Spalter > Fra utsiden

Foto: Julie Tørrissen

Jeg er alltid skeptisk når jeg møter yngre leger. Det har ikke noe med at de er leger å gjøre. Det har med å gjøre at de er yngre.

Jeg har nemlig gjennom hele livet hatt tett kontakt med leger. Min morfar var i sin tid fylkeslege i Aust-Agder, og da jeg vokste opp så jeg hans kolleger komme og gå.

Ingen av dem var utpreget unge. Den yngste var 82.

Men disse gamle distriktslegene, min morfars bestekompiser, står for meg som sinnbildet på alle leger. De var spreke, informerte,  konkurranseinstilte, levende og selvopptatte. De kunne sveipe innom et par sentrale historiske temaer, spilte boccia som proffer, drakk dårlig sherry. Men det de elsket aller mest var å snakke om alt de opplevde som turnuskandidater i Nord-Troms i 1923: Pasientene bodde i gammer. De måtte ta rensdyr på jobben. Og diagnosene var overmåte interessante: frakturer, psykoser og kronisk innvollsorm. Det var ikke alltid like festlig å høre dem snakke.

Men én ting hadde de til felles med nesten alle andre leger jeg senere har møtt: turnustiden var deres livs lykkeligste periode.

Ja, det underlige var at jo lenger vekk, geografisk sett, turnustjenesten var plassert, jo kaldere og jævligere og usivilisert det var der, jo lykkeligere var legen.

 

Jeg fikk bekreftet dette mange år senere.

En god bekjent av meg fra Oslo vest skulle utplasseres på gynekologisk avdeling på et sykehus så langt nord det gikk an å komme. Å, som han klaget før han skulle reise. Om de grusomme nordlendingene, om det fæle været, om de lange nettene. Hvordan skulle han, en sivilisert mann, holde ut der oppe i isødet?

Men da jeg reiste opp og besøkte ham syv måneder senere, var det skjedd noe dramatisk med ham. Hele personen var forandret. Han, som hadde vært pertentlig, tilknappet, skeptisk og nervøs. Han, som hadde hatt en stemme som nærmest knirket ut fagkunnskap i en evig, søvndyssende strøm. Han, som syntes at et lett håndtrykk var en intim handling.

Han stod nå på flyplassen klar til å ta meg imot, ivrig som en engelsk setter. Ja, det var like før han entret twinotteren og halte meg ut: blid, åpen, flirende, direkte - og ikke minst; han så pokker så godt ut.

Allerede i bilen inn til sentrum innrømmet han at han var lykkelig. Han hadde tatt feil, påpekte han. Ikke bare av seg selv. Men av Nord-Norge, menneskene, naturen, lyset, maten og moroa.

Bare kjønnsykdommene var omtrent slik han hadde forventet dem der oppe.

Derfor levde han også et nærmest monastisk liv.

Han leste, gikk i fjellet, var blitt medlem av et kor; han følte seg fri. Han, som hadde trodd at Oslo var livet. Han, som hadde sverget på å aldri spise noe annet enn grillet foie gras. Han, som hadde vanket i et studdentemiljø ved Universitetet i Bergen som var så sneversynt at han nesten fikk slimhinnehevelse i nese-hovedhulen når han tenkte på det.

 

Vi hadde en herlig uke sammen. Min venns begeistring for alt vi så og alle vi møtte, kjente ingen grenser. Den smittet over på meg. For en landsdel, for et folk!

Sannheten var at min venn, for første gang i livet, var fullverdig medlem av verden. Han hadde vokst opp på Røa, et sted hvor fasade var alt, innholdet ingenting.

I Nord-Norge var det motsatt.

Nå møtte han virkelige mennesker med virkelige problemer.

Og han var nødt til å forholde seg til dem også etter klokken fire. Det var ingen fluktveier. Bussjåføren og kioskeieren, to yrkesgrupper han ville skydd som pesten kort tid før, var blitt hans beste venner. Og når ikke de var for hånden hendte til og med det ufattelige: han, verdens mest tilbakeholdte mann, gikk faktisk - slik man gjør i Nord-Norge - og banket på hos bekjente. Uten grunn. Uten forhåndsavtale. Jeg så det selv:

Hei, sa de.

Hei, sa han.

Er det den karen?

Jo, han kunne ikke nekte for det.

Og hva var det den karen spekulerte på?

Nei, det var jo ikke akkurat noe spesielt.

Skulle han ikke komme inn på en skvett?

Tja, når han først var her, så. Takk.

Slik var det. Han satt i stua hos vanlige folk og drakk dårlig brennevin og lyttet til det de hadde å si. Det var det viktigste han gjorde: «Jeg er blitt en mye bedre lege av å være her,» sa han senere.

 

Min venns erfaring var forbløffende lik den paraden av eldre legers bekjennelser som jeg hadde vokst opp med. Min morfar hadde turnus på Aure: lykkelig. Hans venn Kåre, på Røros: lykkelig. Hans fetter, øverst i Setesdalen: lykkelig.

Men den egentlige grunnen til at de trivdes så godt, stakk kan hende dypere enn de ante. Ja, der ute i grisgrendte strøk var de ikke bare isolerte fagpersoner, spesialister i unevnelige medisinske problemkomplekser. Men agerende individer. Som forholdt seg til andre individer. De praktiserte sitt métier på den måten det hadde blitt praktisert i et par tusen år. Det var ikke bare vitenskap de drev med. Men noe mer.

Det å være lege, slik tolket jeg disse gamle legevennene til min morfar, var nemlig ikke en naturvitenskapelig bedrift, men langt mer et humanistisk prinsipp. Først var de mennesker. Dernest fagpersoner.

 

Det er her min skepsis til yngre leger kommer inn. Og med yngre mener jeg alle under 60. For får man ikke stadig oftere en følelse av at det er blitt motsatt? At den unge legen man kommer inn til slett ikke er noe menneske, men en slags lege-automat? Man putter på de 1450  kronene den tar for en syv minutters konsultasjon, trykker på knappen og så hører man maskinen lire av seg noen fraser og skrive ut en resept. Pling.

Hvor kommer dette robotaktige fra, som preger mange yngre leger? Har de sett for mye på Paradise Hotel? Har de ikke fått med seg at leger til alle tider har vært humanister? Hvor mange av oss har ikke opplevd dette: at legen du er hos ikke ser på deg én gang under konsultasjonen, men sitter med nesa i skjermen fra du kommer til du går?

Men unnskyld, lege, hvem tror du du er, egentlig?

Jeg er et menneske som sitter foran deg. Hvis du vil ha noe med meg å gjøre, er første regel: se meg. Spør hva jeg heter. Presenter deg selv. Strekk ut en hånd. Len deg tilbake. Bruk seks sekunder på meg, så blir alt så mye bedre.

