​«Leger bør lese mer skjønnlitteratur»

Leger leser mye. Vi skummer gjennom flere titalls – kanskje hundrevis – av sider med henvisninger, epikriser, røntgensvar og journalnotater, i tillegg til retningslinjer og fagartikler. Nå er det sommerferie, og på tide å bytte ut pasientjournaler og fagartikler med stive permer. Vi kan senke skuldrene og dykke ned i historier om ulovlig kjærlighet, brutale drap eller dype biografier om verdensledere eller vitenskapsmenn – uten å bli avbrutt av vakttelefonen.

Å sette seg ned med en god bok, gir meg skikkelig feriefølelse. Jeg trenger ikke notere i margen, gule ut det viktige eller tenke «Dette må jeg huske på!». Ubekymret kan jeg sette meg med beina på bordet og la meg rive med i en annen verden – så langt unna det er mulig å komme DRG-koder, epikriser og diverse andre skjemaer som plutselig dukker opp i Dips. For en luksus!

«Leger bør lese mer skjønnlitteratur», skrev litteraturforsker Brit H. Lyngstad i en kronikk på forskning.no og argumenterte med at man i skjønnlitteraturen finner beskrivelser om kroppen som leger har mye å lære av. Har hun et poeng? Sannsynligvis.

På medisinstudiet lærer man (hovedsakelig) om sykdom som biologiske fenomener. Hjerteinfarkt irreversibel ischemisk skade i myokard definert som troponinutslipp samt minst én av følgende: EKG-forandringer eller symptomer forenlig med koronariskemi. Kreft er uhemmet celledeling som følge av en eller flere mutasjon(er). Hva så med pasientens forståelse av «hjerteinfarkt» og «kreft»?

Etter ni måneder som lege, har jeg erfart at sykdom handler om mye mer enn biologi. Det er betinget av kultur og sosiale forskjeller. Et hjerteinfarkt hos «Per» er noe helt annet enn hos «Anne», selv om både EKGet og troponinutslippet var forbausende like. «Anne» er livredd for å gå ut av huset fordi hun aldri kan være sikker på når det neste hjerteinfarktet kommer. Per er klar for å begynne på jobb på mandag. Etter retningslinjene skal begge ha patehemmer, statiner og betablokker som sekundærprofylakse. Er det god behandling alene? Skal pasienten bli frisk, holder det ikke kun å ha biologien i orden. Vi må forstå pasientens oppfattelse sin egen sykdom. Kanskje er det her litteraturen kan komme til unnsetning?

Skjønnlitteraturen kan gi oss førstehåndsinformasjon om menneskers opplevelse og forståelse av seg selv og sine omgivelser. Kanskje kan man se på det som en annen tilnærming virkeligheten – også den medisinske? Den er ikke evidensbasert, men kan likevel være nyttig som et supplement. Vel så viktig som å gi riktig medisin, er vel at pasienten tar medisinen?

Så legg beina på bordet, skru av mobiltelefonen og la deg rive med! Kanskje kan pasientene også nyte godt av det.

I sommer vil Yngreleger.no intervjue leger om hvilke bøker de leser. Følg med - kanskje får du et godt tips?