Bartens betydning for medisinsk forskning

It’s that time of year again. Forskere verden over blir våte i øyekroken. Det er tid for Nobelprisutdeling. Dette er folk som virkelig har fortjent sine kanapéer, i motsetning til resten av champagnedrikkerne, som enten underholder, flytter på penger eller selger sjel, integritet, fanden og hans oldemor for tusen følgere på Instagram.

Moser og Moser fikk ikke plass til leikegrinda på laboratoriet, så den måtte stå på gangen utenfor. For oss andre, litt mindre dedikerte, finnes det imidlertid fortsatt håp, nemlig Ig Nobelprisen. Den er nesten like prestisjetung og mye morsommere.

Det hele startet pent og pyntelig i 1991 med kategoriene kjemi, medisin, biologi, utdanning, økonomi, litteratur og fred. I motsetning til den mer tradisjonelle Nobelprisen, har IgNobelprisen vært gjennom en utvikling og omfatter nå også spennende kategorier som astrofysikk, entomologi, væskedynamikk, hygiene, meteorologi, akustikk, ornitologi, og ikke minst visjonær teknologi. Det deles riktignok ikke ut pris i alle kategoriene hvert år.

Prisen har hatt flere norske vinnere, og jeg er usikker på om de har fått den heder de fortjener. Arvid Vatle, fastlege på Stord, fikk IgNobelprisen i medisin i 1999 for sin urinprøveglass-studie.¹ Gjennom ett år på legekontoret hadde han systematisk registrert hvilke type beholdere folk leverte urinprøve i og kommet til at Stavlands Tomatpuré var det vanligste, etterfulgt av Delikat Appetittsild.

Videre tok vi hjem den eksklusive Polarforskningsprisen i 2014. Den har kun blitt delt ut én gang. Eigil Reimers og Sindre Eftestøl ved Institutt for Biovitenskap, Universitetet i Oslo, fikk prisen for sitt arbeid med å teste reinsdyrs reaksjoner på mennesker som var utkledd som isbjørner.²

Dessverre kommer ingen av disse likevel opp mot de beste. Artikkelforfatterens absolutte IgNobelfavoritter er oppsummert i Faktaboks 1.

Inspirert av denne uimotståelige forskningen, kan noen og enhver bli fristet til å levere sitt eget bidrag. I dette tilfellet resulterte det i utprøving av en gammel hypotese, nemlig at man må være minst 70 år og mann for å få Nobelprisen i medisin. Det viste seg å være feil. Karismatiske Moser og Moser er jo et godt eksempel på det. Underveis i prosjektet ble det imidlertid oppdaget noe interessant. Sånn er det jo av og til med forskning, man oppdager noe helt annet enn det man egentlig var ute etter. Se bare på Alexander Fleming. Bakteriekulturene hans ble kontaminert av sopp mens han var på ferie, og voila! (Uten sammenlikning forøvrig.)

Prosjektet var basert på en gjennomgang av Wikipedias lister over alle Nobelprisvinnere i medisin,¹⁹og fysikk.²⁰Kun vinnere som var representert med bilde ble vurdert. Antall vinnere med hvitt skjegg ble deretter telt opp i begge kategorier. Videre ble antallet imponerende barter telt opp, og det ble opprettet en tilleggskategori for imponerende sveis. Kriteriene for imponerende bart og sveis var høyst subjektive og gjengis ikke her. Det kan likevel nevnes at snurrebart og tofargede varianter kvalifiserte til inklusjon.

I de to kategoriene medisin og fysikk, var henholdsvis 178 av 211 (84%) og 195 av 204 (96%) representert ved bilde. Øvrige resultater er oppsummert i Tabell 1.

Tilleggskategorien for imponerende sveis fortjener en ekstra kommentar. Leseren oppfordres til selv å kryssjekke med Wikipedias lister. Forfatteren ble spesielt sjarmert av António Egas Moniz sin skikkelige pannelugg (medisin 1949) og Andrew Shallys bakovergredde variant (medisin 1977). Når det gjelder fysikerne, må Lev Landau (1962) trekkes fram som udiskutabel vinner med sin asymmetriske look. Det bør i tillegg nevnes at Wilhelm Röntgen (1901) var så flott på håret at han også har gjort seg fortjent til en plass i denne kategorien. Blant bartene stikker Christian Eijkman (medisin 1929) av med seieren, mens Gerhard Domagks 1939-utgave kanskje var mindre heldig.

Dessverre er det vanskelig å trekke konklusjoner, siden ingen av resultatene var signifikante. Likevel kan vi si at det var en trend mot høyere forekomst av hvitt skjegg blant de medisinske forskerne. Denne trenden ble enda tydeligere når det gjaldt bart. Dermed er det godt mulig at barten har hatt en viss betydning for medisinsk forskning. Det synes betimelig å stille seg kritisk til dette, ikke bare fordi kvinner vanligvis ikke har bart og skjegg, men også fordi det er påvist at mikrober liker seg i skjegg, og det kan representere en utfordring på laboratoriet²¹ (Ig Nobelprisen i folkehelse 2010).

Vi noterer oss aller sist at fysikerne hadde en høyere forekomst av imponerende sveis, til tross for at Albert Einstein ikke var representert. På bildet som ble vurdert i studien hadde han en relativt normal frisyre og kunne derfor ikke inkluderes. Når alt kommer til alt kan vi kanskje snakke om at det muligens finnes en slag fysiker-sveis likevel, selv om det må tas i betraktning at tallene var lave og langt fra signifikante.

Da gjenstår det bare å ønske alle en riktig god jul, og det gjør vi med John Perrys ord (Ig Nobelprisen i litteratur 2011): To be a high achiever, always work on something important, using it as a way to avoid doing something that's even more important.²²