Forskning kan kanskje virke glamorøst når du står der på podiet og blafrer med din store visdom, eller når du farter rundt med trillekoffert og en sånn fiks poster-sylinder til håndbagasje. Men det er også, og i større grad, ensomt, tidvis repetitivt, ganske hardt og pinlig nøyaktig arbeid. Heldigvis har jeg fått en fast kontorplass med telefon og pc. Det er ingen selvfølge. For eksempel tok det åtte uker å få telefonen på plass. Vi jobber tross alt i et stort foretak, hvor det først må gis beskjed til den som skal gi beskjed til den som ikke vil betale for telefonen og som må gi beskjed til den som skal gi beskjed til deg, sånn at du kan si ifra at du trenger telefon en gang til.
Mesteparten av dagene sitter jeg alene ved pc'en med svære excel-ark og spss-filer. Heldigvis kan jeg ringe ganske ofte til Sykehuspartner og slå av en prat med dem.
«Hei – fellesområdet hvor alle forskningsdataene mine ligger lagret ble plutselig borte.»
«Å ja. Har du prøvd å slå av og slå på igjen?»
«Ja.»
Taste, taste, taste. Det dukker opp masse vinduer og kryptiske koder på skjermen min.
«Forresten er dette omtrent fjortende gangen det skjer. Hvorfor det, egentlig? Er det noe dere kan fikse?»
«Hm. Vi har ikke hørt noe om at det skal være problemer med instabilitet der.»
«Det er ihvertfall det hos meg.»
«Da må du melde det som en sak i Min Sykehuspartner.»
Det må jeg selvfølgelig. Jeg må si ifra i Min Sykehuspartner sånn at de kan få greie på at det er et problem, før jeg ringer og spør om jeg kan få hjelp til å løse det.
Der var fellesområdet på plass igjen, gitt.
«Ha det! Takk for hjelpen!» Kvitre, kvitre.
Jeg er klar til å fortsette på et banebrytende artikkelutkast om forekomsten av juvenil myoklousepilepsi. Men – du verden – plutselig er EndNote borte. Ikonet på skrivebordet har blitt til en grå firkant.
Ring – ring. Tast en for generell IKT, tast en for IKT brukerstøtte, du har ikke identifisert deg og må taste inn hvilket sykehus du tilhører, tast fem for ”andre”. Selvsagt. Drammen Sykehus har ikke egen tast. Ring – ring.
«Ja, altså jeg fikk akkurat hjelp til å finne igjen fellesområdet på pc nummer 149620, og nå er plutselig EndNote borte.»
Jeg kan selvsagt pc nummeret utenat.
Mitt fjernstyrende orakel er inne i datamaskinen igjen.
«Jøss, det var rart.»
«Ja, det var jaggu rart. Hva tror du har skjedd?»
Det blir helt stille. Sykehuspartner har trykket på mute, antakelig for å slippe å si vet ikke og spørre en litt flinkere kollega, omtrent som jeg gjør selv i blant.
Nei, de vet ikke hva som har skjedd. Det er nok best å installere hele greia på nytt, så vennligst ikke slå av pc'en når du går og prøv igjen på mandag. God helg.
Misforstå meg rett, det er faktisk hyggelig å snakke med Sykehuspartner, og som regel løser de opp i flokene på et blunk. Det er maskinen som utgjør den vanskelige parten her. Stakkars Sykehuspartner. Jeg vedder på at de har Mac hjemme, alle sammen. Og jeg, jeg er visst gammel nok til å lengte tilbake til en tid da en ikke behøvde å fylle ut ansattenummer, romnummer, oppgang, bygning og problemstilling i et elektronisk skjema for å få skiftet en lyspære.
Og sånn går no dagan. Jeg har tastet inn 18 906 sju til åtte-sifrede NPR-numre i excel. Jeg har brevvekslet med Regional Etisk Komite i månedsvis. Jeg har søkt om penger i flere år og fått nei nesten hver gang. Jeg har lest i underkant av 3000 pasientjournaler. Men for å ta opp tråden fra sist; Det er ikke 3000 tjukke bunker eller 3000 tall. Det er 3000 livshistorier. Bak standardlinjer som«røyker ikke og er etter eget utsagn måteholden med alkohol» og stort sett tidligere frisk, bortsett fra hjerteinfarkt, lupus og panikkangst, er historiene om folks liv, om et mistet barn, om en avkreftet redsel, om steget ut i utdanning og egen bolig, om rusen som botemiddel for et druknet hjem. Der er familien som får et handicappet barn, foreldrene skiller lag, det kommer en ny lillesøster som er strålende, men samtidig overstrålende. Og så går årene, og så dør mor, og så er han som var et handicappet barn alene i verden, bortsett fra de ansatte. Så må vi stoppe litt og reflektere over hvordan folk lever sine liv og hvordan vi som helsepersonell får unike innpass på de aller mest sårbare punktene, hvordan jeg som forsker får lov til å lese alle disse historiene uten at de vet det selv, men selvsagt med velsignelse fra REK og personvernombud. Sånt blir det spss-filer av, men ikke uten respekt og ettertanke for alle dem som er rammet og som står på mine eviglange lister av NPR-numre. Det er nemlig derfor og for dem jeg forsker.