 

Leger er representanter for en urgammel dispilin.

Så gammel at Jerome Groopman i «How doctors think» - et spenstig angrep på evidensbasert medisin - påstår at legenes praksis ikke forandret seg særlig mye fra Hippokrates og frem til Napoleon. Ordet legevitenskap eksisterte nærmest ikke i denne perioden. Det å være lege var en kunst, ofte mer i slekt med filosofi og humaniora enn naturvitenskap.

Uten å underslå betydningen av vitenskaplifiseringen av medisinen, spør Groopman om hva vi mistet underveis? Og det vi mistet var kanskje den evnen som min kamerat, og mange andre, har fått oppøvd i grisgrendte strøk:

evnen til å se det mennesket som sitter foran deg.

Ja, forståelsen for at uten at mennesket er i fokus, hele tiden, finnes det heller ingen medisin. At også en naturvitenskapelig medisin langt på vei handler om subjektive oppfattelser. Det finnes aldri «en ren rasjonell eller eksakt matematisk forklaring på en pasients problem», hevder Groopman. Å være lege er å utøve et skjønn.

For å utøve det skjønnet er det viktig å være en god medisiner.

Men like viktig er det at du som lege - i ditt eget liv - evner åpne deg for alt det som ikke er fag. Alt det som øker kunnskapen din om den fantastiske oppfinnelsen mennesket; et vesen så intrikat, så mangslungent og uforutsigbart at du kan bruke flere liv på å studere det, uten å bli klok.

 

Men hva er det yngre leger driver med?

Èn ting er at de ofte er dårlige menneskekjennere. Ja, at de ikke engang gidder å bry seg.

Det får heller være.

Noe annet er det hvordan legen agerer etter kontortid. Når han har gått hjem fra jobben. Hvem er han eller hun da?

Nettopp fordi legene har vært bevisst sin humanistiske arv opp igjennom århundrene, har det også alltid vært - like til det siste - interessant å møte en lege. Leger leste. Leger gikk i teater. Leger lyttet til musikk. Ja, leger søkte rastløst etter kunnskaper og erfaring i randsonene for sitt eget liv; det var leger på alle kunsutstillinger; leger reiste; leger prøvde å forstå. Legene har vært sentrale kulturbærere. Fikk man en lege til bords var kvelden reddet. Samtalen ble nesten alltid spennende.

Men det var før.

Får jeg en lege til bords idag ser jeg meg om etter nærmeste nødutgang.

For ved siden av meg sitter i 80 prosent av tilfellene enten en helsebyråkrat som knirker når han snakker. Eller en selvstendig næringsdrivende, med like lav horisont som bordkanten.

 

Jeg skal ikke idyllisere min morfars generasjon.

Yngre leger stilles idag overfor helt andre krav. Kunnskapene er dessuten større, presisjonen høyere, og når det kommer til stykket finnes det vel ti ganger flere sympatiske leger idag, enn de oppstyltede, selvgode fossilene i tversover som satt på legekontorene fra den greske antikken frem til iforgårs.

Verden er endret.

Men uten å bli tilbakeskuende tror jeg allikevel det er fornuftig å se - uansett situasjon - på hva vi kan lære av fortiden. Fremtiden gir seg selv. Og det vi kan lære er dette:

aldri glemme å være menneske.

Morfaren min våget det.

Til tross for at han etter hvert gikk over i mer administrativt arbeide, hadde han alltid den gamle legevesken stående under sofaen i kabinettet hjemme. Om det skulle være krise noe sted.

En skinnveske fylt med miksturer, piller, lytteapparat, blodtrykksmåler og en forkrommet øreskyller som lignet på en blanding av en shaker og en jetmotor.

Den vesken var livet hans. Der han var, var vesken.

Men trengte han den?

Sjelden.

Han innrømmet det selv. Vesken var der bare, gav ham myndighet, gav ham noen remedier å skjule seg bak. Han var ingen veldig åpen mann. Og pasientenes nærvær, deres håp og krav, smerte og skuffelser, kunne nok av og til bli mye for en stakkars lege.

Vesken var som den søylen som ofte er malt på renessansekunstnernes fremstillinger av Maria bebudelse; den står mellom Maria og den fremrykkende engelen Gabriel: hit men ikke lenger. Slik fungerte vesken. Den var hans søyle.

75 prosent av gangene trengte ikke pasientene noe i vesken.

De trengte ham.

 Og fordi han hadde sett så mange mennesker, så mange problemer, så mange tilstander, fordi han hadde lest så masse, skjønt så mye, kunne han stilne stormen, si de forløsende ord, gi en diagnose.

Han var en svær mann. Kjølig. Stiv. Formell. Han kunne virke skremmende.

Men de elsket ham.

Og han gjorde dem friske.

Da jeg, 30 år etter at min morfar var gått av med pensjon, kjøpte meg et hus bare noen kilometer fra der han hadde bodd, gikk jeg rundt og banket på hos de ulike naboene og presenterte meg som dattersønnen til doktor Lid.

Jeg ble straks godtatt.

Ikke fordi han hadde sett sjelen deres. Det var vel stort sett rumpa han hadde sett.

Men fordi man aldri glemmer et ordentlig menneske, hvis man først har møtt noen.

 

Jeg forlanger ikke at dere yngre leger skal bli som min morfar: spille fiolin på fritiden. Dyrke grønnsaker. Sette vin.

Men jeg forlanger at dere leger, alle leger, er seg sin posisjon bevisst. At den impulsen som utgår fra dere strekker seg lenger enn det rent faktuelle, oppover - nei: innover - mot sentret for hva det vil si å være menneske. At det er dere vi kommer til når vi er lengst nede. Og at det alltid er når man er lengst nede at man er mest seg selv; mest human.

Møtet med legen er et vesentlig møte.

Også for legen selv. 

Dere befinner dere i spissen for en årtusen gammel tradisjon. I skjæringspunktet mellom mange ulike disipliner: Vitenskap og kunst. Intuisjon og fakta. Logikk og magi. Kropp og sjel.

Mennesket, sa den engelske dikteren Chesteron, er en blanding av et dyr som har hoppet for høyt og en engel som har fløyet for lavt.

Så kom igjen nå, yngre leger:

Dere driter dere ut hvis dere tror dere er guder.

Men dere er like dumme hvis dere tror dere er helt vanlige.

Dét er dere ikke. Dere må eksponere to ting på én gang: følelser og intellekt.

Og greier dere ikke dét, går ihvertfall jeg, neste gang jeg feiler noe, heller til en shaman.

