Statistikkmikk

Hvis du ikke var litt skrullete fra før, så blir du det helt sikkert av å jobbe med forskning. Myten om den gale professor må jo ha oppstått et sted. Nå er det like før det begynner å blinke i lyspærer over hodet mitt. Jeg holder på med regresjonsanalyser på fulltid og lurer på om jeg gradvis er i ferd med å miste evnen til å snakke med folk.

På innføringskurs i statistikk for ett år siden var jeg fremdeles en normalvariant. Jeg stengte delvis igjen øra og tenkte at dette må være VM i hvordan forklare enkle ting (for eksempel sensitivitet og spesifisitet) på en mest mulig komplisert og innviklet måte. Jeg har aldri sett flere greske bokstaver og mystiske tegn dyttet inn i en og samme setning. Og det er vel som med alt annet, at den som forstår det uforståelige og snakker om det som om det gjaldt fargen på sokker og undertøy, den framstår som svært smart. Jeg var imponert og irritert, men kanskje mest av det siste.

Det var før. Siden den gang har jeg samlet data fra 137 pasientintervjuer og systematisert alt sammen i SPSS. Og det gjorde vi, utrolig nok, basert på en teori vi hadde, kall det gjerne hypotese, som bygget på tidligere funn i sykdomsgruppa og den sparsomme innsikten vi per nå har i hjernens pannelappsfunksjoner.

Jeg tok alt sammen med til noen lure samarbeidspartnerne i London. Fra et bittelite kontor med kjellervinduer øverst oppe under taket, kom jeg til et helt bygg viet til nevroforskning. Det var glassvegger, kaffehjørner, åpent kontorlandskap med rad på rad av stipendiater og forskningsassistenter, stor kantine og egen resepsjonist. Det måtte være nevrohimmelen.

Jeg hadde flaks den dagen. På grunn av et kraftig snøfall, var mesteparten av tog og busser innstilt. Høytaleranleggene beklaget ustanselig at på grunn av «severe weather» så ble det nok forsinkelser. Jeg hadde klart å reise fra Solbergelva til King’s College, men nevropsykologen jeg skulle møte kom seg ikke fra utkant-London og inn til nevroforskningsbygget. Gruppelederen, selveste professoren, hadde imidlertid fått kansellert alle sine møter, så han hadde dagen fri til norsk statistikk, og nevropsykologen koblet seg opp med Skype.

Dermed satt vi der, de tre musketerer, kan du si, i sannhetens øyeblikk. Nevropsykologen og professoren pratet ivrig mens jeg hamret notater ned på tastaturet, stadig engstelig for at de syntes jeg noterte teite ting. Og så, simsalabim, hadde de satt opp hele analysen. Akkurat i det øyeblikket vibrerer det i rommet, for nå skal du få svaret.

«Ja, ja, greit.» Professoren vil at nevropsykologen skal slutte å forklare. «Trykk på knappen!». Han sa ikke «for svingende,» men det lå i lufta. Vanligvis er han en Meget Sindig Mann. Så trykker nevropsykologen på «OK» og det går et sus gjennom rommet.

Sånn er det å holde på med klinisk forskning. Det er ingen kule reagensrør som skifter farge eller spennende ting å kikke på i elektronmikroskop. Det er ingen laboratoriebriller eller mus i bur. Det er side opp og side ned med tall, og statistikken er språket du behøver for å kunne snakke med disse tallene. Plutselig sitter jeg og formulerer setninger som inneholder de utroligste ting; ANOVA, residualer, varians, R, beta og multikollinearitet. Og jeg synes sju hundre millioner i odds ratio er ufattelig morsomt. Da er det nok sånn, at disputasen nærmer seg.

Om vi fikk hypotesen vår bekreftet, spør du? Det er lisensbelagt informasjon, dessverre. Følg med i et voldsom dyrt medisinsk tidsskrift med høy impact faktor.