Vi har lenge visst at Norge importerer mange spesialister fra utlandet for å dekke stillinger både i sykehus og allmennpraksis. I følge Legeforeningens tall ble 40% av alle nye spesialistgodkjenninger fra 2008-2016 gjort av kolleger som hadde sin spesialisering fra utlandet. Det har vært nødvendig for å få norsk helsetjeneste til å gå rundt. I 2008 var det knapt en håndfull leger som sto på venteliste for å få gjennomført turnustjeneste – som det het den gangen. Det var rett og slett ikke flere leger å ta av.
Siden den gang har imidlertid forholdene endret seg dramatisk. Flere og flere nordmenn har begynt å dra utenlands for å studere medisin. Det er nå like mange studenter i Polen som det er i Oslo. Samtidig har antallet LIS1-stillinger stått på stedet hvil siden 2013. Helse- og omsorgs-departementet (HOD) og helseminister har ikke sett noen grunn til å øke antallet stillinger fordi man ikke kan «tilpasse antallet stillinger til antallet leger som til enhver tid ønsker og søker på disse stillingene». Dette er et god-dag-mann-økseskaft-svar, og senere er tonen fra HOD blitt litt annen. Det er «behovet» som nå skal avgjøre antall LIS1-stillinger, og det vises til at Helsedirektoratet skal lage en rapport som skal fortelle oss hvor stort dette er. Rapporten skal stå ferdig 17. desember i år.
Det behovet har lenge vært godt dokumentert, ikke bare av Legeforeningen. Ifølge tall fra OECD, som samler statistikk fra de fleste vestlige land, er Norge på toppen i Europa når det gjelder spesialistimport (se illustrasjon). Bare Irland slår oss, men de har lenge hatt problemer med å holde på egne leger fordi arbeidsvilkårene er bedre i andre engelsktalende land.
Hvorfor er det galt å importere så mange leger? Det er flere grunner til det.
- En import av leger innebærer eksport fra andre land, spesielt fra de landene hvor det er dårligere arbeidsvilkår enn i Norge. Flere land i Øst-Europa sliter med legemangel av den grunn, en såkalt «brain drain». De bruker mange penger på å utdanne spesialister som senere drar sin vei. Det er usolidarisk av Norge å utnytte en slik situasjon.
- Ved å basere legedekningen på import, gjør Norge seg sårbare mtp endringer i importstrømmen. Hvis de utenlandske legene finner andre veier å ta, er det vi som plutselig står overfor et legebehov. Det kan snu fort om oljen renner ut og lønn/arbeidsvilkårene blir dårligere enn i dag.
- Ved å importere så mye arbeidskraft kan man i mindre grad styre legestrømmen til å passe med behovet for ulike typer av spesialister. Det er stor grad av underdekning på psykiatri-siden i dag. Det samme gjelder allmennmedisin. Insitamenter kunne vært brukt om det fantes legehoder å ta av. Det gjør det ikke nå.
- Kvaliteten på og kunnskapen til spesialistene vil også kunne sikres i større grad om man styrer spesialiseringen selv. Mange utenlandske spesialister tilfører Norge ny kunnskap, men igjen handler det om forutsigbarhet. Det skapes ikke med tallene OECD viser oss.
Ifølge Legeforeningens tall er frafallet av leger hvert år ca 1500. Når man samtidig vet at det bare tilbys årlig 950 LIS1-stillinger her i landet, er regnestykket nokså enkelt. Over 500 nye leger må hentes fra et annet sted. Det er i dag ingen som har oversikt over hvor mange spesialiseringsstillinger som står ledig, men det er mange – spesielt i psykiatri og rekrutteringssvake fag, men også i regionene utenfor Helse Sør-Øst og spesielt i de mindre byene. Samtidig vet vi at LIS1-køen øker og vil fortsette å øke om ikke flaskehalsen utvides. Legeforeningen har vist at 200 nye LIS1-plasser i første omgang vil løse opp køen med ferdigutdannede studenter som står i kø. Det bør vi få snarlig.
På lengre sikt bør vi også se på sammenhengen mellom LIS1-stillinger og antall tilbudte LIS-stillinger. Det bør også vurderes å gi ytterligere insentiver for å styre LIS-strømmen inn i de fagene der vi nå mangler spesialister. 17. desember får vi den første rapporten fra Helsedirektoratet. Arbeidet med de neste rapportene bør komme i gang raskt. Vi bør slippe å basere oss på skippertak i fremtiden. Helsemyndighetene må forventes å jobbe med LIS-problematikken kontinuerlig.
Kommentarer