Vi må snakke om arbeidsbelastning

I en undersøkelse utført av Legeforeningen i 2013 svarte 60% av sykehuslegene at de opplevde den generelle arbeidsbelastningen på sykehusene som belastende eller svært belastende

I 2018 ble det utført en ny medlemsundersøkelse om arbeidsforhold i samarbeid med rådgivningsselskapet Rambøll (Rapporten om undersøkelsen kan leses her). Undersøkelsen viste at opplevelsen av medbestemmelse for sykehuslegene var gjennomgående lav, og de yngre legene vurderte det mest negativt.

Når problemet om høy arbeidsbelastning løftes frem, handler det mest om timetallet - både i dialog med arbeidsgiverforeningen Spekter og i media. «19 timer på vakt» gir flere klikk enn «stor grad av samtidighetskonflikter».

Det hører til historien at legenes vernebestemmelser er nasjonale. På sykehus med lavt pasientrykk, kan 19 timer på jobb være akseptabelt. I akuttmottaket på Ahus er situasjonen en annen. Nettopp derfor er tillit og dialog mellom leder og ansatte så viktig.

Etter flere år med fokus på arbeidstid, har vi fått en nødvendig nedkorting av vaktlengde ved særlig travle avdelinger. Kortere vakter medfører imidlertid ikke færre samtidighetskonflikter. En dag på poliklinikken med pasienter hvert 30. minutt kan være like belastende som å arbeide i akuttmottaket.

Uavhengig av om arbeidstiden er 19, 16, 12 eller 8 timer, er graden av samtidighetskonflikter en stressfaktor som skaper utbrenthet, passivitet, resignasjon og iblant frykt.

Du klarer ikke gi god informasjon til en pasient og hens pårørende eller gjennomføre gode samvalg når du samtidig skal betjene en telefon som ringer hvert femte minutt. Når du i tillegg må dokumentere i journal, elektronisk kurve og logistikkprogram i systemer som snakker dårlig sammen og selv finne ledig tid til neste pasienttime i løpet av konsultasjonen, er det knapt tid igjen til samtalen.

Men den økende arbeidsbelastningen er ikke bare et problem for legene. Det gjenspeiler problemer som i stor grad kommer av dårlige rammevilkår og dysfunksjonell organisering. Riksrevisjonen publiserte i 2018 en undersøkelse om helseforetakenes bruk av legeressurser. Kort oppsummert finner Riksrevisjonen at sykehusdriften er påvirket av at leger forsinkes grunnet venting. Særlig er det fire områder som utpeker seg: venting på annet helsepersonell, på ledig rom, på utstyr og på ledig PC.

Det har konsekvenser.

At legers produktivitet er redusert er godt dokumentert, blant annet gjennom Legeforskningsinstituttets undersøkelser, NOU 1997:2 Pasienten først! og Johannessen mfl. i 2017. Johannessens studie fra 2017 viste at produktiviteten i legegruppen har falt med 6 % i perioden 2001 – 2013. Begrunnelsen er en stadig økende grad av dokumentasjon kombinert med nedgang i merkantilt personell.

At leger overbelastes med ikke-kliniske oppgaver og i utstrakt grad forsinkes medfører både stress for den enkelte lege og samtidig økte kostnader for arbeidsgiver – de må ansette flere leger for å utføre de samme kliniske oppgavene som før.

Samtidskonflikter er en form for arbeidsbelastning det er vanskelig å regulere i en tariffavtale. Hvordan skal man tariffeste antall oppgaver som skal utføres gjennom en dag på jobb?

Å finne løsninger krever at vi hever oss over forhandlingsbordet og ser på hele måten vi tilrettelegger for møte mellom lege og pasient. Dette krever en radikal kursendring i hvordan vi organiserer sykehus, hvor fokuset må flyttes fra arealutnyttelse til god utnyttelse av den knappeste ressursen, helsepersonell.

Noe mulighet finner vi allikevel i bedre bruk av avtaleverket.

