Ti lesetips for påsken

La oss starte dagen med litt selvransakelse. Jeg elsker bøker. Før hadde jeg alltid en bok på nattbordet. Noen ganger sovnet jeg med boka på puta og lyset på. Nå leser jeg ikke på senga lenger. Jeg scroller. Øynene hopper fra det ene til det andre i en strøm av noe som likner på America’s Funniest Home Videos i komprimert versjon. Jeg blir lei meg av å tenke på det, men jeg klarer ikke å la være. Jeg skal bare sjekke, og plutselig har det gått et kvarter.

Hvor har det blitt av bøkene på venterommene, på togene, på bussene, på flyene? Hvor har det blitt av avisene? Dem leser vi på nett, sier du. Feil. Du leser overskriftene på nett. Du ser på bildene. Men du ser ikke teksten, for den ligger bak betalingsmur eller var ikke sensasjonell nok til å hindre deg i å klikke på neste fane. Det knitrer ikke i avispapir lenger, og vi gidder ikke å betale for god journalistikk.

Innimellom hevder jeg at jeg er hjerneforsker. Det er kanskje å dra det litt langt, for jeg er en klinisk forsker, men jeg leter like fullt etter sammenhenger mellom adferdsmønstre, hjerneutvikling og sykdom. Og jeg tror at hjernen din prosesserer informasjonen annerledes når du kan ta på noe. Når vi holder i avisa eller boka, kan vi kjenne papiret mellom fingrene, vi kan lukte nytt eller gammelt, møllkuler eller fersk trykksverte. Vi har hele teksten foran oss, og ikke bare i et glimt. Hvor mye husker du egentlig, når du har scannet gjennom dagens nettavis? Jeg tror du ville ha husket mer om du leste fysisk, ikke bare fordi flere sanser aktiveres, men fordi det gir en helt en annen ro. Du har mer igjen for å se én tekst i dybden, enn tjue klikkbare overskrifter på tjue sekunder.  

Vi blir kanskje dummere, og jeg skal selvsagt la være å trekke linjene videre til populistiske politikere. Svære tanker som at et godt demokrati må bygge på et opplyst samfunn, kan andre få ta seg av. Men makten ligger i ordet, hevder noen, og det er nok sant at den som formulerer seg godt, blir hørt. Vil du være en av dem, bør du samle på ord, og det kan du bare gjøre ved å lese.

Nettbrettet er sikkert glatt og slankt og lytefritt, men i boka hvor sidene er i ferd med å løsne, sitter det fast små, kritthvite sandkorn i limet som ikke lenger holder arkene på plass. Sandkornene har reist langt, helt fra stranda du leste på i 2002.

Vi streber etter The Lancet, BMJ og The New England Journal of Medicine, men om hundre år er allting glemt. Det som blir stående er litteraturen, og da tenker jeg ikke på referanselista. De beste historiefortellerne lar deg låne en bit av et annet liv, en annen virkelighet, som om du opplevde det selv. Å kle seg i et fremmed perspektiv er noe folk burde gjøre mye oftere, og kanskje spesielt nå, i en selfie-fiksert og polarisert verden, hvor mesteparten av informasjonen vi mottar filtreres gjennom egne liker-klikk.

Så min oppfordring til deg, men først og fremst til meg selv, er: Legg bort nettfjøla i påsken. Les en bok, en som du kan kjenne på og lukte på, som kan bli krøllete og slitt og full av eselører. Hvor hadde du sist et eseløre? Jeg hadde det her: «Grosserer-klubben ved siden av meg drikker pjolter, og det gjør faktisk jeg også, til mennenes tåpelige forargelse.» (Oda Krogh i Ketil Bjørnstads Oda! Gyldendal 1983)

Så før du drar på hytta, kan du ta en tur på biblioteket. Det er helt gratis. Her er ti tips, i tilfeldig rekkefølge:

- Mesteren og Margarita, Michail Bulgakov. Psykose på sitt beste.

- Kaptein Corellis mandolin, Louis De Bernières. Nydelig, om du klarer å la være å tenke på Nicholas Cage.

- Jerusalem, Simon Sebag Montefiore. Påskeaktuelt. 745 siders biografi om en by og aldri kjedelig. Du tror jeg tuller, men det er ikke hvilken som helst by.

- Inés of My Soul, Isabel Allende. (Tittel best på engelsk.) Reiste sporenstreks til Peru.

- Idioten, Fjodor Dostojevskij. Verdenshistoriens mest berømte anfallsbeskrivelser. Tidenes femme fatale.

- Morgen i Jenin, Susan Abulhawa. Les, grin og bli forbanna.

- Sort messe, John Dickson Carr. Gammaldags spøkelseshistorie, hvis du absolutt må ha påskekrim.

- Det jeg elsket, Siri Hustvedt. Mye skumlere enn spøkelseshistorien.

- Kjærlighet i koleraens tid, Gabriel García Márquez. Den med sandkornene.

- Stoner, John Williams. Så det var alt.

Til slutt, og med fare for å bli arrestert for smisk, skal jeg tipse om en skjult skatt, nemlig novellen Carolina. Det er den første historien i den verdensberømte samlingen Verdens eldste mann er død (Gyldendal 2005), og det er en liten perle.

God påske, god bok, og del gjerne dine lesetips under her: