Om smuler under bordet og andre tegn på likestilling

Det hender at folk spør meg hvordan jeg får tid til alt. Svaret på det er at jeg har vanvittig møkkete vinduer og enda mer møkkete bil. Jeg har vaskehjelp og relativt snill mann, robotstøvsuger og konstant overfylt returpapir. Det eneste jeg stryker er bunadsskjorter, og da stryker jeg bare ermene. Jeg har til gode å glemme igjen ungene, men jeg har glemt det meste annet; bleier, mat, nøkler, skiftetøy, turdag, bikkja, vannmåleravlesning, badedrakt og tre fjerdedeler av det som stod på handlelista. Men det ordner seg jo. På helsestasjonen går det alltids an å bomme en bleie. Mat kan kjøpes, skiftetøy kan lånes og vannmåleravlesning kan ringes inn på etterskudd. Du må velge hva du vil være flink til. Det går nemlig ikke an å være flink i alt, selv om noen stadig prøver på det. Jeg synes det er helt greit å ikke være flink i stryking.

Men det er ikke så fryktelig lenge siden til og med underbukser havnet på strykebrettet. Først da jeg selv sto med bleiebøtta under den ene armen og matavfallet under den andre, forstod jeg den hele og fulle rekkevidden av dette store ordet: Kvinnefrigjøring. Jeg har jo også ledd av BH-bål og hårete armhuler. Men det er altså et faktum, at den som før fant drømmeprinsen og planla eventyrbryllup med tyll og det hele, viet livet sitt til å bli mannens personlige tjener. For hva annet vil du kalle en som rydder rotet ditt, kjøper dopapiret ditt, lager maten din, vasker koppen din, støvsuger teppet ditt, bærer ut søpla di, lager press i buksa di og finner fram slipset akkurat når du trenger det? En som rer senga di, tørker av bordet, handler inn frisk frukt, setter på kaffe og legger fram avisa hvis du er heldig? Legg til et par barn og trekk fra nattesøvnen, så er bildet komplett. Alt dette, sånn at du kan få gått i spennende møter, motta takknemlighet og heder for topp innsats, skravle med morsomme kollegaer, gå på do og ta en dusj når du selv måtte ønske det. Kom ikke her og fortell at det veies opp av dekkskift to ganger i året og snømåking i januar. Å være kone og mor i et ikke-likestilt samfunn må være verdenshistoriens mest undervurderte jobb.

Annalisa Magliocca, en spesielt sjarmerende karakter i den italienske mafiaserien Gomorra, sier: “Hvis en kvinne virkelig vil være fri, må hun ikke gifte seg – eller, hun må kvitte seg med mannen sin.” Annalisa har rynkete utringning, stemme som et rivjern og leiligheten full av gull og rokokko. Mye tyder på at hun valgte alternativ to. Det behøver heldigvis ikke vi. Men en skal ikke reise fryktelig langt før kombinasjonen ambisjoner og familie ikke blir særlig god. En venn av meg jobber innen finans i London og har foreløpig valgt å ikke få barn. Han forteller om kollegaer som har både day-nurse og night-nurse, sånn at foreldrene kan få sove i fred og være uthvilte til arbeidsdagen. Og så ble de forferdet da ungen plutselig begynte å snakke bulgarsk. Det er overflødig å nevne at day-nurse var fra Bulgaria. Det er nemlig sånn, at i kjølvannet av nattlig byssing, nyervervede tretthetsrynker, skriking, grensesetting, bæsjebleier og oppkast, skjer det noe magisk. Vi kaller det for tilknytning. Norske mammaer slipper å velge det bort til fordel for et meningsfylt liv utenfor hjemmets fire trange vegger. Vi kan på ole brummsk vis få begge deler. Det er ikke bare på grunn av myndighetenes tilrettelegging og våre forgjengeres pionerinnsats, men også fordi det hos arbeidsgivere, veiledere og andre samarbeidspartnere jevnt over er aksept for svangerskapskvalme, barnehagens åpningstider og ubeleilige planleggingsdager. Halleluja! Og halleluja for våre mannlige kollegaer, som kledde seg ut som høygravide for å vise hvor plundrete det aller meste er i niende måned. Dessverre finnes det ikke puter som gir en ekstra-vekt på omtrent tjue kilo, svimmelhet, fatigue og kviser, men visuelt sett ble det effektfullt nok. Ja til solidaritet.

Så får vi heller akseptere at standarden i de tusen hjem har vært litt synkende i løpet av de siste femti åra. Ingen har vondt av litt hybelkaniner og brødsmuler under kjøkkenbordet.