Helsetjenestens rammer er et politisk ansvar

Uttalelsen ble gitt til NRK av statsadvokat Stolt-Nilsen i forbindelse med foretaksboten helse Bergen fikk i 2019, etter at en mann døde i akuttmottaket på Haukeland.

Politiets etterforskning av saken fant dokumentasjon på utallige henvendelser fra tillitsvalgtapparatet, flere spørreundersøkelser og avviksmeldinger, som over lengre tid beskrev behov for høyere bemanning og bedre kontrollrutiner.

Helseministeren uttalte i etterkant at "ingen skal måtte dø før advarsler fra de ansatte tas på alvor" og stadfestet at det er helseforetakene som har ansvar for forsvarlig bemanning ved landets akuttmottak.

I februar 2020 kunne VG rapportere at statens helsetilsyn hadde gjennomført tilsyn ved åtte sykehus, og det ble funnet lovbrudd ved syv av disse.
– Allerede ved sengepostplassering, som gjøres før de gastrokirurgiske pasientene er ankommet akuttmottaket, bryter sykehuset loven og utsetter pasienten for uforsvarlig høy risiko, uttalte seniorrådgiver Jens Christian Bechensten ved Fylkesmannen i Innlandet til VG. Han ledet tilsynet ved Hamar Sykehus. Bechensten viste, i likhet med ministeren, til at det er helseforetakenes ansvar å sørge for forsvarlige tjenester.

Så da skulle det være greit, helseforetakene må sørge for god bemanning og nok plass.

Men det er ikke helseforetakene som setter økonomiske rammer for sin egen virksomhet. Det gjør landets politiske ledelse. Foretakene er ansvarlige for å levere forsvarlige helsetjenester, oppfylle alle vedtatte pasientrettigheter og fylle stadig økende krav til dokumentasjon innenfor rammen som til enhver tid vedtas.

Foretakenes rammer øker selvfølgelig jevnlig, men ikke mer enn den demografiske veksten i befolkningen (økt antall innbyggere, flere eldre). Med andre ord er det lite ekstra midler til å innføre nye medisiner, bygge nye sykehus, eller bruke lønn som virkemiddel når rekrutteringen svikter. Derimot må det må det spares og effektiviseres. Dette har konsekvenser, som manglende beredskapslager, nedbygging av sengeplasser, manglende kapasitet i psykiatrien, og hjemsending av pasienter midt på natten.

Vi, leger, må kreve at våre folkevalgte ikke skyver ansvaret for manglende ressurser til å oppfylle lovpålagte rettigheter over på byråkrater som ikke står på valg. Bevilgninger til helsetjenesten er et politisk ansvar, og når rammene ikke strekker til er dette også et politisk ansvar. Vi trenger en åpen politisk debatt om hva vi kan tilby av helse innenfor rammene som vedtas. Vi trenger politikere som tar ansvar for å si at dessverre, vi prioriterte bompenger i år.