Sommerprat om helsetjenesten før og nå: - Vi har mistet noe på veien

Yngre legers forening tok nylig en sommerprat med Tone Ikdahl. Temaet for samtalen var et ekko av foredraget hun holdt på Ylfs vårkurs: Hvordan ser helsetjenestens utvikling ut fra et lederperspektiv?

Som spesialist i onkologi og administrerende direktør ved Lovisenberg sykehus i Oslo, har Ikdahl kjent utviklingen på kroppen – både som ansatt og som leder.

– Det er viktig for meg å begynne med å si at mye faktisk er blitt bedre, sier hun.

Mer kunnskap og spesialiserte fagmiljøer, bedre systemer og mindre vilkårlighet enn tidligere, er noen av forbedringene hun løfter frem.

– Vi har også fått sterkere sykehus og mer profesjonalisert ledelse, og det har blitt tryggere å være pasient. Pasientene har fått sterkere rettigheter og større medvirkning. Dette er en utvikling vi aldri skal tilbake fra, sier Ikdahl.

Samtidig tror hun at Norge som samfunn undervurderer hvor krevende moderne medisin er blitt både faglig og organisatorisk. Ikdahl påpeker at dokumentasjon, rapportering og styring tar mer plass en før, og at behovet for prioritering, struktur og ledelse har blitt større.

– Vi har fått bedre systemer, men kanskje også litt større avstand mellom mennesker. Mange leger opplever mindre tid til pasientene og mindre rom for faglig autonomi.

Hun opplever også at noe av kontinuiteten og mester-svenn-kulturen, har blitt svakere.

– Jeg tror ikke vi skal undervurdere betydningen av kollegialitet og tilhørighet i et fagmiljø. Det motiverer og bidrar til å gjøre leger trygge, særlig i starten av karrieren, sier Ikdahl og legger til:

– Jeg husker fortsatt med takknemlighet Arne Hasvoll, gastromedisiner på sykehuset i Horten, som snudde i døren hjemme da det kom inn en hjertestans under min aller første vakt alene. Den typen kollegialitet er verdt å ta vare på.

Vi spør Ikdahl om ulike generasjoner har ulike forventninger til legeyrket og til henne som leder. Svaret kommer kontant:

– Ja, det opplever jeg ganske tydelig.

– På hvilken måte da?

– Da jeg startet som lege, var det nok større aksept for svært høy arbeidsbelastning og at jobben kom først nesten uansett. Yngre leger i dag er tydeligere på behovet for balanse, arbeidsmiljø og bærekraftige arbeidstidsordninger. Det mener jeg i stor grad er en sunn utvikling.

Samtidig tror hun at motivasjonen for yrket er ganske lik på tvers av generasjoner: Ønsket om å gjøre en god jobb, utvikle seg faglig og oppleve mening i arbeidet.

– Som leder er jeg derfor mindre opptatt av å lede generasjoner, og mer opptatt av at sykehuset skal være en arbeidsplass som gir legene mulighet for faglig utvikling, tilhørighet, autonomi og mening i arbeidshverdagen.

Helsetjenesten i Norge står foran et veiskille. Innen 1. november skal helsereformutvalget legge frem forslag til hvordan helse- og omsorgstjenesten bør organiseres i fremtiden. Ikdahl mener den største utfordringen blir å videreutvikle tjenesten og systemene uten å miste menneskene av syne. 

– Vi driver sykehus, ikke forretningsvirksomhet. Vi må ta vare på den sterke offentlige helsetjenesten, faglig kvalitet, tilliten mellom medarbeidere og ledere, kollegialiteten og motivasjonen for yrket.

Samtidig påpeker hun at noe må vi endre på.

– Vi må bli bedre på prioritering. Ressursene vil aldri være ubegrensede. Vi må også redusere unødvendig rapportering og bruke ny teknologi og kunstig intelligens på en klok måte, slik at tid frigjøres til faglig og pasientrettet arbeid.

Og så har Ikdahl et klokkeklart ønske for fremtidens helsetjeneste:

– Vi trenger mindre politisk detaljstyring og mer tillitsbasert ledelse. Ikke mindre ansvarlighet, men mer rom til at fagfolk får bruke kompetansen sin.