Sommerprat: - Veien til LIS-stillinger var lang og kronglete

Under Ylfs vårkurs tidligere i år, holdt Hege Gjessing foredraget «LIS-stillinger – en selvfølge?» sammen med Bjørn Ove Kvavik. Når hun tok turen innom Legenes Hus for en sommerprat, var det derfor naturlig at samtalen handlet om nettopp det.

I dag tar mange det nesten for gitt at leger i spesialisering har faste stillinger. Slik har det ikke alltid vært, understreker Gjessing.

– Dette er resultatet av et veldig langt og målrettet arbeid fra mange over tid.

I dag jobber Gjessing som fastlege i en liten bygd på Vestlandet. Masfjorden ligger ca. 1,5 time fra Bergen, og for å komme dit kjører du på smale, svingete veier omringet av bratte fjellsider og vill natur.

– Du kjenner deg litt liten og utsatt når du kjører på de veiene der, i alle fall i starten. Så blir det en vane, forteller hun.

Og kanskje er dette et godt bilde på veien mot faste LIS-stillinger. For akkurat som når du kjører fra Bergen til Masfjorden, så var ruten både kronglete og lang, og du kunne kjenne deg litt utrygg underveis.

Den utryggheten ville Gjessing, som ung og lovende Ylf-leder for snart 20 år siden, gjøre noe med.

Hun beskriver en utvikling der det gamle systemet i utgangspunktet fungerte relativt godt, med lengre midlertidige stillinger og god tilgang på nye jobber. Men så økte presset, særlig i de store byene.

– Vi begynte å få stadig flere tilbakemeldinger om kortere og mer usikre tilsettingsforhold. Fra tre år til to, og i Oslo helt ned til vikariater på to uker av gangen. Det skapte stor utrygghet, sier Gjessing.

Samtidig endret samfunnet seg. Flere kvinner ble leger, og forventningene til familieliv og forutsigbarhet økte.

– Folk ønsket ikke lenger å flytte rundt i like stor grad. Det gjorde behovet for stabile rammer enda tydeligere.

At det tok lang tid å få på plass endringer, handler ifølge Gjessing om flere forhold.

Historisk sett hadde systemet vært forankret i avtaler og praksis som gikk langt tilbake. På 2000-tallet var så mye som 90–95 prosent av LIS-legene i midlertidige stillinger.

– Og når så mange aktører er involvert – sykehus, arbeidsgivere, politikere – og det ikke er enighet om problemet, så tar det tid å få til endring. For meg var det faktisk ikke gitt at vi ville bli enige i Ylf. Jeg var spent på om vi i det hele tatt kom til å få gjennomslag internt da vi tok saken opp i 2008.

Deretter måtte hele Legeforeningen samles om kravet.

– Det var et avgjørende vendepunkt da saken fikk støtte i hele foreningen med sentralstyrevedtak. Da begynte også Torunn Janbu, som var president på den tiden, å jobbe med saken, og den fikk en helt annen tyngde.

Jobben var likevel ikke gjort, og arbeidet videre foregikk på flere fronter samtidig. Ylf og Legeforeningen bad om møter med helseministeren, deltok i høringer og leverte inn høringssvar. Alt dette var viktig og nødvendig, understreker Gjessing. Samtidig spilte mediearbeidet en helt avgjørende rolle.

– Ved å få saken ut i mediene og skape engasjement i befolkningen, var vi også med på å påvirke den politiske agendaen.

Det tok likevel lang tid før saken fikk fotfeste i det politiske landskapet.

– Folk må høre om en sak mange ganger før de skjønner at det er et reelt problem. Vi gjentok budskapet igjen og igjen, og så fulgte vi med på hvilke politikere som etter hvert svarte ut i media. Det gav oss et inntrykk av hvem som kunne fronte nettopp vår sak.

En av politikerne som utmerket seg, var daværende leder av helse- og omsorgskomiteen, Bent Høie. Da han stilte spørsmål til helseministeren og løftet saken inn i Stortinget, ante Gjessing et nytt gjennombrudd.

Hun husker tilbake til et spesielt møte med helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen:

– Ministeren sa at «nå må vi gjøre noe med dette». Jeg opplevede det som at Strøm-Erichsen virkelig hadde forstått kjernen i problemet, og at saken nå var mer eller mindre løst.

Gjessing ler litt og legger til:

– Så feil kan en ta.

For det skulle vise seg at det ikke holder å definere problemet, selv om helseministerens støtte var svært viktig

– Jeg trodde jo at, om vi bare fikk dem til å forstå utfordringen, så ville politikerne og sykehusene skissere opp en løsning. Det skjedde ikke. Vi måtte jobbe mye med løsningsforslag selv. Den erkjennelsen var en aha-opplevelse for meg, forteller hun.

Det endelige gjennombruddet kom først gjennom forhandlinger i 2014.

– At vi måtte ta det som en del av forhandlingene, opplevdes egentlig som en liten nedtur. Men det var det som skulle til for å få det på plass.

Ordningen innebar rett til fast ansettelse for LIS, men med enkelte unntak.

– Alle forhandlingsresultater er kompromisser. Vi måtte blant annet gi fra oss en arbeidstime.

Hun peker også på mer strukturelle kompromisser:

– Jeg mener fortsatt det er litt ulogisk at man må søke på nytt når man blir overlege på avdelingen man allerede jobber på fra før. Men der var det ikke mulig å få gjennomslag internt i foreningen heller.

Likevel er hun tydelig på hovedresultatet:

– Det viktigste var tryggheten. At du som ung lege vet at du har en jobb, og at du ikke kan miste den på tynt grunnlag. Det gir ro og forutsigbarhet.

Før Gjessing forlater Legenes hus og setter nesen mot Masfjorden igjen, benyttet vi anledningen til å snakke litt om hvordan det er å være ny i legeyrket.

Vi spør henne:

– Mange unge leger har sin første vakt som sommervikar i år. Husker du selv hvordan det var å være ny inn i legeyrket? Hva overrasket deg mest?

– Det mest overraskende for meg var nattarbeidet og vaktene, svarer hun etter en kort tenkepause.

– Jeg hadde ikke tatt innover meg hvor belastende det kunne være.

Videre beskriver hun følelsen av å bli kastet ut i noe stort og krevende.

– Du kan sitte med en følelse av at dette er mer enn du kan håndtere. Den følelsen tror jeg nesten alle kjenner på.

Gjessing er også tydelig på at det å være «ny», ikke bare er noe du opplever i starten av karrieren. Den kan komme tilbake mange ganger. Fordi du bytter sykehus eller rolle, eller som hun har gjort – fordi du tar en ny spesialitet.

– Jeg følte veldig på det i starten da jeg begynte på nytt i klinikk som ALIS. Tanken om «har jeg gjort noe feil?» kan sitte ganske dypt. Den forsvinner kanskje aldri helt. Du lærer derimot å leve med den og håndtere den, blant annet gjennom fine samtaler med mange gode legevenner, som alle vet hva det handler om.