer for å redde fastlegeordningen. Vi er helt avhengige av en fungerende primærhelsetjeneste for at sykehusene skal kunne driftes forsvarlig. Derfor er dette forhandlingsbruddet svært alvorlig!