Tariffavtalen legger opp til en omfattende prosess for innføring av nye arbeidsplaner, den såkalte «7-trinnsprosessen», hvor leder først skal kartlegge hvilke oppgaver som skal utføres ved avdelingen, via en aktivitetsplan, før bemanningsbehovet fastsettes. Ylf sine tillitsvalgte har imidlertid varierende erfaringer med dette arbeidet, opplevelsen er at reelle aktivitetsplaner i liten grad utarbeides. En bedre forståelse for og bruk av tariffavtalens bestemmelser om arbeidstidsplanlegging vil gi et klarere bilde av hvilke oppgaver som skal løses og hvor mye tid disse tar.

Videre har vi ennå til gode å få en klar definisjon på vaktarbeid. Å tariffeste at vaktarbeid er øyeblikkelig hjelp, og ikke epikriseskriving kl. 02.00 om natten, hadde vært et skritt i riktig retning.

Krav om å definere vakt som øyeblikkelig hjelp møtes med motvilje fra motparten. Mangel på operasjonsstuer og polikliniske undersøkelsesrom i særlig nye sykehus gjør at den ordinære driften dyttes utover kveld og natt. Ikke fordi pasientene ønsker polikliniske timer kl. 20.00, men fordi det ikke finnes ledige rom på dagtid.

At pasientsamtaler må tas på korridor eller ventes med, er også et resultat av plassmangel. For ikke å snakke om tiden som går til spille på grunn av uhensiktsmessig lokalisering av arbeidsstasjoner og de utallige telefonene som må tas for å finne ledige sengeplass til pasienter som ligger i akuttmottaket.

Å investere i sykehusbygg som gir plass til effektiv drift vil således ha en positiv effekt på arbeidsbelastningen, med bedre flyt i arbeidet og færre forsinkelser.

Videre vil en investering i brukervennlige IKT-løsninger avlaste legene og forhindre dobbelt- og trippeldokumentasjon. Dette fordrer imidlertid at helsepersonell involveres i utviklingen av IT-løsninger. Alternativet er at nye løsninger gir motsatt effekt, nemlig mer dokumentasjon og mindre pasienttid -som vi har mange eksempler på.

For å sikre en god arbeidshverdag, bør også andelen støttepersonell økes betraktelig. Det er sløsing med ressurser når leger må bruke tiden sin på oppgaver annet helsepersonell kunne løst mer effektivt. Dyktige sekretærer som kan fokusere på logistikken, vil bidra til at leger kan bruke mer tid til diagnostikk og behandling.

For å lykkes med alle disse tiltakene, må rammene på plass. Et overordnet fokus på tilrettelegging for kjerneoppgavene som skal løses i sykehus er prekært. Alternativet til en kursendring er kontinuerlig oppbemanning, og selv om flere leger er et åpenbart behov med mange avdelinger er det viktig med et fokus hvordan vi utnytter legenes kompetanse i det daglige.

Politisk ledelse som bevilger og setter krav til helsetjenesten må ha et bevisst forhold til sektoren de leder. Dette betyr at kravene som pålegges tjenesten må tilpasses finansieringen og at det må investeres i bygg og IKT som fremmer effektiv bruk av legenes tid. En lokal leder med begrenset budsjett, beslutningsmyndighet og sterkt press på økonomi kan ikke løse disse utfordringene alene.

Legeforeningen skrev våren 2019 en omfattende innspillsrapport til nasjonal helse- og sykehusplan. Den peker på investeringer og tiltak som må innføres nå om vi skal ruste sykehusene, og helsetjenesten, for fremtiden. Rapporten peker på viktigheten av å tilrettelegge for kjerneoppgavene i sykehus, gjennom nettopp hensiktsmessige bygg, riktig kompetanseutvikling og formålstjenlig IKT.

Ylf begynner nå arbeidet med å utforme en spisset politisk retning for foreningens arbeid med å sikre våre medlemmer en mindre belastende arbeidshverdag. Vi ønsker å kartlegge situasjonene som gir særlig belastning i arbeidshverdagen, utarbeide forslag til løsninger og løfte disse i alle relevante fora.

Videre har Legeforeningens sentralstyre vedtatt satsingsområdet «Tid til en god legehverdag». De neste 18 månedene vil vi fokusere på hvordan vi kan sikre at legenes hverdag rommer tid til pasientbehandling, forskning, fordypning, supervisjon, lunsj og konferering.

Det lønner seg for alle.

Har du ønsker om å bidra inn i Ylfs arbeid med arbeidsbelastning? Har du viktige innspill til arbeidet? Send en mail til ylf@legeforeningen.no