 

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer

  1. Klarer ikke å gi helt slipp på dette, for du dekker over elendige og utdaterte poeng med et godt skriftspråk. Unge leger distanserer seg i mye mindre grad til sine pasienter idag enn trolig noen gang tidligere i historien. Vi aksepterer et modernistisk og mer horisontalt møte med pasientene uten å likevel fraskrive oss ansvaret som følger med jobben. Mot mitt behag er jeg nødt til å gå imot dette, og kontant si at du tar rett og slett feil Vetle, du er tydeligvis ikke oppdatert i hvordan legerollen har utviklet seg og hvordan den er idag! Ja, vi lytter, og vi tar til oss og implementerer denne informasjonen mer enn har blitt gjort før. Dette er vi grundig trent på gjennom studiet og av alle rundt oss, og i fortsatte innlegg som dette. Det holder nå, så kom nå endelig over dette! Vi fokuserer på problemstillingen(e) og lytter etter alle faktorer som har både direkte og indirekte påvirking på problemet. Fabian Ortega tar forøvrig opp gode poeng! Hvis du kommer til oss med en enkel konkret problemstilling (som oftest er på legekontoret), så håndterer vi denne for så å nedprioritere deg for han andre på gangen med alvorlig sykdom som behøver oss mer, og mer umiddelbart. Vi må høre igjennom fryktelig mye pjatt, og underveis er ørene hele tia oppe, men vi kan rett og slett ikke forholde oss i stor grad til det irrelevante. Særlig ikke fra pas med enkle, lett håndterbare og konkrete problemstillinger. DETTE vil aldri endres, og press mot så endring må klart og tydlig slåes ned på, for dersom vi skal fungere som mottakere for all slags skit fra den generelle befolkningen vil legen opphøre. Og hvem drar nytte av det??! Som sagt, du skriver godt, men det du sier er alt for lettvint en skribent med respekt for seg selv. Det jeg leser er kort sagt bare tull, og jeg anbefaler deg å gå vekk fra denne debatten. Helst ville vi likt en unnskyldning, men, vi er også vant til å ikke få takk for arbeidet vårt og lært å håndtere dette veldig bra. Shitt, nå tror jeg paradise er på :)

  2. Hei, Før var helsevesenet annerledes enn det er i dag. La meg illustrere dette ved å peke frem noen få poenger: 1) Sykehuset er drevet av økonomer i toppen, og ikke lenger av leger. Legen får derfor betalt for å være effektiv! Leger blir målt ut i fra hvor mye de "produserer". En diagnosekode eller en prosedyrekode er et "produkt". Desto flere diagnosekoder eller prosedyrekoder, desto mer "produkt" utfører legen. Desto mer penger genererer legen. Legen får samme lønn uavhengig av antall pasieter i det offentlige, men antall pasienter som kommer til fastlegen og legen i spesialtisthelsetjenesten har i dag økt. 2) Hvis du vil bli sett og hørt. Ikke gå til legen. Vi gjør vårt ytterste for å kurere sykdom, og har dessverre ikke tid til å diskutere sosiale forhold. Vi noterer dette, og henviser til en spesialist om det er behov. Dette grunnet mangel på tid. Etterspørselen på fastleger gjør at fastlegen er overbelastet, og ikke har mye mer enn 15-20min pr pasient. 3) Hvorfor er det forventet at en lege skal se og høre deg mer enn hva nå du dro til legen for i utgangspunktet. Har du et problem, så er det vel problemet som er i fokus, og ikke ditt forhold til problemet. Hvis jeg går til banken fordi jeg ikke kan betale ned på et lån, så forventer jeg ikke den som skal hjelpe meg med dette skal se meg som menneske i prosessen. Det er klart jeg vil bli sett og hørt hvor enn jeg går, men når legen ikke gjør det er det en værsting. Ja du skal bli i varetatt, men først og fremst skal du bli frisk! Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var?

  3. Det meste som står berører mitt eget liv på en svært direkte måte: Jeg er datter av en "gammellege", - har selv vært lege i snart 40 år, og er mor/svigermor til to nyutdannede leger. Hjemmet mitt var døgnåpen legevakt og debrifingsted for leger før jeg begynte på skolen, .. ja, flere år i Finnmark. Jeg er glad for den den kultuarv jeg fikk gratis, kunnskap om både liv og mye død.. De gamle leger trøstet mer enn de helbredet, og det var godt nok. Nå er helsevesenet stinnt av trøstere og andre yrkesgrupper som ikke er leger. Profesjonelle team står parat og psykologer overtar tidligere legeoppgaver. De unge legene er MYE bedre forberedt på god kommunikasjon og har MYE bedre behandling å tilby. Spesielt gamle, .. 60+folket.. ble tidligere henvist til skjebnen, .. nå får vi topp behandling inn i alderdommen. Jeg valgte engang den yngste legen i kommunen som min fastlege. Han er nå passert 50! Råd til unge leger: Ta vare på dere selv. You are the best!

  4. Æ e lege, ung sådan (ennå <30). For å håndtere jobben og hva den innebærer, uten å underbygge dette mer, er man nødt til distansere jobb og fritid. Såklart. Og e føler på meg, og på mine pasienter og kollegers tilbakemeld, at e håndterer denne jobben bra. Men, I tillegg til å helliggjøre fritia og distansere seg fra jobben hjemme, føler e at det e viktig å distansere seg fra mye som blir skrevet her, og mye som blir sagt av særlig ikke-leger og pasienter om hvordan vi skal være og ikke være osv osv i det uendelige. -bl.a at vi skal lytte mer og høre mer etter, og tro meg; vi lytter og hører etter masse, sinnsykt mye mer enn du tror. Skal man høre etter å lytte til alt dette; at vi skal lytte og høre mer etter og bli mer "menneskelige" eller hva enn du vil kalle det; så blir man utbrent og lei av jobben, mer enn det som arbeidet allerede har lagt til rette for i sin natur. Forøvrig er 99% av det dere sier så selvsagt, så intuitivt, og allerede så implementert på mye høyere plan enn det som kan forestilles. Vi e særdeles godt trent i det dere ber oss om, det er IKKE på dette plan legerollen behøver videreutvikling. Det er så utrolig lett å si, men tydeligvis e det utrolig vanskelig å faktisk observere det som faktisk skjer i konsultasjonen. Vi plukker opp uhyre viktig og relevant informasjon i pasienters bisetninger, vi jobber hardt for dere uten at det blir særlig merket eller takket for, og vi nærmest daglig unngår potensielle patofysiologiske katastrofer hos dere. Mitt ønske e at nå skal pasienten moderniseres slik legen har blitt modernisert, men frykter det ikke vil skje. Inntill da, så lukker vi ørene til slik pjatt og leger kropp og sjel så godt vi kan, mens vi hjemme hygger oss med det som stimulerer oss best på fritia! Takk for meg, e må gå for snart går paradise hotell i reprise ;)

  5. Flott skriv, tatt helt på kornet, som ser det slik legen skal være, nemlig med et helhetlig perspektiv.

  6. Når Akademia fjerner seg fra mennesket. Da er vi lost. Noen må finne oss igjen. (Og paradoksalt nok må jeg trykke på en knapp og bekrefte at jeg ikke er en robot for å kunne få godkjent dette innlegget.) mvh Wenche

  7. Dette er så sant! Har hatt fantastiske leger over 60 som faktisk reddet livet mitt. Og det pga av erfaring og ikke en bok. Dessverre mistet min fastlege nå, og sliter med å få time (bare det!) hos ny. En god og klok lege er verdt mer enn 100 blodprøver, fordi de ser mennesket bak sykdommen!

  8. Tja. Jeg er ikke lege, men derimot storforbruker av helsetjenester. En norsk romanhelt fra 100 år tilbake het Jonas Fjeld. Han var lege. I en av romanene skriver forfatteren: "mengden vek til side, han var læge". Det beskriver på en grei måte den panegyriske beundring som leger tidligere ble behandlet med. For bare en generasjon siden var legers sosiale status en helt annen enn idag, og de fleste av dem var rekruttert fra de øvre lag av samfunnet. Derfor gikk de i teateret istedet for på rocke konsert, derfor var de vinkjennere fremfor øldrikkere etc. Gjorde dette dem til bedre leger? De hadde ikke monopol på sunn fornuft, men pga sin sosiale status fikk de ofte folk til å tro det. Yngre leger idag mangler muligens litt på "bed side manners", men de er langt mindre arrogante enn sine tidligere kolleger. Min opplevelse av yngre leger er at de er faglig oppdaterte og ydmyke i sin holdning til oppgavene.

  9. Jeg opplevde det samme som lærerstudent og lærer i Nord-Norge. Og jeg blir skikkelig flau når jeg tenker på den arrogansen jeg reiste fra Oslo til Bodø med. På lærerhøgskolen i Bodø var det en musikklærer. Han hadde reist til Wien for å bli lege mange år tidligere. I Østerike mente man den gang at for å bli en god lege måtte man lære seg å lytte. Medisinstudenter i Østerike måtte derfor studere musikk i et år før de tok fatt på medisinen. Denne læreren ble da så glad i musikk at han fortsatte med det. Jeg hadde ni år i Bodø og Tromsø, og det er de årene som har utdannet meg til å bli menneske. Nå har jeg bodd 17 år på Østlandet (ja, jeg lengtet også litt hjem), og kultursjokket var mye større da jeg flyttet hjem. Inni meg er jeg egentlig nordlending, for all tid. Takk for herlig tekst Vetle!

  10. For en flott artikkel!!! Legekunst og legejobb er to forskjellige ting. Dessverre har preseterist jaget skapt en ubalanse mellom skoleflinke, autoritetstro "flinke" teoretikere og de som er "født" til å være leger men ikke fikk poeng nok. Dessuten har krav til effektivitet senket standarden, og gjort at altfor mange leger, unge som gamle, føler seg som drosjer med taxameter. Men, yngre leger med sans for kommunikasjon og evne til observasjon for å stille riktige diagnoser, som også evner å inspirere til livsstilsendringer: Flott!! Dere trenger vi mange av. Det er styrking av immunforsvaret som er fremtidens medisin. Good luck!

  11. Nydelig artikkel, og så sann! Jeg kjente forresten din morfar, han sydde opptil flere sting i pannen min etter en liten brudulje på skolen. En annen elev ble sint fordi jeg fikk skrive på tavlen, og dyttet meg overende slik at jeg fikk et stort kutt rett over øyet. Seansen hos dr. Lid husker jeg fordi han sa: "Neste gang skal du be han ta bedre øyemål!" I mitt syvårige hodet betød det at han burde treffe øyet, og det var nesten verre å tenke på enn selve syingen....det tok tid før misforståelsen ble oppklart. Jeg husker også at han var streng, men arret ble riktig pent, så sy kunne han!

  12. Takk til deg Vetle Lid Larssen for et så klokt, innsiktsfullt og viktig innlegg. Så utrolig godt skrevet. Jeg kjenner meg så veldig igjen. Møter med leger i dag, heldigvis med noen unntak, - kan være veldig robotaktige. Samtidig har jeg merket meg at leger rett og slett ikke har tid, eller tar seg tid. Jeg har sjelden vært lenger inne en maksimalt 5 minutter hos min fastlege.

  13. Denne har jeg ventet lenge på, kjempa bra skrevet et ord som mangler uansett alder, det er å bli ansvarsbevisst ...i Norge er det på grensen til kriminelt med ansvarsfraskrivelse, ingen leger som gjør feil ..det er Ahus,det er Aker ..og så skal vi se på prosedyrer ,dette er kommet så langt at å møte pasienten som et individ eksisterer svært sjelden eller aldri,i privat sektor også Ellers tusen takk for en flott artikkel ...sender den til beste venna i Nord ,der syter ikkje folk

  14. Ååå, jeg var så heldig å få sånn fastlege. Doktor Per Wik i Trondheim. Med stort, hvitt hår, brillene langt nede på nesetippen og bøker i stedet for blader på venteværelset sitt. Han hadde en gammel skrivemaskin, et arkivskap i stål og helgenbilde på skrivebordet. Han hadde kølapper klippet ut i papp, hengende på en spiker ved inngangsdøren. Da jeg skulle ta dukkesertifikat, og ikke hadde råd til medisinsk vurdering hos spesialist, så viste det seg at han var gammel skipsdoktor fra marinen. Og siden jeg strengt tatt ikke var syk, så slapp jeg betale. Da jeg flyttet hjem til Oslo igjen fant jeg en ung kvinnelig lege ansatt ved et privat helsesenter uten statsstøtte. Hun hadde omtrent de samme menneskelige egenskapene. Men hun ble ansatt som bedriftslege og forsvant. Siden har jeg lett og lett, og byttet fastlege en haug ganger. For slike leger er sjeldne. Selv om ikke alle er over 60...

  15. Tusen takk for en artikkel full av gode råd til oss leger! Det er viktig for oss å høre at den menneskelige siden settes så stor pris på - særlig fordi den helt nødvendige vitenskapelige delen av yrket et lettest å måle, og derfor naturlig nok får mest plass i evalueringen av stillingskandidater. Det er det ikke så mye å gjøre noe med, men derfor er det desto viktigere at vi stadig blir minnet på viktigheten av mellommenneskelige egenskaper fra andre hold slik at vi utfører det yrket vi først ble tiltrukket av!

  16. Dette var deilig lesing! Jeg håper mange yngre leger - altså de under 60 - leser og reflekterer. Takk for en god stund en søndags formiddag :-)

  17. Som "ekte" mann, så går ikke jeg frivillig til legen. Et kutt sys og plastres hjemme, influensa (har kun det, aldri forkjøla, er jo mann) vet selv jeg at legen, uansett alder sier bare:"hold senga, drikk mye og ta paracet", ingen grunn til å oppta legens tid for litt sympati. Men en ting jeg ikke rår med selv er når jeg har fått noe på øyet, men gudene skal vite jeg har prøvd! Så når jeg omsider dro til min aldrende fastlege og returnerte hjem med "det ordner seg sjøl" kommentaren i sekken bare for å måtte oppsøke en øyespesialist, en ung sådann, et par dager senere med øye i fatle, god bedring og "du hadde flaks som ikke fikk redusert syn" så er jeg noe tvilende til forfatterens forherligelse av den eldre legegenerasjonen. Dette er bare en enkelt episode, men tilsvarende historier er det nok av. For noen uker siden klarte jeg det igjen. På venterommet ser man inn på resepsjonen hvor legene går ut og inn til sine kontorer og i det døra til min fastlege går opp står det, til min store skrekk, en ung, yngre enn meg "guttunge" i legefrakk....og ikke nok med det, han var ikke norsk. Nærmest febrilsk løper tankene av gårde, skal HAN fikse øye mitt? Plutselig står han i døra og roper opp navnet mitt. "Å Gud bedre, detta går bra...aldri verden". Inn på kontoret og i det han begynner å prate blir frykten bekreftet, han snakker ikke norsk! Han snakker kav bergensk!Litt frem og tilbake, han kikker i journalen min, hvor det eneste er forrige øye insident, ser bort på meg og lurer på om jeg ikke lærte noe av sist gang, gliser og finner frem kontrastvæske. Skraper rent, sjekker og dobbelt sjekker med den avsluttende kommentaren; " om ikke dette er bra innen kvelden så sender du meg en pm Facebook så ordner jeg en time til deg i morgen hos øyelegen.....målløs forlater jeg legen, dette var service. Øyet ble bra og sendte han pm, med det lakonisk svaret:"bruk briller!" Han var 29. Gammel eller ung lege betyr null nix, det personen og ikke alderen som bestemmer kvaliteten på legen.

  18. Dersom Vetle Lid Larssen har rett i sine beskrivelse av "yngre" leger vil det si at helsebyråkratene virkelig har greid å automatisere vår profesjonsgruppe til en art "legeteknokratiske roboter". Det vil i så fall være et stort tap for det norske samfunn og pasientene. Vetle Lid Larssens beskrivelse av legeprofesjonens egenart og "den gode lege" er svært treffsikker og viktige iaktagelser. Gode leger for pasientene må være slik som Larssen beskriver, de må "tørre å være et menneske". Gode leger for effektivitetstyrannene må være slik han beskriver "de yngre legene": utilnærmelige, på overflaten og fag-idioter. Er det virkelig legene som er proppen i helsesystemets mangel på effektivvitet? I så fall har skolesystemet et stort problem og inntaket på medisinstudiet bør umiddelbart slutte å ta inn studentene med toppkarakterer fra skolene. Dersom helsepolitiske formgivere som f.eks Anne-Karin Bratten og andre besserwissere omkring legenes arbeidsforhold, arbeidsmoral og innsats, skal tas på alvor bør man vel heller ansette leger hvor vurderinger og problemstillinger beveger seg i rettlinjete former uten for mye individuelle hensyn til enkeltpasienters medisinske behov. I motsatt fall, skal legene kunne observere, gjøre gode individuelle vurderinger av landets pasienter må vi gjennom vår utdannelse og arbeid få muligheter til refleksjon, gode vurderinger og beslutninger. Det virker ikke som HOD har tatt innover seg dette når de nå skal utforme ny spesialitetutdanning. Det er helt klart at politikerne ikke ser alvoret i at en svært stor del av legene i dag arbeider under et så stort arbeidspress at de for mange pasienter kan fremstå slik Larssen beskriver. Tanken om at man kan systematisere all behandling og at legene bare skal utføre prefabrikerte behandlingsforløp er drømmen til flere effektiviserings-fanatikere, men marerittet til de fleste pasientene. Politikerne må gjøre et valg og opinionen må velge politikerne!

  19. for noe møl. kan jo ikke sette alle unge leger i en bås. er jo som å si alle yngre er dårlige i sitt yrke. hadde en eldre lege, (gikk av med pensjon eldre ) han så meg aldri! min nåværende Unge lege ser alt og alle. hele teksten lyser av glorifisering av gammeltia og savn etter morfar. hadde morfar vært snekker eller fisker ville de to gruppene fått samme behandling. enkelte opp i åra lever etter "alt var bedre før"

  20. Du er flink til å skrive, men dette er vanskelig for meg å ta seriøst da det bærer preg av en noe ekstrem generalisering av en stor yrkesgruppe. Siden vi er inne i kategorisering basert på enkelttilfeller, kan jeg fortelle litt om meg selv som et slags svar på beskrivelsen av den ideelle, men fortidstilhørende lege: Jeg er en 25 år gammel lege. I bokhyllen min finner man Dostojevksij, Kafka, Nabokov, Hamsun, Camus, Céline mm. På fritiden drar jeg blant annet på kunstutstillinger og teater. Jeg bruker mye tid på å lese filosofi, samt å filosofere over tilværelsen generelt og forholdet mellom pasient-lege. Jeg har en tendens til å bli oppslukt av enkeltemner, og får da en hel del "lateral" kunnskap. Dette gjør meg på ingen måte unik, fordi de fleste i vennekretsen min har samme interesser, og er også yngre leger. Det som er verdt å merke er at noen av disse svært intellektuelle typene har lite sympati for andre mennesker. Andre har mer. På en annen side har jeg flere yngre legevenner som har få interesser utenfor medisin (jeg tør forresten påstå at ingen medisinstudenter eller leger ser på paradise hotel som noe annet enn satire), men som empatiserer såpass med pasienter at det går utover dagliglivet. Så har man alle disse andre gruppene. Det er forståelig at dårlige inntrykk setter spor. En overarbeidet lege tar i mot mange pasienter i løpet av en dag. Pasienten selv derimot, planlegger legebesøket kanskje uker til måneder i forveien, og eksponerer seg selv på undersøkelsen. Det er klart at man da er mer sårbar for dårlige opplevelser, men faren kommer når man ventilerer seg til et publikum. Poenget mitt er vel bare at ditt er ugyldig i denne omgang slik du fremstiller det. Om du understreker dette som dine egne tanker, og mindre som fakta er det forøvrig en interessant tekst å lese. Og for å avslutte: Til syvende og sist må du tenke og si hva du vil om oss yngre leger, men ditt vel og ve er for meg og mange andre av min bakgrunn, det eneste som betyr noe.

