Hvor skal kapasiteten komme fra?

3,1 milliarder kroner mer til sykehusene og et historisk høyt helsebudsjett, var hovedbudskapet da budsjettet ble lagt frem. Det høres umiddelbart ut som et reelt løft. Og det er mye penger som tildeles helsesektoren. Men statsbudsjettet er politikernes viktigste verktøy for å kunne gjennomføre politikken de ønsker. Da betyr det mer om budsjettet står i stil med ambisjonene, enn de faktiske kroner og ører.

Når vi trekker fra den demografiske veksten, altså den forventede veksten fordi vi blir flere og eldre, samt forventet pris- og lønnsvekst og allerede prioriterte satsninger, så er realiteten for dette budsjettforslaget at det er svært lite igjen som gir sykehusene et reelt økt handlingsrom.

Det er alvorlig. For det mangler ikke på ambisjoner og oppdrag fra myndighetene, som kommer i tillegg til allerede lovpålagte oppgaver. Sykehusene har ansvar for pasientbehandlingen, men også for pasient- og brukeropplæring, samt utdanning av helsepersonell og forskning, altså en generell fagutvikling. Dette er ikke valgfrie tilleggsoppgaver som kan prioriteres kun når økonomien tillater det. I tillegg er helsetjenesten viktig i beredskapsarbeidet.

Når rammene over tid har blitt stadig strammere, er det naturlig nok pasientbehandlingen som blir prioritert, men det går på bekostning av alt det andre. Statsbudsjettet for 2027 gjør lite for å endre på det. Tvert imot økes kravene til aktivitet, og heller ikke nå settes sykehusene i stand til å ivareta hele sitt lovpålagte oppdrag.

Samtidig som det økonomiske handlingsrommet omtrent er ikke-eksisterende, innfører regjeringen et ressursforbedringsmål for sykehusene på 0,55 prosent av budsjettet. Spesialisthelsetjenesten sett under ett så utgjør det nøkternt estimert i overkant av en milliard kroner. Begrepet er nytt, men handler om at sykehusene bes om å vise til hvordan de har effektivisert tilsvarende 0,55 prosent av budsjettet, og bruke de sparte ressursene til å redusere ventetider. Sykehusene beholder riktignok pengene, men regjeringen har disponert kapasiteten allerede før den er frigjort.

Spørsmålet er bare hvor denne kapasiteten skal komme fra. Selvsagt kan vi jobbe smartere eller bedre, i alle fall til en viss grad. Men en slik årlig effektivisering har vi omtrent aldri klart i helsetjenesten. Norske sykehus har ikke et overskudd av leger som ikke har noe å gjøre. Vi har avdelinger som allerede mangler folk og kolleger som er slitne av å være på strekk. Da holder det ikke å gi effektivisering et nytt navn.

I tillegg skal andelen av finansieringen som er aktivitetsstyrt økes til 40 prosent, og det skal innføres en incentivordning som belønner økt aktivitet i sykehusene.

Oppsummert er søkelyset på økt produktivitet stort. Problemet er imidlertid at regjeringens forståelse av økt produktivitet, slik det fremstår av dette statsbudsjettet, handler om pasientbehandling og målbare resultater. Og det er bekymringsfullt når sykehusene har ansvar for så mye mer.

En overlege som bruker tid på supervisjon av en LIS, produserer trolig færre DRG-poeng akkurat den timen. En LIS som får tid til fordypning, kurs eller simulering behandler færre pasienter akkurat den dagen. En avdeling som sørger for god videre- og etterutdanning, supervisjon og veiledning kan derfor i et snevert aktivitetsmål fremstå som mindre «produktiv». Men dette er oppgaver som bygger fremtidig spesialistkapasitet.

Og når en lege bruker tid på forskning, kvalitetsarbeid eller fagutvikling, produseres kanskje ikke et eneste ekstra DRG-poeng. Men det betyr ikke at legen er mindre produktiv, eller at arbeidet er mindre viktig.

Å kutte tid til denne typen arbeid kan på papiret øke kortsiktig målt aktivitet, men det gjør noe med den fremtidige kapasiteten, og det går utover arbeidsmiljøet. For når det som måles, premieres og finansieres er stadig mer pasientaktivitet, mens resten av samfunnsoppdraget forutsettes løst innenfor den samme arbeidstiden, har vi lenge sett hva som taper i en travel hverdag. Når utdanning og fagutvikling nedprioriteres i dag, nedprioriterer vi samtidig morgendagens pasientbehandling.

Det er ikke mange måneder siden sykehusene fikk i oppdrag å finne ut hvordan de kan skalere opp kapasiteten til å ta imot 7 000 flere pasienter i en krisesituasjon. Også i statsbudsjettet tydeliggjøres helsetjenestens viktige rolle i beredskapsarbeidet.

Beredskap er mye mer enn lager og planer. Helseberedskapen bygges hver eneste dag ved at vi som helsepersonell holder helsetjenesten i gang og utvikler vår kompetanse. God beredskap til krisesituasjoner, forutsetter god kapasitet i hverdagen.

