EEG'ets mysterier - hvordan la seg begeistre av en strek

Den som har vært så heldig å få spalteplass her, er uteksaminert sammen med fortreffelige og uforglemmelige kull 01 ved NTNU, under spesialisering i nevrologi i Drammen, nysgjerrig på EEG og stipendiat på et prosjekt om epilepsi. Epilepsi er mye vanligere og kan være mye mer plundrete å leve med enn du tror, så er det sagt allerede nå.

I Drammen prøver vi å få oss et nytt sykehus. Burgunderrød kantine og pynteborder på veggen vitner om at det må være omtrent tjue år siden sist bygget fikk en skikkelig oppgradering. Men nå hjelper det ikke lenger med nye lampeskjermer og stilig tapet; blokka er for liten. Akkurat ti år har gått siden jeg listet meg inn på Nevrologisk avdeling som student med lisens, og allerede den gang gikk diskusjonen høyt om hvor Det Nye Sykehuset skulle ligge. Fremdeles har vi ikke klart å bli enige om annet enn hvor det ikke skal være.

I tillegg til en heftig sykehusdiskusjon, har Drammen fostret storheter som Spiraltrollet, Herodes Falsk og den legendariske fotballspilleren Odd Johnsen. Oscar Braaten skal visstnok ha sagt “Kjørr, kjørr! Vidare!” da han kom til byen, og Ole Bull sa “Hit med vodkaen!” Men den som fremdeles er i tvil om det er bedre med en dram i timen, bør ta seg en tur til Papirbredden, spise på utecafé med utsikt til en glitrende elv, gå på det lyse og luftige biblioteket, høre musikk i de gamle fabrikklokalene på Union, eller besøke den velutstyrte og usedvanlig hyggelige EEG-laben på sykehuset.

Hvem er det som sitter der og som orker å stirre på en skjerm full av streker åtte timer om dagen, fem dager i uka? Det orker kanskje ikke jeg. Men innimellom de ruglete og tilsynelatende uforståelige linjene, ligger det et hemmelig språk. EEG kan ikke tolkes med matematiske formler og rigide regler. Man må lære seg å se, å vektlegge det betydningsfulle og sile bort det uvesentlige, å henge seg opp i de riktige detaljene. Og da kan plutselig løsningen på hele problemet komme rekanes på ei fjøl.

En mann hadde levd størsteparten av sitt voksne liv med episodevise stemmer, dertil hørende medikasjon og institusjoner. Ikke uventet var han i forløpet også blitt i ganske dårlig humør, og han fikk prøve valproat som stemningsstabilisator. Det viste seg å ha overraskende god effekt. EEG ble rekvirert. Og der, i F7-T3 og T3-T5, ser vi en liten spiss som freidig stikker seg ut, høy og oppsnasen, igjen og igjen. Det er en spike. Det er logoen til International League Against Epilepsy og Norsk Epilepsiselskap. Denne mannen hører kanskje stemmer fordi nevronene i auditiv korteks plutselig fyrer synkront og ukontrollert. Han trenger kanskje ikke antipsykotika. Han har kanskje temporallapps-epilepsi. Her står det kanskje, for som med alt annet innen medisin, har også denne sannheten modifikasjoner. Og det er jo nettopp det som gjør faget så bevegende, enten det dreier seg om EEG eller hjertemedisin, traumebehandling eller cytostatika. Det er alltid modifikasjoner. Det er alltid nye mennesker, nye historier.