Gutteklubben Grei møter kongen

Vi går gjennom hovedinngangen, får navneskiltet rundt halsen, orienterer oss i landskapet, henter programboka, og plutselig kommer en gammel, men veldig god følelse tilbake, nemlig festivalfølelsen. Ølen er byttet ut med kaffe, men ellers kan vi farte rundt mellom forskjellige scener, velge det beste fra en variert line-up, treffe gamle kjente og ikke minst; kikke på folk. Det er damer med trange kjoler og høye hæler. Det er menn i dress som ser målbevisste og fryktelig travle ut selv om de bare skal på do. Det er unge stipendiater som går to skritt bak veilederen og bare snakker når de får beskjed om det. Det er firmafolk og bransjefolk, bannere, tekniske problemer, lunsjområde, gratis kulepenner og dokø.

Groupies er det av forskjellige årsaker kanskje ikke så mye av, men stjerner, stjerner er det definitivt. Plutselig rusler en eldre dame forbi. Hun er liten og pyntelig, likner i grunnen litt på Anne Cath. Vestly. Det er Charlotte Dravet, som i Dravet syndrom. Og jeg tenker at hvis det er noen i hele verden som fortjener sine kanapeer, så er det en som vier livet til å finne en forklaring på hvorfor små babyer begynner å rykke ukontrollert og stagnerer i utvikling. Fotballstjerner, skuespillere, designere og musikkfolk kan feire seg selv så mye de orker, men det er denne gjengen her, kongresstjernene, som virkelig burde høste applausen.

Det er da det skjer, akkurat idet Dr. Dravet passerer forbi. Plutselig står jeg ved siden av Kongen, nærmere bestemt Simon Shorvon, forfatteren av en uforholdsmessig dyr lærebok jeg forsøkte å snike inn på driftsbudsjettet i fjor. Det er et øyeblikk for minnebøkene, og det blir enda mer magisk, for han snakker til meg, og nå skal jeg fortelle hvordan denne historiske samtalen forløp (ved kaffebordet, men det må vel neppe presiseres).

SS: Jaså, er det tomt for kaffe?

Ego (prøver å skjenke kaffe i egen kopp, men ingenting kommer): Ja.

(Ego forsøker seg på neste beholder).

SS: Hva er det der da? Er det melk?

Ego: Ja.

(Ego tar koppen sin, snur ryggen til og skynder seg avgårde det raskeste hun kan).

Her skulle jeg veldig gjerne ha vært Gutteklubben Grei. Da skulle nok fela fått en annen låt. Sånn tenker jeg meg at samtalen ville ha forløpt:

SS: Jaså, er det tomt for kaffe?

GG: Ja, det er visst det. Kjempebra forelesning, forresten!

SS: Synes du det, så hyggelig. Tusen takk.

GG: Jeg likte spesielt delen med (fyll inn det som passer, sett også inn intelligent oppfølgingsspørsmål).

SS: (Svarer på oppfølgingsspørsmålet).

GG: Jeg jobber forresten på et prosjekt sammen med professor Pal ved King’s College, om juvenil myoklonusepilepsi. Det blir veldig spennende, med rekruttering fra mange land, og spesielt fra Storbritannia. Kommer dere også til å være involvert i det, kanskje?

SS: Ja/Nei.

GG: Så bra!/Å nei. Veldig gøy å være med i den gruppen. Det kommer nok noe fra oss på neste års kongress i Wien, tenker jeg. Men nå må vi vel videre. Veldig hyggelig å hilse på deg!

SS: Takk det samme.

(SS og GG går hvert til sitt, og neste gang de møtes i forbifarten hilser de med et vennlig nikk og et smil).

Ikke alle er som helten i denne historien, GG altså. I desillusjonerte øyeblikk hender det jeg lurer på om det i det hele tatt er mulig å drive forskning uten å være utpekt av høyere makter, eller uten å ha med seg epler til læreren, for å bruke et litt forslitt uttrykk. I fare for å forveksles med sur gammel tante, må jeg driste meg til å nevne at enkelte prosesser kan ta motet fra folk som glødet i utgangspunktet. For hvordan skal en skaffe seg veilederkompetanse, når en må veilede for å få slik kompetanse, og for å få midler til å veilede, så må en ha solid veilederkompetanse?

Da står vi i fare for at disse oppgavene bare sirkulerer rundt i en relativt lukket gruppe. Arrester meg gjerne, men det er lett å mistenke at noen navn, for eksempel kongen i dette tilfellet, dukker opp i mange prosjekter fordi sterke navn gir ekstra poeng i søknaden. Men hvor mye kan disse navnene egentlig bidra med i praksis, hvis de til slutt er involvert i flere prosjekter enn det selv et svært lyst hode greier å ha oversikt over? Det kan likne på fragmentering av kompetanse, synes den sure gamle tanta, som heller vil ha en tilstedeværende, vital og engasjert rådgiver.  

See you next year in Vienna, med eller uten smalltalk.