Et trygt arbeidsliv er ingen selvfølge

1.mai er en dag for å markere arbeidslivets seire og kjempe videre for det som gjenstår. For oss handler denne dagen om både historie og fremtid – og om den lange veien vi fortsatt må gå for å få på plass et arbeidsliv som tar oss og våre liv på alvor.

Vi er en av ryggradene i den offentlige helsetjenesten. Vi er høyt utdannede og med stort ansvar for kritiske samfunnsoppgaver. Vi er voksne mennesker med voksent ansvar og et voksent liv. Men etter loven har vi ansettelser i utrygge rammer. Etter fullført studium venter 7–10 år i spesialistutdanning, ofte i midlertidige stillinger. De fleste Ylf-ere er i 30-årene, har familie, boliglån og fullt voksenliv. Likevel behandles vi i lovens forstand som praksisarbeidere, ikke arbeidstakere. Det er ikke forenlig med et moderne arbeidsliv – og det er ikke i tråd med prinsippene arbeidsmiljøloven bygger på om et trygt arbeidsliv, hvor fast ansettelse er hovedregelen.

Høyesterett slo i 2013 fast at leger i spesialisering er praksisarbeidere. Dette skaper et paradoks: Vi er fullt integrert i sykehusenes og helsetjenestens kliniske drift og jobber med pasientansvar, men har et ansettelsesforhold som loven definerer som midlertidig og dermed uforutsigbart. Slike ansettelsesforhold gjør det krevende å planlegge både karriere og familieliv – og det svekker tryggheten vi alle burde kunne forvente av norsk arbeidsliv.

Regjeringen hadde i høst en gyllen mulighet til å rette opp dette. Et forslag om å begrense bruken av midlertidige ansettelser, som regjeringen selv foreslo, kunne gitt oss som LIS-leger status som arbeidstakere, med rett til fast ansettelse. Men forslaget har de selv valgt å legge bort. At en regjering ledet av Arbeiderpartiet ikke følger opp et tiltak som ville gitt økt trygghet for en stor gruppe arbeidstakere i offentlig sektor, er både skuffende og urovekkende.

Dette særlig i en tid hvor andre av arbeidsmiljølovens bestemmelser er foreslått endret. Et annet forslag Stortinget nå behandler, etter forslag fra regjeringen og Arbeidstilsynet, er nemlig å utdype bestemmelsen i arbeidsmiljøloven om et fullt forsvarlig arbeidsliv til også å handle om et forsvarlig psykososialt arbeidsliv. Dessverre har arbeidslivet kommet dit at dette er nødvendige presiseringer. Men dette går arbeidsgiversiden imot, til tross for at vi har et arbeidsliv hvor arbeidsbelastningen er stadig økende og frafallet er høyere. Samtidig blir dokumentasjonen på sammenhengen mellom høy emosjonell belastning på jobb og arbeidstakernes helse stadig bedre. Leger ligger, i følge STAMI, øverst på listene over yrker som opplever blant annet høy grad av emosjonelt stress, rollekonflikt og høye jobbkrav.

Arbeidsmiljøloven er kanskje arbeidslivets viktigste lov. Den sikrer trygghet og forutsigbarhet for både arbeidstakere og arbeidsgivere. At den gjenspeiler arbeidslivet den er ment å verne, er helt nødvendig.

Sammenhengen mellom trygge arbeidsforhold og et godt psykososialt arbeidsmiljø er åpenbar. Vi står i daglige krevende situasjoner hvor vi skal balansere stor arbeidsmengde og variasjon i oppgaver med kvalitet og perfeksjon, samtidig som vi skal lære. For å være lege kommer med usikkerhet; det er mye vi ikke sikkert kan vite. Og blir usikkerheten så stor at vi bli utrygge, er det hverken noe vi eller pasientene er tjent med. Skal det være trygt å lære, trygt å spørre og trygt å feile eller si ifra om farlige situasjoner, må vi ha trygghet i arbeidsforholdet vårt. For i helsetjenesten betyr midlertidighet ikke bare utrygghet for den ansatte. Det svekker også pasientsikkerheten. Fast ansettelse er hovedregelen i norsk arbeidsliv, og det er på høy tid at det også gjelder leger i spesialisering.

Under Akademikernes inntektspolitiske konferanse i vinter hørte jeg på en politisk debatt med temaet "Er vi rustet for fremtiden?" hvor Arbeiderpartiet, SV, Høyre og FrP deltok. Alle er tilsynelatende enige om at partssamarbeidet er juvelen i norsk arbeidsliv. Men når alt kommer til alt så er man kanskje ikke så enige om hva det betyr likevel, eller kanskje har man i ulik grad med seg historien bak et av verdens beste arbeidsliv.

I delen av debatten som handlet om hvordan arbeidstid skal reguleres hadde FrP et tydelig budskap om at "folk skal få lov til å bestemme mer selv". Da debattleder spurte om det betydde arbeidstakere eller arbeidsgivere, svarte debattanten kontant: "Arbeidsgivere er folk de også". Og fortsatte med følgende: " Jeg mener at arbeidsgiver og arbeidstaker sammen skal lage en arbeidskontrakt som begge signerer og begge forholder seg til. Så er ikke det en undergraving av et trepartssamarbeid. Hvis du er en del av en arbeidstakerorganisasjon – kjempebra for deg, og du stiller sikkert mye sterkere i forhandlinger, men det vi er for er at folk skal ha muligheten til å unngå det hvis de ikke ønsker. (…) Jeg mener det er helt fint mulig å forhandle den arbeidskontrakten man skal ha selv med sin egen sjef."

Jeg er selvsagt helt enig med debattanten fra FrP om at arbeidsgivere også er folk. Likevel fremstod dette både historieløst og som en alvorlig nedtoning av verdien fagforeningene har skapt, og fortsatt skaper. For valgfriheten til ikke å organisere seg har alltid eksistert. Det er rettigheten til å velge å organisere seg – der man vil – som er kjempet frem gjennom generasjoner. Og det er den vi sammen må hegne om og bevare.

Som fagforening har vi heldigvis klart å forhandle frem retten til fast ansettelse for LIS-leger gjennom tariffavtalen. Det er viktig. Men det er ikke nok. At regjeringen, med Arbeiderpartiet i spissen, passivt lar dagens lovmessige praksis fortsette uten endringer, er å gå baklengs inn i fremtiden – i en tid hvor rammene for et trygt, helsefremmende og forutsigbart arbeidsliv burde styrkes.

Og slik er fagforeningsarbeidet: Vi bygger videre på det de før oss har kjempet frem, slik at de som kommer etter oss skal ha en litt bedre og tryggere vei å gå på. Noen kamper er viktige for én gruppe. Andre kamper er viktige for andre grupper. Men fellesskapet trenger helheten, og fellesskapet trenger oss alle. Derfor er vi her. Derfor organiserer vi oss. Og derfor gir vi oss aldri.

Sammen er vi sterkere.