Blogg > Yngreleger-bloggen

Av all verdens filmmanus, TV-serier og romaner, er det ingenting som overgår virkeligheten, den virkeligheten vi som leger jobber i hver dag. Hvis vi klarer å forvalte historiene, se og høre dem, kan vi kanskje risikere å bli kloke.

På EEG-laboratoriet snakker vi om litt av hvert. For et par uker siden snakket vi om hydrocefalus. En av sykepleierne hadde vært ansatt på en institusjon for psykisk utviklingshemmede midt på 70-tallet, og hun fortalte en historie. Den handlet om Per. Han het selvsagt ikke Per, men la oss kalle ham det. Per hadde hydrocefalus, og han var en av dem som ikke hadde fått shuntbehandling. Han var en av dem som hadde et hode som var for stort til å bære. Vi som kaller oss for yngre leger tenker kanskje på det som en litt uhyggelig side i historiebøkene. Heldigvis. Men Per var ikke så heldig. Han kunne ikke bære hodet sitt og måtte ligge i en seng. Per hadde levd hele livet fra barn til ung voksen uten noensinne å ha vært ute. Da var det at de yngre kreftene på hjemmet, EEG-sykepleieren vår inkludert, satte ressurser i sving for å få bygget en spesiallaget båre til Per, sånn at han fikk komme ut. Det regnet den dagen. Hun glemmer aldri ansiktet hans da han kjente regndråpene mot huden. Hun husker til og med hvordan asfalten under føttene deres var akkurat den dagen.

Historier på de utroligste steder

Vi er storkonsumenter av historier. Vi ser filmer, TV-serier og leser bøker. Men all verdens fiksjon har ingenting å stille opp med mot virkeligheten. De mest utrolige, mest rørende eller mest hjerteskjærende historiene finner vi midt i det virkelige livet. Noen historier er så vonde at de ikke en gang kan fortelles. Noen historier er så viktige at de bør ropes fra fjelltoppene. Noen historier, de aller fleste, blir bare borte. Men hvis vi tar oss tid til å snakke med folk, til å lytte med øynene, kommer vi til å finne dem på de utroligste steder.

Jeg husker en gjesteforelesning med Peter F. Hjort helt på tampen av studiet. Han fortalte om en liten, gammel dame som satt for seg selv på et sykehjem. Hun så kanskje ikke så spennende ut. Kanskje ble hun sett på som ressurskrevende, slik vi har en tendens til å tenke på eldre i dag. Men den som satte seg ned ved siden av henne, kom til å finne ut at hun var den siste overlevende etter Titanic-forliset.

Livserfaring - mer enn festtalefyll

Vi lever i en kultur som tilber 19-åringer, og fraværet av refleksjon over dette er nærmest bedøvende. Vi bruker titusenvis av kroner på å operere oss, så vi kan likne dem, med større eller mindre hell, og av og til med nærmest groteske resultater. Markus og Martinus gir ut selvbiografi. Sophie Elise setter dagsorden. Jeg er vist kommet paa en feil klode. Her er saa underligt...

Hva kan 19-åringer egentlig lære oss om livet? Jeg har intervjuet 40 personer i alderen 14 til 31, og flere skal det vel bli. De forteller meg om øyeblikket, om hvordan det er få en tilsynelatende kronisk sykdom midt i en ellers stormfull fase. Det kan de fortelle mye om. Og jeg noterer. Men om livet? Om valgene, om sorg, om verdenshistorien tett på kroppen? Niks. Da skulle jeg heller drukket formiddagskaffe på sykehjemmet. Men når noen sier eldrebølge, tenker vi krise. Det demrer for meg at i enkelte og muligens forgangne kulturer ble disse levde livene respektert i praksis, og ikke bare i festtaler og partiprogram. Det var rådgivere, ressurser, historiefortellere. Nå er de blitt et problem som må løses.

"Jeg lurte på hva jeg hadde gjort. Svaret var åpenbart: Absolutt ingen ting."

Ha respekt for historiene. Vi møter dem hver dag. Vi er i en unik posisjon. Hvis vi forvalter det riktig, kan det til og med hende at vi blir klokere av det.

 

«Tusen takk. Du er en god lege,» sa en av studiepasientene til meg.


Jeg lurte på hva jeg hadde gjort. Svaret var åpenbart: Absolutt ingen ting. Jeg hadde samlet informasjon til en klinisk studie. Men hun hadde fortalt historien sin, og kanskje hadde jeg vært stille på de riktige stedene. Det tok ikke spesielt lang tid heller.

Nesa opp fra telefonen

Jeg lar EEG-sykepleieren få det siste ordet, siden hun fikk det første. Hun hadde nemlig en historie til, om Beate. Beate var pasient på gamle Lier Psykiatriske Sykehus, en av kronikerne. Hun var en røslig, middelaldrende dame, en sånn du kanskje vil se for deg med forkle på. Min EEG-kollega var ganske ung da og holdt på med å rydde inn etter middagsserveringen.

«Ta det med ro, du!» sa Beate. «Jeg kan ta oppvaska!»

Det var jo fint. Pasientene skulle gjerne ta del i de daglige oppgavene, og Beate så ut til å være en dame som kunne ta ansvar for jobben.

Etter bare et par minutter kom hun ut fra kjøkkenet igjen.

«Ferdig!»

Den unge sykepleieren var imponert. Det hadde vært ganske mye oppvask, og så raskt kunne det da ikke være mulig å jobbe. Men på kjøkkenet var alt helt strøkent, ikke en kopp å se.

Fortryllelsen varte helt til hun plutselig så at Beate hadde svuppet hele oppvasken ut av vinduet.

Jammen er vi heldige, vi som snakker med hverandre. Hvis jeg hadde sittet med nesa i telefonen gjennom hele lunsjen, ville jeg ha gått glipp av denne historien.

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer