Blodige grøss på nevrologisk avdeling

Det kunne vært en mørk og stormfull aften. Det var i hvert fall mørkt. Det var nattevakt, og LIS-vaktrommet på nevrologen ligger i den stille enden av korridoren. Jeg er vel ikke den første som har tenkt at sykehus, og kanskje spesielt gamle sykehus, kunne vært en bra kulisse for skumle filmer. Med tanke på hvor mange ukjente dramaer som har utspilt seg her i nær og fjern fortid, bør det være flust med spøkelser i gangene. På Rjukan Sykehus for eksempel, klemt inn under en fjellside, lå vaktrommet i en folketom korridor øverst oppunder taket. Avdelingene (og andre mennesker) var en heistur unna. Det var én eneste lege i huset, og det var deg. Vær så god og kryp under dyna på loftsrommet i den eldste delen av bygget, med det gulnede pasientarkivet som nærmeste nabo, og sov godt. En artig kollega hadde lagt inn en kneggende, guffen lyd som ringetone på vakttelefonen. Du får ikke mere moro enn du lager sjøl.

Men det var altså en mørk og muligens stormfull aften på nevrologen. Etter klokka ti er ringefrekvensen på callingen vanligvis dalende. Folk går jo fremdeles og legger seg med lammelse i en arm og håper at det skal gå over i løpet av natta. Sånn var det også den kvelden. Det gikk an å lukke døra, ta av seg frakken og nyte den evige usikkerheten; er det stille, eller er det stille før stormen? Det er en egen fred å pusse tenner på vaktrommet, tasse rundt på linoleumen i sokkelesten og legge på sengetøy med sykehuslogo. Du vet at det er på lånt tid. Natt på sykehuset er en egen planet.

Akkurat da var jeg helt alene på den planeten og lurte på om det var for optimistisk å gå løs på tannpussen allerede. Vaktrommet lå i den øvre enden av poliklinikkgangen, et underlig øde sted på kveldstid. Mange meter med dører, venterom, tre sett dobbeltdører og fire sjakter for heis utgjorde veien bort til en i beste fall sovende avdeling. Det hender at raske fottrinn haster forbi på gangen utenfor, men de skal alltid videre. Du kan høre på skrittene at det er et menneske med en misjon som går forbi.

Lyden må ha vært annerledes den kvelden. Kanskje det var en nølende lyd, mer subbende og tung, med noen pauser, antakelig. Jo, det var nok en tung og langsom lyd av skritt, høyst uvanlig i en sykehuskorridor. Jeg rakk i hvert fall å tenke at jeg burde begynne å vri om låsen på døra når jeg satt slik alene på kveldstid. Jeg rakk å tenke at jeg burde ha tenkt på det før, og at du faktisk er ganske sårbar når du sitter der for deg selv i et digert og uoversiktlig hus som er åpent for Gud, hvermann og spøkelser hele døgnet rundt. Jeg tenkte at så fort skrittene har passert døra, skal jeg smette bort og låse. Men jeg tenkte at det ville bli for dumt å kaste seg over låsen akkurat i det den ukjente passerte. Det ville jo også være å gi seg til kjenne.

Så jeg satt der musestille på kontorstolen og lyttet. Skrittene stoppet litt og gikk videre og stoppet igjen. Så stoppet de og ble stående. Var det rett utenfor døra mi? Akkurat da så jeg at dørklinka begynte å bevege på seg. Den gikk nedover, men fryktelig sakte. Og enda saktere gikk døra opp. Den slår utover i korridoren. Det hadde jo vært flott om den hadde laget en skikkelig knirkelyd også, men dørene i Drammen er ganske velsmurte, selv om de er gamle.

Der i døråpningen og den grelle belysningen fra taklampene, stod det en høy og mager dame, nesten gjennomsiktig. Hun hadde tjafsete, hvitaktig hår, og hun var fullstendig innsmurt i blod. Skjorta var tilgriset av høyrødt, og hun hadde flekker i en varierende skala av brunt, rustrødt og rødt i ansiktet, håret og på armene. Bak henne i korridoren var det blodige håndavtrykk oppetter veggen, og det fortsatte videre nedover gangen på vegger, dører og dørklinker.

“Unnskyld, men kan du si meg hvor jeg er?” spurte damen, svært høflig. I høyre albue hadde hun en veneflon, og fra den hang det omtrent tjue centimeter med slange og dinglet. Enden av slangen hadde en helt jevn snittflate, som om den var klippet over med saks. Hun hadde befridd seg fra Ringer-stativet, rømt fra hematologisk avdeling og etterlatt seg et snirklete blodspor langs veien.

Når nøden er størst – ring en sykepleier.

“Hjelp! Det står en ukjent blodig dame på kontoret mitt!”

Våre våkende kollegaer på sengeposten er heldigvis ikke bare kompetente og forståelsesfulle, men også snartenkte og kjappe. Det varte ikke lenge før dobbeltdørene gikk opp og to hvitkledte redningsmenn (damer!) kom småløpende med en rullestol. Det er mulig jeg hadde kommet på det selv etter en stund, men deres første forslag var å fjerne veneflonen. Så fikk vi plassert rømlingen i rullestolen, og hun var helt overstadig fornøyd med servicen på sykehuset, omsorgen og oppmerksomheten fra de unge damene.

Så var det igjen en forholdsvis stille natt på sykehusplaneten. Og det jeg prøver å formidle, er den helt egne stemningen i å tøfle nedover korridoren med hendene dypt i bukselommene og frakkeskjøten dyttet under armen, forbi tomme venterom og steder som på dagtid er stappende fulle av travle folk. Det er å tusle inn på avdelingen, rappe en sjokolade og si “Nå prøver jeg å legge meg, er det noen som trenger Paracet i natt?” Sov godt, helt til han som la seg hjemme med lammelse i armen, står opp for å gå på do.