  21. Dette er en innsiktsfull beskrivelse av legene i vår morfar-generasjon, og selvfølgelig utrolig godt og underholdende skrevet. Men hvis vi skal mene noe om dagens leger sammenlignet med fortidens, bør vi vel kanskje også si noe om at morfar-legen på godt og vondt var selvstendig og egenrådig, mens ung-legen i dag er helt avhengig av en global legemiddelindustri for å holde seg oppdatert på fagområdet sitt.

  22. Selv i antikken var ungdommen lat, uforskammmet og det som verre er. At tidene endrer seg, det er sikkert, en bestående romantisering av fortiden likeså. Jeg er meg ganske sikker på at forfatteren vet at det stilles andre krav til å være lege i dag, og når man leser teksten med denne antakelsen, er det som står igjen en moralsk dom over karakterene til yngre leger. Jeg leser teksten for å få svar på hva som skulle være årsaken til det moralske forfallet, og jeg leser ikke annet enn at det konstateres som et faktum. En pasient er ekspert på sin kropp, sine symptomer og opplevelsen av det å være syk - en lege er ekspert på det medisinsk faglige, og er også etisk ansvarlig for evt behandling som iverksettes. I dette feltet kan det gjerne dannes spenninger, og jeg leser teksten slik at det er til dels dette forfatteren setter ord på. Leger står under et stort press for å dokumentere, stille rette diagnoser, ikke overbehandle, og benytte samfunnsressurene på best mulig måte. Pasienten kommer til legen uten dette etiske og profesjonelle ansvaret. Leger jobber mye, har tidvis et emosjonelt belastende yrke. Å felle en slik moralsk dom over en hel yrkesgruppe er kategoriserende og intellektuelt uinteressant.

  23. Forunderlig at noen må helt til ut av byen, ja til og med til grisgrendte (!) strøk for å oppdage at medisin har med mennesker å gjøre. Innser også at min permanentdoktor, som er under 60 og fra TYKKESTE Oslo vest, er et unikum. Han kan snakke under full blikkontakt. Og det altså midt i metropolen Oslo hvor vi har opptil flere høyhus, tett teslatrafikk og gudene vet hva ikke...!!!!!

  24. Godt observert og skrevet! Jeg har en identisk opplevelse som den unge turnuslegen, etter å ha dømt Nord-Norge nord og ned i unge fordomsfulle år, så elsker jeg nå folket og naturen der oppe. Blaserte søringer: Dra nordover før det er for sent! Bli kjent med landsdelen!! Hilsen en Bergenser

  25. Sitat fra en dansk lege i tjeneste på Vega; Når en fisker ringer og sier han har skåret seg, ganske dypt t.o.m., må man forvente at han kommer til legekontoret bærende med hele hånden i en bærepose.

  26. linn jeanette knudsen Det er ingen grunn til å bli sint! Sjekk kastet litt nede på denne siden: https://no.121doc.net/kjoennssykdommer/klamydia/klamydiatest Insidensen av klamydia i de tre nordligste fylkene er dobbelt så høy som i resten av landet.

  27. Herlig!!

  28. " Bare kjønnsykdommene var omtrent slik han hadde forventet dem der oppe." Jeg blir så eitrandes forbanna på vegne av nordlendinger når sånn idiotiske kommentarer som dette kommer på trykk. Når skal denne typen stigmatiserende ofte helt feilaktige oppfatninger ta slutt egentlig? Folk sørpå er så ufattelig ignorante om nord. Hilsen en Bergenser som bodde 2 år i Vadsø.

  29. Glemte å skrive at min fastlege er ung.

  30. Veldig bra skrevet. Og veldig sant. Jeg opplever at legen min ikke ser på meg, knapt nok hører på meg. Og sier "det er mange som har det" , når jeg forteller om magesmerter. "MR ble tatt i 2013 og da var alt fint". Jammen vi er langt uti 2016 nå, prøver jeg. Ikke noe svar. Og det var det. Værsågod neste.

  31. Hei. Jeg er enig i beskrivelsen av de ulike legetypene. Men ikke at det er alderen som er problemet. Det finnes unge arrogante leger, og det finnes dyktige unge leger med solid empati og høy kompetanse. Tilsvarende finnes det eldre leger som går på autopilot og aldri hører etter, og det motsatte; eldre leger som lytter nøye til det pasienten har å si. Det eneste disse legene har felles er vel at de alle innimellom tar feil. Og når de tar feil og oppdager det, DA er det vi ser hva slags legemenneske vi har foran oss: De som innrømmer sin feil og er ivrige etter å rette den opp, DET er de beste legene!

  32. Morfar var fylkeslege i Aust-Agder hvor han også hadde sine legevenner. En av disse var vår huslege. En barnelege som røkte på legekontoret, og som sa til mor at det var ok å gi barn "ris". I tillegg snakket han om andre pasienter. Riktignok spilte han klaver og samlet på kunst. Vår fastlege i dag ser meg, mine barn og våre behov. Hun er faglig dyktig og profesjonell i sosiale sammenhenger. Hverken forfattere eller leger var bedre før, bare annerledes.

  33. Vetle Lid Larssen burde vært fastlege. Hans pasientliste hadde garantert vært full. Men da hadde vi nok ikke hatt en så glitrende skribent.

  34. Uhyre interessant lesning. Og så velskrevet og presist formulert at jeg forstår det er gode grunner til at jeg har flere av Vetle Lid Larssens romaner i hyllene. Både menneske, medmenneske og intellekt. Ved å vise disse sidene kan legen få maksimal tillit fra pasienten. Stor tillit gir trygghet og man trenger ikke bruke krefter på å engste seg, men heller konsentrere seg om å bli frisk. Det er mye mer konstruktivt, og trolig også sunnere, enn å gå surmulende omkring og mistro en doktor.

  35. Fantastisk! Fordi det er en uhyre velskrevet og fantastisk vinkling på forholdet mellom lege og pasient. Et møte mellom to mennesker. Du setter ord på den følelsen av ikke å bli sett, ikke møtt, ikke forstått, som så mange sliter med i møtet med de eplekjekke, selvbevisste yngre leger. Som er så skoleflinke, vellykkete og selvbevisste at de overkjører den ubetydelige lille pasienten som ikke befinner seg på deres eleverte nivå.

  36. Fin lesning. Jeg tror det blir flere kommentarer fra de unge legene hvis boksen "jeg er ikke en robot" tas bort.

  37. Vetle skrive så godt og varma hjertet til en stolt nordlending. Detta fordi han har en horisont og intellekt steikanes mykje høgare enn bordkanten.

