Om frivillig sult og lukten av morgenkaffe

Jeg var fjorten år, og jeg hadde sluttet å spise. I medier var vi da som nå omgitt av tips og triks for å gå ned i vekt. Jeg syntes det var lett. Det var jo bare å være sulten. Ikke verre. Det rare er at nå, 20 år senere, kan jeg fremdeles huske øyeblikket som trigget sulten. En yngre gutt kommenterte leggene mine. Jeg husker nøyaktig hvor jeg stod akkurat da. Jeg tenkte at snart var det juleball på skolen, og jeg skulle ha en kort kjole, en kort blå kjole og rutete strømpebukse. Jeg tenkte at jeg måtte ha tynnere bein.

Så skjørt er det å være fjorten år. Hver dag gikk jeg på vekta, og hver dag var jeg redd for at den skulle vise en halv kilo mer enn dagen før. Jeg spiste en kvart karbonade til middag og studerte magen min med avsky når den var mett. Jeg tenkte at jeg var stygg og ville være pen. Det var ikke verre, ikke mer komplisert. Det var ingen innviklede historier eller underliggende tanker, ingen kronglete motivasjoner. Jeg ble aldri en av dem som fikk innoverrumpe. Kanskje var det ikke så lett å se hva jeg holdt på med. Men jeg var sint og aggressiv, jeg la meg sulten og hadde ingen krefter.

Den gangen kunne vi ikke måle popularitet. Det kan vi nå, i enheten tomler. Jeg er uendelig glad, jeg, for at jeg er ferdig med å være fjorten år. Årene på ungdomsskolen var de verste og vanskeligste i hele mitt liv. Jeg klarte ikke å være den jeg skulle ønske jeg var. Jeg klarte ikke en gang å bli tynn. Men det jeg aller minst klarte, det var å se at jeg fremdeles var at barn og at alt er midlertidig. Ting endrer seg hele tiden. Heldigvis. Hvem er du, som har tenkt å legge inn årene når du er femten, tjuetre eller førtien? Det er bare arroganse og uvitenhet. Vi aner ikke hva som skjer rundt neste sving. Det er vanvittig langt mellom da og nå. Hva visste den fjortenåringen om trettifemåringen som sitter her og skriver? Absolutt ingenting. Jeg skulle gjerne sende en hilsen til søttiåringen. Jeg gjør det nå: Hei. Håper du er der.

Tilbake til jenterommet og en dag som jeg også husker ganske godt. Jeg satt på stolen ved pulten min. Mamma kom inn. Den eksakte ordlyden har forsvunnet, men det var alvor. Det handlet om meg og måten jeg levde på. Det var fryktelig ubehagelig. Jeg krympet meg på stolen, ville sikkert bli borte. Det var rene ord, direkte. Det var bekymring og irettesettelse. Jeg husker ikke om jeg ble sint. Jeg ble kanskje det. Kanskje jeg ropte. Men den dagen bestemte jeg meg for å ikke være sulten mer. Jeg bestemte meg for å spise akkurat så mye at jeg ikke var sulten, og ikke mer.

Vi ønsker alle å sette et spor. Vi vil bidra med noe, forandre noe. Vi vil kjenne at det vi gjør og er, blir viktig, at det har betydning. Nå er alle liv blitt offentlige. Vi har digitalisert oss, og behovet for å være en påvirkningskraft er sterkere enn noen gang før. Du kan til og med gå på skole for å bli influencer, om du er villig til å flytte til Milano. Men kjære dere, stå opp og lukt på kaffen. Du behøver ikke å reise til Milano eller New York eller London for å forandre en verden. Det gjør du inne i ditt eget hjem. Det er ikke Cate Blanchett, Thom Yorke eller Siri Hustvedt som har hatt den største påvirkningskraften i mitt liv. Det er ikke Eddie Vedder en gang. Ingen av dem er plattformen jeg står på eller verdiene som holder meg flytende. De har ikke nubbetjangs til å ta den plassen, den er nemlig opptatt. Mamma og pappa står der. Så lukt på morgenkaffen, du. Det er herlig. Gi mammaen din en klem. Fortell pappaen din at du fortsatt husker den gangen han kjørte flyttelass til Trondheim for deg, skrudde garderobeskap hele dagen, satte seg i bilen, kjørte i syv timer og gikk rett på jobbreise med danskebåten. Så tar du en slurk av den kaffen, ser på din egen sønn eller datter og vet at du ville gjort det samme. Og den vanskelige samtalen, den ville du også tatt. Kanskje må du gjøre det. Du må antakelig det.