Et sykehus som på en helt vanlig dag har fulle sengeposter og akuttmottak, vaktlag med liten reservekapasitet og ubesatte stillinger, får ikke plutselig mer kapasitet når krisen inntreffer. En helsetjeneste som driftes med 100 prosent utnyttelse hele tiden er sårbar. Beredskap krever noe som i et produktivitetsregnskap kan se ut som ubrukt kapasitet. Skal samfunnet ha den beredskapen regjeringen ber om, må myndighetene imidlertid være villig til å betale for den. Det handler om å godta at det er ledig kapasitet i en normalsituasjon, både i areal og hos ansatte, og å styrke fagmiljøene.

At regjeringen ønsker å prioritere ansatte og sikre nok helsepersonell i fremtiden er det ingen tvil om. Regjeringen har et uttalt mål om at den offentlige helsetjenesten skal være ansattes foretrukne arbeidsplass, og sykehusene har fått i oppdrag å prioritere arbeid med ansattes arbeidsmiljø. Rett før sommeren la regjeringen frem Helsepersonellplan 2040 hvor målsetningen er å beholde, rekruttere og utdanne mer helsepersonell selv. Det henger tett sammen med Medarbeiderløftet som ble opprettet i vår. Sammen med helse- og omsorgsdepartementet jobber representanter fra arbeidslivet for å finne ut hvordan ansatte kan ha det bedre på jobb, og oppleve seg verdsatt og ivaretatt. Dette er nye og viktige initiativer, og mange av tiltakene i Helsepersonellplanen er både kloke og nødvendige.

I forslaget til statsbudsjett er det likevel ingen styringsinsentiver som styrker trivsel, arbeidsmiljø og attraktive arbeidsplasser. Skal Medarbeiderløftet være mer enn gode intensjoner, og tiltakene i Helsepersonellplanen lykkes, må helsepersonell faktisk oppleve at arbeidshverdagen blir bedre. Det handler i bunn og grunn om å få lov til å være leger, og få bruke mer tid på våre kjerneoppgaver.

Og så må vi utdanne dem vi trenger i fremtiden. Regjeringen foreslår imidlertid ikke en eneste økt studieplass på medisinstudiet. Finansieringen av LIS1-ordningen er heller ikke ført tilbake til statsbudsjettet. Dermed overlates ansvaret for å sikre nok LIS1-stillinger, og fremtidens spesialistkapasitet, til sykehusene, som allerede har flere oppgaver enn de har ramme til.

Veksten av ansatte kan ikke fortsette fordi andre sektorer også trenger arbeidskraft er et av budskapene fra regjeringen. At Norge vil mangle arbeidskraft i fremtiden er hevet over enhver tvil, samfunnet sett under ett. Hvordan arbeidskraften fordeles mellom sektorene, handler imidlertid om politisk prioritering. Det er legitimt, men da må de også ta ansvar for valget. Det kan ikke kamufleres som, eller reduseres til, en teknisk nødvendighet.

For det finnes ingen naturlov som sier hvor stor andel av samfunnets arbeidskraft som skal brukes på helse. Samfunnet kan velge å bruke både mer og mindre ressurser på helse enn i dag. Det viktige er at det er åpenhet om konsekvensene.

Å først si at helsetjenesten ikke kan få en større andel av arbeidskraften, eller øke sykehusenes økonomiske handlingsrom, for deretter å love befolkningen stadig bedre og raskere tjenester, betyr at regjeringen forventer at det er vi som jobber i helsetjenesten som skal lukke gapet mellom tildelte rammer og kravet til aktivitet. Gapet skal tettes ved at vi jobber raskere eller smartere, ved at ny teknologi tas i bruk og gjennom økt produktivitet. Men når slike gevinster ennå ikke er realisert i det omfanget som legges til grunn, flytter regjeringen en betydelig risiko over på sykehusene og de ansatte.

Helsetjenesten er imidlertid mer enn sykehus. Og gledelig nok vil regjeringen prioritere at det bygges flere sykehjemsplasser i kommunene. Behovet for det er stort. Kvinnehelse skal det forskes mer på. Regjeringen er enig med oss i at "Kloke valg" er klokt for helsetjenesten, og tar ansvar for å finansiere store deler av det arbeidet. Psykisk helsevern, særlig for barn og unge, får et løft. Og, selv om det ikke koster penger i dette statsbudsjettet, så vil regjeringen utrede om det er områder hvor rammefinansiering er bedre egnet enn kombinasjonen med innsatsstyrt finansiering. Det er bra.

Selv om det finnes noen gylne løv, endres likevel ikke hovedinntrykket for sykehusene.

Dette budsjettforslaget bidrar ikke til en bedre arbeidshverdag for ansatte, eller mer penger igjen til pasientbehandlingen. Nå starter budsjettforhandlingene i Stortinget, og mye kan se annerledes ut når det endelige budsjettet vedtas i desember. Ansvaret politikerne har er å komme frem til et budsjett som ikke bygger ned den langsiktige kapasiteten i helsetjenesten i forsøket på å øke den målbare aktiviteten på kort sikt.

Sykehusene må settes i stand til å ivareta sine lovpålagte oppgaver. Det forutsetter økonomiske rammer som står i stil med oppdraget de gis.

For den viktigste ressursen i helsetjenesten kan ikke effektiviseres frem. Den må ønske å bli.