  38. Hei Vetle Velformulert som vanlig, litt lang, jeg måtte jukse litt. Men, til poenget ditt, og mitt; yngre leger! Du favnet bredt så jeg nøyer meg med de yngste. Det er veldig ofte svært bra folk! De hilser, også på alle pårørende! De er hyggelige og menneskelige. Stappfulle av ny kunnskap, undersøker pasient og nettet grundig og lener seg på erfaringen som bl a bakvakten byr på. Mange er stresset og nokså vettskremte i studietiden uten å motta mye trøst. Så hurra for unge leger! Vår generasjon kan vi kikke mer skeptisk over brillekanten på - uansett yrke!

  39. Fantastisk godt skrevet!

  40. Vakkert! Du setter ord på verden Vetle.

  41. Fornøyelig - sannferdig - balansert - leseverdig

  42. Fantastisk velsskrevet. Tenker at dette gjelder ikke kun leger, men mange yrker med maktposisjoner. Å bli sett er det som alle mennesker ønsker seg, om de er hos legen sin eller andre steder....

  43. Herlig skrevet. Tusen takk, Vetle Lid Larssen, for at du fremhever essensen i legekunsten.

  44. Lesverd! Men jeg har vært heldig med både yngre og eldre leger. Alle, minus en, har vært som en lege bør være. Jeg har mange innleggelser/ operasjoner og nødvendige legebesøk og er imponert over leger og pleiere.

  45. Dette synes jeg var god historiefortelling og Vetle vet hvordan han fører pennen sin. Jeg synes det er et viktig budskap han kommer med, men å tro at alle menneskene har denne kraften han er ute etter er i beste fall naivt. Han skisserer kvaliteter i et menneske som kun veldig få er forundt å ha, og siden vi trenger mange leger må vi nok innfinne oss med at noen er maskiner som spyr ut recepter og sykemeldinger. Når det er sagt har jeg vært så utrolig heldig at jeg har fått en slik lege du ønsker. Han ser hele meg, tar meg på alvor og gjør meg frisk - kun med den gode samtalen. Magisk - nei - men litt likevel! Det er fordi han er et spesielt menneske!

  46. Kloke ord! Dagens materialistiske og resultatorienterte samfunn (helsevesen) gjør det vanskeligere for leger (og sykepleiere) å se hele mennesket (pasienten). Man trenger tid og ro for å lære hverandre å kjenne; for å skape rom for tillit og god kommunikasjon! Som erfaren sykepleier kan jeg kun nikke gjenkjennende til forfatterens kloke ord, og ønske at riktig mange leger (og politikere) leser artikkelen!

  47. Dette var bra - bør være pensum for alle yngre leger!

  48. Hei Det er første gang jeg responderer på noe i dette mediet, men denne gangen ble jeg så berørt at det er umulig å ikke komme med en kommentar. Du beskriver så fantastisk bra møtet mellom pasient og lege. Man er på et vis veldig avkledd allerede før man setter seg på stolen hos legen. Litt hudløs. Hvis man så møter på en lege som ikke SER deg, og kanskje til og med plotter inn takstene på skjermen, ja da er noe viktig gått tapt. Da har legen mistet en viktig dimensjon i det å være lege. Nysgjerrigheten på akkurat DEG, iveren etter å finne ut hva som er problemet, gleden over å få ta del i et annet menneskes indre rom (der få andre mennesker får innpass). Jeg har selv vokst opp med en far som passer perfekt på din beskrivelse av din morfar; levende interessert og et gående medisinsk leksikon. Han er et stort forbilde for meg i min jobb som, ja nettopp, lege. Jeg elsker jobben min og føler meg ekstremt privilegert som hver dag får muligheten til å møte mennesker på denne hudløse måten. Det beriker meg som menneske og det gjør meg ydmyk. Vi har alle dette lille (store) livet som vi strever oss fremover med. De fleste bærer sine sorger og lidelser alene.- utrolig nok, i og med at vi alle er så like på dette! Som lege tenker jeg ofte på at jeg i møte med mennesker kan få "gå rett inn" uten disse innledende rundene. Rett på sak. Det er en rikdom for meg! Vetle: du minner oss på noe viktig. Det handler om klokskap, kunnskap, erfaring, innlevelse og sunt bondevett! Jeg håper at, om våre veier noensinne møtes, at du ikke bytter bordkort om du ser at Nina, legen, er din bordnabo. Gi meg en sjans til å vise at noen av oss er levende engasjert og takknemlig over denne gaven det er å kunne delta i en for de fleste skjult dimensjon av det å være et levende menneske. Lev vel Nina

  49. Bra skrevet, men bare vrøvl! Ikke det at jeg er uenig i synet på hvordan leger skal være, men jeg tror ikke et øyeblikk på at leger før var bedre. Noen var arrogante og opphøyde, og dagens utdannelse tar i større grad møtet med pasienten som menneske, på alvor. En ung lege jeg kjenner, fortalte at hans viktigste lege-organ var ørene, for å høre på pasienten. Han manglet kanskje noe livserfaring, men holdningene var som idealet beskrevet over. Det er søtt å romantisere Nord-Norge, men jeg tror turnus i en storby gir minst like stor bredde i skjebner som et lite sted, selv om man ikke kommer tett på dem privat, f.eks. på Røa.

  50. Hehe! Gode tanker, godt skrevet☺ Lykkelig er jeg som har vokst opp med en far som var nettopp en slik lege.... På godt og vondt

  51. Meget godt skrevet og virkelig tatt på kornet.

  52. Ingen unge leger kommer til å kunne kommentere, da det stilles krav om at man ikke er en robot. Jaja.

  53. En flott artikkel til ettertanke. Jeg er redd for at dagens leger er overarbeidet og ikke har energi til å se på mennesket som sitter forran kontorpulten og ønsker å snakke om et problem. Jeg hører om leger som jobber 24 timers skift på akutten og lurer på om de i det hele tatt er i stand til å tenke utpå grålysningen. Men de må ta beslutninger som kan i blant bety forskjellen mellom liv og død. Så når skal de få tid til å være menneske og leva livet, som han Åge synger om?

  54. Min erfaring er den motsatte av forfatterens; de som er nyutdannede leger i dag, ser for meg ut som ungdommer, mest sannsynlig fordi jeg selv er blitt velvoksen. Og ofte blir jeg full av beundring for den roen, ettertenksomheten og den ekte interessen de har for pasienten. Videre beundrer jeg deres vilje til å søke råd fra andre kollegaer og ikke minst at de hører på pasienten og legger vekt på pasientens mening.

  55. Vel, Larssen. Akkurat passert 60, og fastlegen min er vesentlig yngre. Men jeg opplever faktisk mye av det du etterlyser når jeg har time hos henne. Så helt svart er det ikke. Men jeg *har* truffet den andre sorten, ja. Så det er dem som bør tenke over innholdet her, ja.

