Eventyret om katten, hattifnatten og Bratten

Det var en gang katten, hattifnatten og Bratten som skulle til ministeren for å gjøre ham glad. De tre vennene la i vei, og da de hadde gått et lite stykke, møtte de turnuslegen. Hun var lys og fager som morgensola, men bred rundt midjen, for hun var med barn, må vite.

“Å, kjære mi Bratten,” sa turnuslegen. “Jeg er så trett, så trett.” Hun gjorde alt sitt arbeide sidelengs.

“Men kjære, vakre, vene, lille, søte du,” sa katten. “Har ikke du verdens viktigste jobb?”

“Jo, men…” sa turnuslegen.

“Og vil du ikke gjerne ha fast jobb når du blir stor?” spurte hattifnatten.

“Jo, men…” sa turnuslegen.

“Så trenger du ikke søvn,” sa Bratten.

“Nei, da får jeg heller ta ut en hundre prosent sykemelding,” sa turnuslegen, men det hørte ikke de tre vennene, for de var ivrige etter å komme videre på ferden og hadde allerede trasket et godt stykke oppover i lia.

Da de hadde gått en stund til, møtte de en lege i spesialisering (LiS).

“Å, kjære mi Bratten,” sa LiSen. “Nå har jeg jobbet i åtteogtjue timer og spist lunsj i heisen, og jeg skulle så gjerne ha sett sønnen min.”

“Det tror jeg ikke noe på,” sa Bratten.

“Ikke jeg heller,” sa hattifnatten.

“Og ikke jeg,” sa katten.

“Så vil kona ta ut skilsmisse,” sa LiSen, men det hørte ikke de tre vennene, for de var ivrige etter å komme videre og hadde allerede strøket til skogs.

Da de hadde gått enda et stykke, møtte de overlegen.

“Å, kjære mi Bratten,” sa overlegen. “Jeg skulle så gjerne ha behandlet litt pasienter. Men i stedet sitter jeg i møter om kostnadseffektive styringsmodeller og sømløst samhandlingspotensiale.”

“Jaså,” sa Bratten. “Det var bra.”

“Ja, det var bra,” sa katten.

“Kjempebra,” sa hattifnatten.

“Jeg tror jeg søker jobb i et privat helseforetak,” sa overlegen, men det hørte ikke de tre vennene, for de var ivrige etter å komme seg til ministerens kontor og hadde allerede lagt i vei.

Da de hadde gått enda et stykke, møtte de avdelingsoverlegen.

“Å, kjære mi Bratten,” sa avdelingsoverlegen. “Jeg skulle så gjerne hatt en sekretær, sånn som deg. Jeg klarer ikke lenger å imøtekomme de resultatorienterte kravene til kvalitetssikring innenfor rammen av forbedringspotensialet.”

“Det kan du ikke få,” sa Bratten. “Men vi ansetter en konsulent til prisen av to sykepleierlønninger, sånn at du kan lære deg å jobbe mer effektivt.”

“Det var lurt!” sa katten.

“Veldig lurt!” sa hattifnatten.

“Jeg gidder ikke mer,” sa avdelingsoverlegen. “Jeg pensjonerer meg.” Men det hørte ikke de tre vennene, for de hadde allerede lagt i vei videre på ferden mot ministerens kontor.

Da de hadde gått en stund til, møtte de professoren.

“Å, kjære mi Bratten,” sa professoren. “Jeg pålegges å håndheve ordninger som jeg selv ikke kan stå inne for. Og jeg er så lei av å kjøre trikk!” På grunn av en kunnskapsbasert omstillingsprosess noen år tidligere, var han ment å være sjef for én avdeling som lå på to forskjellige steder, et godt stykke unna hverandre.

“Men logoen ble jo fin!” sa katten.

“Og styringsorientert!” sa hattifnatten.

“Dette har vi ikke tid til!” sa Bratten.

“Jeg pleide å brenne for faget, men nå vet jeg sannelig ikke lenger,” sa professoren. Men det hørte ikke de tre vennene, for de hadde trasket videre på sin ferd og så seg ikke tilbake.

Da de hadde gått langt og lengre enn langt, kom de til ei bru. Og under den brua satt forsyne meg Christer Mjåset og Marit Hermansen.

“Nå kommer vi og tar dere!”

“Å nei og nei, ta ikke oss,” sa katten. “Vi skulle bare snike oss over her uten å si ifra, vi!”

“Og vi skulle ikke bruke de planene,” sa hattifnatten. “Vi skulle bare ha dem.”

Så satte de tre vennene i å løpe, og de to under brua etter. De løp og de løp, og til slutt kom de endelig fram til ministerens kontor.

“Nei og nei,” sa ministeren. “Jeg kan ikke snakke med dere. Dere må snakke med broren min, Nemd, han kommer om sju lange og sju breie.”

Da hadde det seg slik at katten og hattifnatten hadde fått sitt å grunne på i løpet av den strevsomme turen. Så bestemte de seg for å bli med under brua for å drikke kaffe og spise vafler, bli venner og vel forlikte.

Men Bratten satte seg for å vente på Nemd, og har hun ikke gått hjem, så sitter hun der den dag i dag.