Kontorfreden

Vel møtt etter ferien, endelig er den over. Jeg smyger meg inn på kontoret, lar døra skli igjen, og der er den, den etterlengtede kontorfreden. For dem som ikke helt forstår, har jeg utarbeidet et sett Ferievettregler jeg anbefaler til alle småbarnsforeldre som har som mål å forbli gift, selv etter tre uker med stengt barnehage. For hvis fjellet har sine egne regler, burde i hvert fall fellesferien ha det:

1. Planlegg gjerne, men husk at det aldri blir sånn som du hadde tenkt. Det er alltid litt mindre evner og litt vanskeligere forhold enn du trodde.
2. Meld fra hvor du går bare hvis du virkelig har lyst på besøk.
3. Ikke stol på vær og værmeldinger. Ta med regntøy likevel.
4. Vær forberedt på krise og totalkaos, selv på korte turer. Ha alltid med det utstyret turen krever, d.v.s. bleier, våtservietter, søppelposer, solkrem, ekstra truser, gummistøvler, smokk, bananer, drikkeflaske, kosedyr, vogn med regntrekk, bæresele og minst en altoppslukende leke.
5. Ikke undervurder en liten kropps evne til å lage ekstremt høy lyd eller oppsøke farlige situasjoner på mindre enn et millisekund.
6. Du behøver ikke vite hvor du er, så lenge du vet hvor alle de andre er.
7. Vær velsignet hvis du får gå alene, men ikke regn med det.
8. Legg deg ned i tide.
9. Hvis du må bruke opp kreftene, søk for all del ly før barna har gjort det.

Kontofreden, altså. Utover pulten ligger en assortert mengde post-it lapper med skriblerier. «Tidsplan for gjennomføring» henger urørt på oppslagstavla, der en champagnekork med påskriften “1” balanserer på toppen. Den representerer artikkel 1, en svært velkommen tradisjon vi visstnok har adoptert fra la Salpêtrière. Det lukter morgenkaffe og måkene skriker over Drammenselva. Jeg har med meg en tjukk bunke artikler og prøver å plassere den med f-MRI bilder øverst, siden den ser ekstra kul og vanskelig ut. Når det ligger masse kryptiske tabeller, artikler med fryktelig lange titler og A4-ark stappfulle av notater strødd utover, da føler jeg meg spesielt smart.

Siden kaffekoppen er full og bordkalenderen har fått riktig dato, er det på tide å sjekke hva som har tikket inn av e-post siden sist. Jeg regner med at jeg kommer til å finne et spennende utvalg av «special invitations» til å bidra med min høystærede ekspertise på kongresser og konferanser hvor deltakeravgiften på 900 dollar dessverre ikke dekkes. Men øverst i innboksen, med tjukk skrift sendt klokka 05:18 ligger det noe helt annet. Epilepsia. Decision on manuscript ID EPI-00606…

Pulsfrekvensen gjør et lite hopp. Det begynner å klø i håndflatene. Munnen blir tørr. Det sympatiske nervesystemet er i farta. Jeg begynner å fikle rundt på pulten for å prøve å utsette dommen over flere måneders intenst arbeid litt til. Så trekker jeg pusten og fører musepekeren opp til årets viktigste e-post.

Dear Dr. Syvertsen. Jeg skanner grådig gjennom på jakt etter ordet reject. Niks. Jeg finner det ikke. Det er akkurat da det er helt innafor å strekke armene opp i været og slippe ut et beskjedent hyl. Men bare i ett sekund eller to. Det er nemlig veldig langt igjen til mål. Flere ganger har jeg lurt på om reviewere avtaler med hverandre at en skal være kort og en kjempelang, og ikke minst; at en skal være relativt snill og en skikkelig slem. Det påstås at de er hemmelige og ikke vet om hverandre, men jeg synes det skjer nesten hver gang jeg sender inn et manus; en kort og en lang, en snill og en slem. I dag skriver reviewer 1 femten linjer. Reviewer 2 skriver neste fire A4-sider. Det er på tide å bli høykonsentrert, slå av telefonen, låse døra, gå i dekning. Finner vi noe her som kommer til å velte hele prosjektet? Er det noe vesentlig og grunnleggende vi har oversett? Må vi begynne på nytt? Blir vi svar skyldig, målbundet, gjort til stein?

Heldigvis må jeg bare gjennomgå rundt 150 EEG rapporter og 55 MR-svar på nytt, svare på 27 kommentarer og endre tittel. Det kan vi klare. Så skal vi trykke på den magiske knappen på nytt: Submit.

Fortsettelse følger.