  56. Er så enig som jeg kan få blitt. Og som fhv rusavhengig har jeg møtt ganske mange. Dessverre er det en lavstatusgruppe, så av alle de mindre gode legene, virker det som de aller dårligste havner som LAR -leger. Der livskvalitet er ( i tillegg til å overleve ) hensikten med behandlingen. Gi meg når som helst tilbake en av de gamle huslegene, med tverrsover og empati. For det er viktigere enn all verdens spesialisering.

  57. En fantastisk artikkel. Som er individbevisst, rollebevisst. Jeg er lege, 60 år neste år. Kan du skrive noe om hvordan vi leger skal klare å stå i legekunstrollen vår i møte med stressjaget, kravene, rapporteringene som samfunnet krever og hvor mange av oss kjenner det som et tungt anker som drar oss ned til havsens bunn. Vennlig hilsen en lege som elsker mennesker, skjønnhet, poesi og vakker musikk, og alltid prøver å gjøre sitt beste

  58. Dette synes jeg er i overkant å kategorisere. Jeg kan kategorisere tilsvarende : lykkelig er jeg som har truffet KUN nærværende, lyttende og forståelsesfulle leger - det være seg yngre eller eldre. Med andre ord: i mitt univers er alle leger fantastiske medmennesker og suverent dyktige fagpersoner. Kanskje jeg har hatt skikkelig flaks. Kanskje du har vært uheldig.

  59. Spar meg! Vær så snill å ikkje tru at vi yngre leger er på nokon måte dårlegare, meir smalsynte og kunnskapslause enn våre forgjengere. Vi reiser lengre (neste gong du treff ein 'yngre lege', spør kvar i utlandet dei har jobba), behandler meir og med mindre tid. Så unnskyld om vi fokuserer på problemet vi er bedt om å løyse. Berre fordi morfar din ikkje visste å bruke legeveska si '75% av tida', betyr ikkje at vi kan like lite eller er så dårlege å planleggja. Du, Hr. Larssen, gjer same feilen som mange andre har, sida Aristoteles, lurt på den ungdommen. Feilen eg gjer er å bite på agnet du kaster ut på verdsveven i eit hav du tydeligvis ikkje har noko forstand på, og noko vi ikkje kan diskutere før du også har teke på deg ansvaret for eit liv (og tapt). Så for å sitere ein Skotsk komikar eg blei kjend med frå mi studietid i Irland: 'shut up you pretentious little prick!'

  60. Virkelig velformulert, inspirerende, provoserende kan hende (og hva er vel bedre?), spennende, engasjerende og sant! Takk for at du sparker i støvete skrivebord og røsker i dataskjermer og hender som febrilsk holder fast på tastatur og datamus for ikke å miste taket i legetilværelsen. Vi må tørre å være ydmyke mennesker i møte med pasientene. Personlig, men ikke privat, var det en klok mann som sa til meg en gang. (Han var ikke lege forresten, men psykologspesialist - dyktig sådan!) Vi må tørre å bevege oss inn på pasientenes sti i livets skog, ikke bare sitte på utsiden og forklare dem forskjellen på fluesopp og kantarell. Når vi beveges og utfordres som mennesker tror jeg vi vokser på det og blir bedre utgaver av oss selv. Og dermed også yter bedre for andre. Livet er ganske magisk, til tross for at vitenskapen forsøker å forklare oss noe annet. Verdifull kunnskap som er helt essensiell for vårt fag, men vi må likevel ikke miste taket i magien. Vi sitter nemlig i en unik posisjon til å oppleve den hver eneste dag; i møte med mennesker. Takk for en beskrivende og tankevekkende betraktning som mange bør ta seg tid til å lese og reflektere over.

  61. Fin tekst og viktig budskap som jeg gledelig deler videre. Det finnes nok fortsatt mange leger - også blant de yngre (ja kanskje spesielt blant de yngre?) - som bærer arven fra morfaren til Vetle Lid Larssen videre. Men det kan sikkert bli flere. Og jeg håper inderlig at Larssen treffer noen av disse (eller egentlig håper jeg jo at han ikke får behov for en lege, men om han skulle gjøre det), så han slipper å gå til en sjaman. Igjen takk for fin og reflektert tekst.

  62. Jeg foretrekker yngre leger, de som er ivrige etter å finne ut hva som er galt med deg, ikke noen som er dritlei av å høre folk klage. Jeg har hatt en gammel lege som jeg synes var fantastisk, og han fant jeg i Irland. Men her i Norge har jeg en lege som er yngre enn meg selv, hun er 28 år. Grunnen til at jeg valgte noen som var så ung, er fordi det er hos dem jeg har fått mest hjelp. Men vi har alle forskjellige erfaringer.

  63. Fantastisk lesing!!! Amen

  64. Utrolig flott å lese! Jeg har kreft og møter mange dyktige leger i alle aldre og jeg savner bare én ting; At de, når jeg kommer inn på kontoret deres, spør: "Hvordan har du det?" Jeg ville fattet meg i korthet, for jeg vet at tiden er dyrebar!

  65. Jeg er pensjonert professor i medisin ved Univ. i Oslo. Jeg har vært lege i 47 år. VLLs artikkel treffer spikeren på hodet. Jeg reagerte på nistirringen på naturvitenskap i egen studietid på 60-tallet. Nå reagerer jeg på industrialiseringen av helsetjenesten, mens den skulle vært gjennomsyret av humanitet. Se også min lille artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening 2016 (11) (20. juni): Skal det jobbe mennesker i norske sykehus?

  66. Underholdende, klok, interessant skrevet kronikk Vetle Lid Larssen. Og som middelaldrende lege (55 år) er jeg veldig glad for at du oppfatter leger til alle tider som humanister.

  67. Kjempebra skrevet. Skulle ønske alle leger legger på sinnet.

  68. Du skriver veldig godt, men det er jo jobben din. Jeg synes du gjør en god figur, men i forhold til eldre skribenter kan dette knapt nok rekke dem til anklene. For jeg føler at det å være skribent, ikke kan tas lett på. Du skal da åpne et vindu mot sjelen. Det kan ikke skribenter under 65 år forventes å klare. Dessuten har du vokst opp i et kaldere samfunn, enn det som var på begynnelsen av forrige århundre. Da hadde menneskene større følelsesregister, mye på grunn av lidelsene man gjennomlevde i to verdenskriger. MIN morfar overlevde krigene. Han satt i konsentrasjonsleir i 2. Verdenskrig. HAN kunne skrive. Jeg har ikke møtt noen som kan skrive som han. Han var nok preget av hva han hadde gjennomlevd, men følelsene og ordene var ekte. ... mer ekte enn et ballespark mot en profesjon, bare fordi man savner sin morfar...

  69. Wow

  70. Dette er så godt å lese - så godt skrevet - så godt at noen som virkelig kan sette ord på ting gjør det! Jeg håper ikke bare alle leser det, men jeg håper alle tar det til seg!