Doktorgradens åtte prøvelser

En doktorgrad er et forskningsprosjekt, tenker du. Det stemmer. I en doktorgrad skal man ha noen hypoteser, sjekke dem og publisere resultatet, minst tre ganger. Det stemmer. I en doktorgrad skal man lage postere og foredrag for at ny kunnskap skal nå ut til flest mulig. Det stemmer også. Så skal man skrive en tynn bok, og så er det bare å disputere, eller? Å, neida. Så enkelt er det ikke. Før disputasen skal du nemlig gjennom en rekke prøvelser. Det er det ingen som forteller deg om på forhånd, men du er herved advart. Prøvelsene er der for å teste om dette er noe du virkelig vil. Og skulle du feile; nei, da blir det ingen disputas.

La oss innse fakta. Det blir ingen forskningsprosjekter uten midler. Vi hever oss selvsagt over å bruke det besudlede ordet penger, men det er altså penger det er snakk om. Uansett hvor idealistisk og inspirert du måtte være, så må du ha smør på brødskiva, for å bruke et populært uttrykk, du må ha lønn. Det er ikke alltid et tre-årig løp med finansiering er staket ut fra start. Veien kan også bli til mens du går. I mitt helseforetak blir veien til rett før du går. I slutten av november får du vite om forskningsprosjektet ditt har livets rett etter 1. januar.

En utfordrer til Prøvelse 1 er “Din søknad ble dessverre ikke levert i det hele tatt,” og du fant det ut den dagen alle fikk e-post med svar på årets søknad, og ikke du. Din var nemlig ikke blitt videresendt av rette vedkommende. Men hei, når tårene er tørket spiller vel ikke et års pause så stor rolle, og det er jo alltid meningsfylt å bidra til rutineendringer.

Alle har gjort det. Du har formulert deg gjennom mange flotte og treffende setninger. Du synes det sitter, at du har forklart deg godt. Du synes du har påpekt svakhetene, men samtidig argumentert for at de ikke svekker kvaliteten i for stor grad. Du er i siget, ordene flyter lett. Dette blir jammenmeg en solid artikkel, tenker du. Så skotter du opp på skjermen og ser at den siste setningen du skrev ikke har kommet med. Så holder du j-tasten inne for å sjekke om det er kontakt, men det kommer ingen lang rekke j’er, skjermen er nemlig i frys. Det er da du hamrer løs på tastaturet og ønsker deg en faen-knapp, men det hjelper selvsagt ikke. Det er ganske lenge siden du trykket på lagre, og alle de flotte setningene har gått opp i røyk.

Se innlegget “Kontorfreden” fra august 2016.

Du kan være så fremoverlent du bare vil, men du må altså vente på andre. Du må vente på pasienter, veiledere og medforfattere. Uansett hvor raske de er, så må du faktisk vente. Finn fram noen relevante artikler og les. Det føles som om du kaster bort den dyrebare og bemidlede tiden, men du gjør ikke det. Hodet arbeider.

Siden du er heldig, har såpass fleksibel arbeidstid og styrer din egen hverdag, er det jo helt greit at det er du som er hjemme når barna er syke. Det går jo ikke utover noen. Barna er syke hele tiden. I hvert fall når de er ett år og det er januar.

En naturlig fortsettelse av Prøvelse 5.

REK er viktig. Vi orker ikke en gang å tenke på hva som har skjedd i forskningens navn før REK kom på banen. Enkeltpersoners moral og etikk er ikke til å stole på, for å si det forsiktig. Alle opplysninger skal med. Men det er fort gjort å glemme at barn må ha et eget informasjonsskriv som er tilpasset dem. Foreldre må også ha et informasjonsskriv, som er tilpasset inkludering av deres barn, og som ikke er det samme som skrivet til de voksne pasientene. Forresten skal ungdommer i alderen 12-16 også ha sitt eget skriv. REK har møter med en til to måneders mellomrom. Hvis du glemmer et skjema hver gang, kan det fort ta lang tid.

Alle databasene dine, det vil si flere tusen pasientnavn, var lagret forskriftsmessig, altså ikke bare som anbefalt, men som påbudt, på en bombesikker minnebrikke i en avlåst skuff. Så setter du denne fabelaktige brikka i datamaskinen – og ingenting skjer. Du vil ikke tro det, men det er faktisk sant. Den har autodestruert eller liknende, mens den lå helt stille i skuffen. Det er iallfall det datafolka sier. Dataene er forsvunnet, og ikke en gang Pentagon kan få tak i dem. Det var nemlig en veldig sikker minnebrikke, sikker som i “ingen uvedkommende skal få tak i disse navnene”. Nei, ikke bare uvedkommende, men ingen i det hele tatt, faktisk. Denne var selvopplevd, men det finnes massevis av varianter over samme tema. En statistikkforeleser fikk en uheldig sving på bilen, og alle de nøyaktig sorterte hullkortene hoppet ut av skoesken sin. En venn av en venn mistet alle prøvene fordi vaskedama trakk ut stikk-kontakta til fryseren de lå i. Osv.

Doktorgradens prøvelser tar forskjellig form, og kanskje er din liste litt annerledes enn denne. Men en ting er sikkert, og det er at du ikke er alene om å rive deg i håret og hyle lydløst nå og da. Så hvorfor holder vi egentlig på med dette, når det i tillegg innebærer en betydelig nedgang i inntekt for de fleste?

Svaret kan oppsummeres i en setning: Det er prosessen og arbeidet med å forsøke å finne ut noe som ingen i hele verden vet fra før. En mer meningsfylt måte å bruke hodet på kan vel vanskelig oppdrives, og da får resten stå sin prøve.